Kjærlighet ved første blikk
Den enes død, den andres brød: Jeg bygget opp mitt eget bibliotek på restene av den norske billigbokrevolusjonen. Vi fikk verdenslitteratur og filosofiske klassikere til spottpris. Det var kjærlighet ved første blikk. Her fra åpningen på boka mi:
«Penger hadde han ikke så mange av, så for en lykke da han en dag passerte pallesalg av pocketbøker, de lå i stabler på fortauene, slik han husker det; skinnende nye Lanterne-bøker, ofte var de hvite, noen ganger svarte, men nesten alltid vakre. Han likte så godt at kanten mellom omslag og rygg var skarp som en nypresset bukse. Nederst på bokryggen lyste en lanterne, eller ulike steder på omslaget, der lykta lot seg passe inn i illustrasjonen. Lanterne-merket markerte fellesskapet, men omslagene var alltid individuelle, slik diktverk alltid er individuelle; han må ha elsket denne kombinasjonen av fellesskap og uavhengighet, uten at han skjønte det selv. Omslagene hadde den helt riktige løden, den helt riktige glansen, der de lukket seg om bokblokka. Når han åpnet bøkene, fant han mer av den litteraturen han så vidt hadde begynt å lese. Han rasket med seg den aller første lanternen, Hemingways Samlede noveller, i et sent opplag. Han tok med en bunke Kurt Vonnegut, som det kom mange av mot slutten av serien, da numrene øverst på ryggen krøp oppover 400-tallet. Den fremmede av Camus kjøpte han, Sult av Knut Hamsun, novellene til Johan Borgen, Sartre, noen latinamerikanere, en bunke Hermann Hesse (med omslag av Volker Zibell, et faktum han ikke skjenket en tanke, den gangen var det viktigere at Zibell var vokalist i The Cut). Hesse leste han på denne tiden like flittig som han leste Bjørneboe og Mykle. Det var på sett og vis de tre. Og så kjøpte han Doktor Faustus av Thomas Mann. Som han riktignok ikke leste før flere år senere. Men da var beretningen om Adrian Leverkühn det beste han hadde lest.»
Å plassere litteratur i serier
For en merkverdig måned i norsk bokhistorie det var, september 1961. 1. september, tre uker før Fakkel-bøkene lanseres, presenterer Den norske Bokklubben seg selv og de tolv første «Månedens bok» som skal tilbys potensielle medlemmer gjennom åpningsåret. Billigbøkene og Bokklubben debuterer samtidig. Bokklubben ga ikke ut pocketbøker, men de ga ut billige bøker (13,50 kostet den første), de ga ut gode bøker, og i likhet med forlagene bak kvalitetsbilligbøkene satset Bokklubben på design. I tillegg til Gyldendal og Pax fikk Bokklubben det viktigste miljøet for bokgrafikk i landet. Eller miljø og miljø: Det var jo en mann som laget alt, Hans Jørgen Toming.
Som billigbøkene benyttet Bokklubben seg av serie-grepet, de ga ut én bok i måneden (etter hvert skulle det bli flere måneder i året hos Bokklubben enn det fantes på kalenderen), og medlemmene kunne avbestille bøker, såkalt negativ opsjon. Bøkene kom i samme format og utstyr, men med individuelle omslag, og det er selve bokbindet som synliggjør forskjellen på bokklubbøkene og kvalitetsbilligbøkene. Bokklubbøkene hørte hjemme i bokhyllene til mamma og pappa, der bøkene ofte ble plassert uten smussomslag, mens husets sønner og døtre graviterte mot billigbøkene, og da gjaldt det at omslagene klarte å kommunisere med den oppvoksende slekt, for omslagene på billigbøker kan ikke fjernes. Billigbøkene måtte være noe studentene ønsket å bli sett med. De var jo også skapt for å kunne være underveis og leses hvor som helst. Form følger funksjon.
Billigbøkene demokratiserte bøkenes verden. Mange som ikke hadde våget å sette sin fot i en bokhandel, tok nå skrittet, fordi de hadde råd til å kjøpe noe der inne. Billigboka ble et alternativ til den innbundne boka, som bokhandleren hadde voktet på bak sin disk, og som du måtte spørre etter. Pocketbøkene var forbruksartikler som ble plassert i svingstativer ute på gulvet, beregnet på selvbetjening.
Penguin
Den internasjonale forhistorien til pocketboka, eller kvalitetsbilligboka, som den kom til å bli hetende på gyldendalsk (fordi utgiverne ønsket å distansere seg fra den såkalte «kiosklitteraturen»), kan skrives på mange måter, men det definitive gjennombruddet skjer sommeren 1935, i London, der de ti første Penguin-bøkene lanseres. Pocket-bøkene til Penguin skulle være billige, stilige, inneholde kvalitet, og for å forsvare prisen måtte hver tittel trykkes og selges i store opplag. Penguin klarte nettopp dette, langt på vei til denne dag. Penguin ble et av verdens mest gjenkjennelige brands. Mesterstykket var at enhver Penguin-bok fungerte som reklame for alle andre Penguin-bøker.
Den første Penguin-puljen var en blanding av tungt og lett, høyt og lavt, men samtlige bøker hadde rukket å bevise sin levedyktighet i hardback, og når bøkene var «lette» eller «lave», var de alltid lette og lave med kvalitet. Det er dette som er så besnærende med billigbokrevolusjonen: Forleggerne klarte å selge noen av de beste bøkene som noensinne er skrevet, i stilig design, til en lav pris, i store opplag.
Da billigbokrevolusjonen når Skandinavia – først Sverige i 1957 der billigbok-pioneren og forlegger-legenden Per I. Gedin under Bonniers vinger drar i gang Aldus- og Delfin-serien, og deretter Danmark, der dansk Gyldendal fra 1959 kjører ut en rekke serier med fuglenavn: tranebøker, uglebøker, spettebøker, og til slutt Norge med Fakkel-bøkene i 1961 og Lanterne-bøkene fra 1962 – gjør samtlige forleggere den samme oppdagelsen: Det er de lette titlene som faller igjennom og aldri trykkes opp igjen, mens Faulkner, Sartre, Camus, Brecht, Beckett, Woolf, Hamsun, Strindberg, Hemingway og Dostojevskij går som hakka møkk. Det samme skjer i Bokklubben. Den norske Bokklubben tar tidlig et forretningsmessig valg om å satse på kvalitet. De kunne ha valgt annerledes, som bokklubber i mange andre land – også i Skandinavia – og gått for ren underholdning, men i stedet gjør klubben som Fakkel- og Lanterne-bøkene: Pusher kvalitet. Pusher verdenslitteratur. Etter en famlende start er bokklubb-lista allerede i 1964 sensasjonell: Sandslottet av filosofiske Iris Murdoch, Menneskets lodd av André Malraux, Barrabas og Dvergen av Pär Lagerkvist, William Faulkners modernistiske sørstatsroman Mørk august, Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway, Vainö Linnas avanserte (og fremragende!) kollektivroman Ukjent soldat, Salka Valka av Halldor Laxness – i tillegg til bøker av Herman Wildenvey og Johan Falkberget. Dette forventet man at norske husmødre skulle lese i 1964. Utrolig! Dessuten ble klubben med satsing på kvalitet en økonomisk suksess, til og med en dundrende sådan. Medlemstallet var snart femsifret.
Fakkel og Lanterne
Fredag 22. september 1961, tre uker etter lanseringen av Bokklubben, tenner Gyldendal de første faklene under mottoet: «bedre bøker billigere». Psykoanalysen av Freud, Odysseen, De unge døde av Nordahl Grieg, Kierkegaard i utvalg, Verdenslitteraturens historie av Francis Bull, samt ei bok om Nazi-Tyskland, er de seks utvalgte. Bare noen måneder senere, 26. januar 1962, oppildnet av suksessen, lanserer Gyldendal Fakkel-seriens skjønnlitterære søsterserie, Lanterne-bøkene. Den første puljen på seks inneholder Hemingway, Orwell, Sigurd Hoel, Kafka, Boris Pasternak og Hamsun. Det vil jeg kalle å gå høyt ut på banen. Ja, Gyldendal går i starten nesten høyest ut av samtlige billigbok-forleggere jeg har undersøkt.
De seks første Faklene trykkes alle i førsteopplag på 10 000. De seks første Lanternene trykkes i 15 000 eller mer, Boris Pasternaks Dr. Zhivago er oppe i 18 750. Prisen på bøkene ligger mellom 6,50 og 8,50 kroner. Og bøkene går ut! I tusentall det første året – deretter fortsetter mange titler å selge et firesifret antall eksemplarer årlig. Psykoanalysen av Freud trykkes opp med Teddy Bicks modernistiske 1961-omslag langt inn på 1980-tallet. Pressen er begeistret, leserne er begeistret, bokhandlerne er begeistret.
I alt kom det 499 lanterner, og det kom 498 fakler (eller egentlig 497, for ei bok kom aldri ut – fakkel 491 finnes rett og slett ikke). I tillegg kom det mellom 1972 og 1974 fem vidunderlige såkalte kjempelanterner, blant annet Ulysses av James Joyce i dansk oversettelse. Mellom 1968 og 1974 kom det også 78 kjempefakler og 52 studiefakler i to sideserier til Fakkel-bøkene. Disse årene representerte radikalismens og Fakkel-bøkenes storhetstid. Da piffen gikk litt ut av venstre-aktivismen rundt midten av tiåret, fikk lanterne-bøkene og skjønnlitteraturen et oppsving.
Gyldendal Rødt Forlag
I 1967 startet Gyldendals forlagsredaktør Sigmund Hoftun, som siden 1961 i prinsippet hadde dratt fakkel- og lanterne-lasset alene, også en serie for kvalitetskrim, Den svarte serie. Med det franske forlaget Gallimards serie noir som forbilde, var ambisjonen å utgi den beste krimmen som noensinne var skrevet. Dette mener krimekspert og konsulent for serien, Tor Edvin Dahl, at Hoftun faktisk klarte.[2] Den svarte serie strakk seg til 272 titler.
I 1969 fikk Hoftun omsider hjelp. Da ble Helge Vold ansatt som redaksjonssekretær i billigbokavdelingen, og Peter Haars fikk jobben som Gyldendals første (og så langt eneste!) art director – begge rekruttert fra Pax. Pax hadde nå rukket å bli en alvorlig konkurrent til Gyldendals billigbøker. Da Pax startet i 1964 var det som rent billigbokforlag, Pax hadde ingen backlist å lene seg på, nykommeren måtte lage billigbøker fra grunnen av. Gyldendal hadde en enorm backlist å drive gjenbruk fra, det såkalte blåarkivet i kjelleren i Gyldendal-bygget var som en godtebutikk Sigmund Hoftun kunne vandre rundt og plukke titler i. Gyldendal eide hovedtyngden av de viktigste norske forfatterskapene, og i tillegg en helt formidabel katalog av oversatt litteratur. Dette kunne forlaget trykke opp som billigbøker. Men det mest kreative ved både Fakkel- og Lanterne-serien var at også Gyldendal bestemte seg for å lage «originale» billigbøker. Forfattere som Sartre, Bing & Bringsværd, Gabriel Garcia Márquez og Doris Lessing gikk etter hvert rett i pocket, rett i lanterne. Gyldendals billigbokredaksjon ble en redaksjon i redaksjonen. De laget bøker som var nyskapende i form og innhold, og i de mest intense årene på 1970-tallet var redaksjonen et like aktivt nyhetsmedium som vår tids ukeaviser. Billigbok-redaksjonen sendte ut cirka to titler i uka, året rundt, fordelt på fakler, lanterner og den svarte serie.
Pax bidro til å endre fakkel-bøkene og andre forlags billigbøker, ved å dreie innholdet i mer radikal retning. Pax hadde de beste kontaktene i universitetsmiljøene. Der vanket leserne alle forlag ønsket seg. For ikke å snakke om potensielle forfattere av billigbøker.
Marx kom på Pax, Mao kom på Oktober, men på Gyldendal kom til slutt både Marx og Mao, etter hvert i sånne mengder at Aftenposten på et tidspunkt døpte forlaget «Gyldendal Rødt Forlag». For det var høyt under taket på Gyldendal. Det hadde det alltid vært. Det hadde Harald Grieg bestemt. Ideologisk konsistens var ikke noe man brukte tid på på Sehesteds Plass. Ideologisk konsistent skal jo heller ikke et allmenn-forlag være. Tvert imot. Bøker skal motsi hverandre. Ifølge Helge Vold gikk det en grense ved antisemittisme, og selv om Gyldendal ga ut bøker om Mao og maoismen, kunne ikke en forlagsredaktør erklære seg som maoist. Det var noen kontroverser, husker Vold, «men stort sett kom bøkene ut».[3]
Peter Haars
Fra første billigbok satset Gyldendal på design. Det samme gjorde Pax tre år senere, da Arild Kristo fikk i oppdrag å formgi de første Pax-bøkene. For å skape en Fakkel-stil ansatte Gyldendal en ung engelskmann, Teddy Bick, og til å formgi lanterne-bøkene hyret forlaget Inghild Strand. I to intense år ga Strand – en ung kvinne med grafisk utdannelse fra Wien – lanterne-bøkene et ansikt. Men like brått som hun kom forsvant hun hjem til slektsgården i Skjeberg. Etter Strand og Bick preget Leif Anisdahl og en produktiv Kari Nordby faklene og lanternene, men det er fra 1969, med den innvandrede tyskeren Peter Haars, at det definitive design-gjennombruddet skjer.
Haars bygger opp et usedvanlig vitalt miljø av frilans-designere på loftet på Gyldendal, der design ble diskutert med like stort engasjement som over en øl på Club 7. Idé-omslaget var i vinden. «Det var den reine leikestova», husker designer Bjørn Roggenbihl,[4] som sammen med Haars eksperimenterte med fysikk og kjemi på roteloftet og lagde kreasjoner og installasjoner av alskens materialer som til slutt ble avfotografert. I bildet var bokas innhold fortettet i en visuell idé. For alle å se. Designerne benyttet seg av alle uttrykk og teknikker som var tilgjengelig.
Haars skapte en i norsk forlagssammenheng enestående «intellektuell visuell kultur». Som for øvrig var litt av en smeltedigel. Bokgrafikerne (det var den foretrukne betegnelsen!) han samlet rundt seg kom fra Australia (Brian Albers), England (Judith Allan, Bernard Blatch), Sovjet (Soren Arutjunjan) og Berlin (Volker Zibell). Dette begrunnet Haars med at utlendingene var de beste. Han langet ut etter norsk bokdesign og mente nordmennene hadde seg selv å takke for den lave kvaliteten. Det fantes ingen seriøs utdanning for bokgrafikere i Norge. Dette skulle det bli en endring på, også den for en stor del initiert av Haars. Etter opprøret endte han sin karriere som professor i faget. I tillegg besto miljøet av Inger-Lise Kongsgaard, Bjørn Roggenbihl, Rune J. Andersson, Hans Chr. Sondresen, Kristian Ystehede og mot slutten kom Alan Mackenzie-Robinson inn. Disse intenst skapende årene kulminerte med den første norske utstillingen av bokgrafikk, «Smussomslag», en utstilling som fant sted i mars 1980, i galleriet Bruno Oldani – også han en innvandrer som kom til å prege norsk bokdesign – drev i Bygdøy Allé. Utstillingen viste «Bokgrafikk fra Gyldendal 1961-79», og de fleste omslagene som ble stilt ut var fakler og lanterner. Den norske billigbokrevolusjonen og den norske bokgrafiske revolusjonen er altså sammenfallende.
En annen stor innsats i Lanterne-serien, også den lett gjenkjennelig på omslagene, ble underserien «Lanterne science fiction», alle formgitt av Haars selv. Det kom et 50-tall titler. Bing & Bringsværd valgte ut bøkene som skulle oversettes og snekret i tillegg sammen flere antologier. Sigmund Hoftun sa ja og amen og fikk bøkene ut. Etter hvert dukket det opp norske sci-fi-debutanter. Ryktet gikk om at det var på Gyldendal det skjedde. Debutantene gikk rett i lanterne, slik Bing & Bringsværd i sin tid hadde gått rett i lanterne. Hjertevennene dobbeltdebuterte i 1967 i samme bok, lanterne-utgivelsen Rundt solen i ring. Det var første gang noen hadde debutert i en kvalitetsbilligbok i Norge.
Så var det slutt
Den siste lanternen piplet ut i 1986, den siste fakkelen i 1987. Markedet for billigbøker imploderte: Et stigende antall titler førte til synkende opplag for hver bok. Og lavere opplag fører til høyere priser. En fakkel kostet på 1980-tallet nesten like mye som en innbundet bok, og opplagene var på vei ned mot og under 2000. Fakkel og lanterne startet på topp, opplags- og prismessig, siden gikk det nedover. Grafen ligner en aksje som ligger i en jevnt synkende trend. Denne syklusen gjentar seg gang på gang med billigbøker, slik forsker og forlegger Astrid de Vibe har vist.[5]
