Endring i praksis

VOKS fyller fire år i år, og har nettopp utgitt en ny utgave, med tema «Diaspora». Før vi begynner: Fortell litt om hva slags tidsskriftprosjekt dere har på gang!

Vi kom sammen for fire år sida med målet om å starte et tidsskrift med fokus på minoriteter og opplevelser knyttet til det å være en minoritet. Vi savnet begge plattformer hvor minoriteter kunne skrive og bli lest av mennesker som forstod oss, som ikke eksotifiserte oss eller erfaringene våre. Vi fant raskt ut at det skulle litt til for å få til dette. Å danne en frivillig organisasjon ble da veien vi valgte å gå. Tidsskriftet er vår hovedplattform. Vi utga vårt første nummer, «Søsterskap», i mai 2017, og vårt nyeste og syvende nummer, «Diaspora», kom ut i mai i år. Organisasjonen og tidsskriftet vi lager er en måte å bekrefte oss selv på og skape en tilhørighet for alle som ikke ellers finner det i majoritetskulturen.

I et intervju Olaf Haagensen gjorde med dere i 2017, da den første utgaven kom ut, fortalte dere at ideen til tidsskriftet sprang ut av de skamløse jentenes inntreden i norsk offentlighet. På samme måte som dem, må også tidsskriftet ha føltes akutt nødvendig?

Det føltes absolutt akutt nødvendig, kanskje til og med litt forsinket, noe responsen vi fikk og materialet vi har hatt å jobbe med er et bevis på. Det har tidvis føltes nesten absurd. Vårt første nummer kom ut bare noen måneder etter at Trump ble valgt som president. «Adgang», nummeret etter, ble utgitt da Mahad-saken florerte i mediene, en sak om tilbakekalling av statsborgerskap og tvangsutsending. Vår største kampsak er interseksjonell feminisme. Kimberlé Crenshaw, som står bak begrepet, argumenterer for hvordan ulike sosiale kategorier man settes inn i, definerer hvordan man blir behandlet av storsamfunnet. Disse kategoriene må ses i sammenheng med hverandre, og ikke som separate fenomener. Vi holdt en debatt om interseksjonalitet på norsk i 2018, om nødvendigheten av å ha et aktivistisk og interseksjonelt språk, slik at minoriteter og opplevelser knyttet til det å være en minoritet, skal bli tatt like alvorlig i Norge som andre steder i verden. Det er mye å ta i, i form av stoff, og kan føles litt endeløst, på både godt og vondt. Vi er riktignok preget av samtida vi lever vi, og erfaringene det å være minoritet gir, men den følelsen av at det kjennes riktig å drive VOKS har bare blitt sterkere med åra.

Ja, og mye har jo skjedd på de fire årene siden dere starta opp, både globalt og lokalt – vi kan nevne Brexit, innsettingen av Donald Trump, Sylvi Listhaugs statsrådkarriere, Metoo, drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i Bærum, koronapandemien, og drapet på George Floyd og de påfølgende protestene. Alt dette er hendelser som har innvirka sterkt på det globale og skandinaviske fellesskapet, eller som forteller noe om samtiden. Hvordan har dere opplevd de siste årenes endringer? 

Vi har til tider følt oss håpløse, og at arbeidet vårt ikke vil utgjøre en forskjell. De fleste av redaksjonsmedlemmene våre har nok blitt mer påvirket av disse hendelsene enn gjennomsnittsnordmannen, og har kanskje kjent på endringene på kroppen. Det er heller ingen av oss som driver med VOKS på fulltid, noe som begrenser oss i stor grad, da vi ikke har tid eller kapasitet til å utforske og skrive om alt vi ønsker. Men de siste ukene har den største merkbare endringen vært følelsen av et stadig voksende fellesskap. Det er flere som bryr seg, og som viser at de bryr seg. Vi opplever at man oppmuntrer hverandre i større grad til å være aktivistisk nå enn tidligere. Da vi marsjerte med utallige mennesker fra den Amerikanske ambassaden og til Stortinget fredag 5. juni, var det fellesskap vi kjente på. Det sies at demonstrasjonen for George Floyd var den største globale markeringen noensinne. Det er det en grunn til. Ting er i endring.

Hvordan er det norske litterære landskapet i dag, mener dere?

I november holdt et av våre redaksjonsmedlemmer, Sadik Qaka, et foredrag på oppdrag fra Den norske forfatterforeningen om akkurat dette. Mangelen på litterært mangfold. På dette feltet opplever vi forandringen som minimal. Men det er nettopp her tidsskrifter får mer å si, det er flere flerkulturelle navn å se i innholdsfortegnelsene i norske tidsskrift. Det finnes flerkulturelle navn i litteraturen, men vi tror det handler mer om representasjon enn at norske forlag ikke tar inn flerkulturelle stemmer. For det å skrive en bok, når du aldri har lest om noen med et navn eller erfaringer som ligner dine, ligger derfor, forståelig nok, langt inne. Man kjemper i større grad imot tanken om at man er god nok når det ikke finnes flere som deg som driver med de tinga du selv ønsker å drive med. Det blir på en måte dobbelt så mye arbeid. Ikke bare må du skape, på lik linje med andre, og kanskje til og med under helt andre omstendigheter. Du må også overbevise både deg selv og andre om at dette kan du få til. Man har kanskje heller ikke privilegiet av å bare bli sett på som en individuell forfatter, men må representere og svare for hele den etniske gruppen man tilhører.

Ja, da Zeshan Shakar debuterte med Tante Ulrikkes vei i 2017, ble boka av flere anmeldere kategorisert som en «innvandrerroman». Lignende erfaringer ser man hos flere andre forfattere med minoritetsbakgrunn. Når den vestlige kanon skal utfordres på universitetene, innføres det egne fag for «verdenslitteratur» og tilsvarende. Dere selv ønsker at VOKS skal «være en plattform for minoriteters stemmer». Hva kan slike egne kategorier tjene til, og når tjener de eventuelt mot sin hensikt?

Godt spørsmål. På samme måte som vi kritiserer begrepet «innvandrerroman», ønsker vi selv å skape rom til minoritetsstemmene, og ender da, på sett og vis, med å kategorisere selv. Dette er en vanskelig diskusjon, nettopp fordi man ikke kommer unna kategorier når man leter etter litteratur å speile seg i. Du må vite hva du skal søke etter. Kontekst og språk spiller en sentral rolle her. Å kalle en bok som tar for seg norsk ungdom i en norsk bydel for en innvandrerroman, viser hverken til mangfold i norsk befolkning eller er med på å nyansere. Vi mener at det å gi rom til minoritetskunstnere som på sine egne premisser utforsker et tema, åpner for et mangfold i form av erfaringer, kunnskap og perspektiv. Vi mener at et viktig spørsmål å stille seg når det gjelder bruk av begrep og ord, er hvem det er som innfører og aktivt bruker disse orda og begrepene, og hvorfor.

Spørsmålet om kulturell identitet har blitt diskutert i offentligheten lenge. Med drapet på Floyd virker det som om samfunnet har nådd et bristepunkt – det er på tide å orientere seg. Har dere noen gode lesetips?

Vi spurte den fantastiske redaksjonen vår om tips, og de svarte blant annet - 
Between The World and Me av Ta-Nehisi Coates,
The Bluest Eyes av Toni Morrison,
I am Not Your Negro av James Baldwin,
De kommer at drunkna i sine mödrars tårar av Johannes Anyuru,
Norsk Røyndom-serien på Samlaget,
Africa’s Tarnished Name av Chinua Achebe,
Born Palestinian, Born Black: The Gaza Suit av Suheir Hammad,
alt av Athena Farrokhzad,
Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri,
Kiffe kiffe i morgen av Faïza Guène.

BLA 6-7/20.