Litt som en omviser på et museum

Innen dette intervjuet er kommet på trykk, har du tiltrådt som vikarierende redaktør i BLA – velkommen skal du være! Fortell nå leserne litt om deg selv: Hvem er Live Lundh?

Tusen takk! Hvem jeg er? Jeg liker alltid godt å lese intervjuer der folk blir stilt slike spørsmål, for eksempel «Hva skal det stå på gravsteinen din?», og de svarer: «Det får du spørre noen andre om». Jeg er søstera til Sunniva, Francis og Gard og tror vel det er noe av det mest beskrivende jeg kan si om meg selv. Ellers er jeg født 15. juni 1992 og har vokst opp på Gjøvik. Jeg er ganske trygghetssøkende og min favorittlukt på antibac er Marshmallow Pumpkin Latte.

Du har erfaring som kulturjournalist og bokansvarlig i Vårt Land. Hva tenker du er viktig å vektlegge for å lage godt litteraturstoff?

Jeg tror det er viktig å dyrke nysgjerrigheten til den som skriver. Hvor brenner det, hva vekkes i møte med boka det er snakk om? Det er en fristelse for de fleste av oss som skriver om litteratur å skulle vise fram hvor flinke og interessante vi selv er, men det framstår ofte veldig umodent og er irriterende for den som leser. Jeg tror det er nyttig å minne oss selv på at det vi holder på med i veldig stor grad er formidling. Vi skal formidle hva som skjer i en bok, i flere bøker eller forfatterskap, også gjennom å kritisere og kontekstualisere, litt som en omviser på et museum. Å lage godt litteraturstoff er å være god på formidling.

              Er det noe den norske litteratursamtalen trenger å få tilført?

Det er stort sett alltid bra når den norske litteratursamtalen løfter blikket utover landegrensene og ikke er så opptatt av å være norsk, synes jeg. Ellers tenker jeg at det kommer til å bli viktig for kulturlivet i Norge å stå sammen framover, og at litteraturfeltet kan forstyrres – på en bra måte – av å nærme seg det som skjer på billedkunst-, teater-, film- og musikkfronten.

Hva med: noe den trenger å gi seg med?

Vi trenger mindre plikt, mindre avmålthet og frykt, mindre unnvikelse og mindre kjedsomhet. Litteratursamtalen i Norge virker ganske pliktorientert på meg. Har noen først innført begrepet «virkelighetslitteratur» eller «barselbølge» så later alle til å føle seg bundet – ikke bare til å diskutere det i ti år framover – men til å gjenta ting som har blitt påpekt mange ganger. Dette i stedet for å snakke om alt de selv synes er spennende i en bok.

Når det gjelder BLA: Hvilke muligheter og utfordringer har avisa vår? Har du planer du vil iverksette som redaktør?

I BLA kan skribentene skrive langt, og ingenting er bedre enn en god, grundig, lang tekst (bortsett fra en kort?). En lang, dårlig tekst er i alle fall mye verre enn en kort, dårlig tekst. Så jeg vil gjerne få inn mer småstoff i avisa, flere faste spalter – noe dere også har hatt planer om? Og så kan jeg godt tenke meg å legge mer innsats inn i intervjuene. Ellers synes jeg oppriktig at BLA er den friskeste litteraturpublikasjonen i Norge. En del av skribentene og vi som er redaktører er ganske unge. Vi skal sikkert gjøre noen feil, men hvis vi klarer å forholde oss litt avslappa til det, ikke overkompenserer og blir altfor pretensiøse, så er BLA en inkluderende litteraturavis. BLA-podden gjør akkurat det veldig bra, den får meg til å føle at jeg kan «være med», samtidig som jeg får rette meg opp i ryggen. Kanskje vi kan innarbeide tonen dere har funnet der enda mer i papirproduktet.

             Vi har alle våre litterære kjæledegger. Hva liker du best å lese?

Da koronaen kom, startet kollektivet jeg bor i en Shakespeare-blogg, så nå for tiden liker jeg best en god tragedie med Cosmopolitan til.

Er det noe spesielt du ser etter i litteraturen du oppsøker? Eller, sagt på en annen måte: hva gjør litteraturen god?

Hvis det var et enkelt svar på det, ville det vel ikke finnes dårlige bøker. Men en god bok er vel alltid modig. Jeg vet ikke helt hvor oppsøkende jeg er, ofte er det jo bøkene som oppsøker oss: Vi tar imot reklame, anbefalinger, alt som det til enhver tid snakkes om, gaver, delte interesser med folk vi kjenner. I den grad jeg ser etter noe helt ut fra meg selv, så er det vel litt som med mennesker, at jeg ser etter et møte, noe som resonnerer eller rokker ved meg.

            Til sist: Dersom biografien om ditt liv en dag skal skrives – hva vil den hete?

Livet til Live. Et lappeteppe, eller Live. En litteraturviters vei til fast ansettelse og hus på landet: Tårene, kampen, håpet.

BLA 9/20.