Artikler etter utgave

Geir Gulliksens siste roman utforsker en manns lengsel etter å bli elsket «som kvinne». Den lengselen er det ubehagelig å befinne seg i.

Med ”Virkelig igjen” tegner Bendik Vada et generationsportræt så gennemsyret af kriser at selv den mest latrinære humor må give fortabt.

Danske Amalie Smith tør å gå inn i stoffet hun behandler på et detaljnivå som vitner om ektebåren og smittende entusiasme, og viser hvordan litteraturen kan favne alt fra smørbrød til algoritmer i sin bok om vevkunst, data og biologi.

Det er lite å si på Simen K. Nielsens ambisjoner, men selve diktningen blir enerverende.

Et ektepar som har glemt at de har et barn. Et barn som leter etter sine forsvunnede foreldre. En kvinne som mister sin elskede, bit for bit. Kazuo Ishiguro låner både fra fantasy, sci-fi og detektivsjangeren, fra myter og sagn, uten at han noensinne slipper taket i den eksistensielle melankolien.

Vigdis Hjorth tegner et bevegende bilde av en datters innstendige forsøk på å forstå sin mors avvisning og svik, med en thrillersk spenning til det siste.

De som trur klasseskiller i dagens Norge er en myte, kan notere Adelheid Seyfarths Svullryakvartett på leselista si. Å lese romanene om utkantsamfunnet på Finnskogen er som å putte fingeren rett i såret: en øvelse i empati og toleranse for folk flest, en øvelse i å forstå arbeiderklassa for middelklassa, og en brutalt ærlig skildring om minoriteter og fremmedfrykt.

Runa Borch Skolsegs "Bois" er poesi fra samfunnets deprimerte og bedøvede midte.

Hvordan finne sin plass i roller som er utformet for noen som ikke ligner en selv? I "Globus" utforsker Sarah Smith Ogunbona individet i systemet, og leter etter en manual som godtar variasjoner.

Skriv en reiseskildring fra hjemmekontoret, ba vi. Eirik S. Røkkum leverte et kåseri om hjemmets gleder.

Om noe godt har kommet ut av koronavirusets herjing, må det være at vi har fått anledning til å stanse opp et lite øyeblikk og spørre oss selv: Hvilken hverdag vil vi tilbake til?

De siste årenes barselbølge i litteraturen får frem problemene i hjemmet, men viser også at vi mangler et språk for å overskride kjøkkenrealismen – en ideologi som sier at det ikke finnes noe alternativ til kjernefamiliens trange rom.