Skolebøker

Mekanisk opplæring

Forfatterne klarer å gjøre skolens kanskje mest spennende fag ganske kjedelig.

Publisert digitalt

Frøyland, Merethe, Merete Hannisdal, John Haugan og Jørn Nyberg
Eureka!
Gyldendal Norsk Forlag 2006
278 sider

Historien lærer oss at vi ikke kan forutsi fremtiden. Likevel prøver vi, slik vi er genetisk programmert til, å spå hva som venter rundt neste sving. Spådommene våre tar dog sjelden høyde for sin egen innvirkning på hendelsesforløpet. Oppsiktsvekkende mange av lærebøkene jeg har anmeldt så langt er utgitt i 2006, samme året som Kunnskapsløftets fødsel. Akkurat som med barn, kan man ikke vite eksakt hva en læreplan utvikler seg til å bli. Den må modnes, tolkes, testes ut og endres på. Lærebøkene påvirker denne prosessen fordi de er en spådom om hvordan læreplanen skal praktiseres. Når naturfagsboka Eurkea! utgis før læreplanen er etablert som praksis, setter den også presedens for hvordan dette skal skje. Lærebøker legger føringer for hvordan kompetansemålene skal tolkes og hva som skal prioriteres.

Årsaken til at det blir slik er mest sannsynlig markedsandeler. Å vente, betyr å miste kunder. Skolene trenger nye lærebøker, og slik starter et markedsføringskappløp der tempo blir viktigere enn kvalitet. Det tar tid å skrive en god lærebok, men det hjelper lite å utvikle et glimrende produkt, om det blir liggende å støve ned på lageret. Tempoet får bestemme og bøkene preges mer av bredde enn av dybde og forståelse.

Merkelige prioriteringer

En av konsekvensene er mange kapitler, og Eureka! er intet unntak. Boka for 8. trinn har 14 kapitler fordelt på 267 sider tekst. Av disse er 72 sider oppgaver, aktiviteter eller helsides bilder. I snitt er det dermed 13 sider tekst per kapittel, men mer interessant, 16 sider forskjell mellom det korteste og det lengste kapitlet. Kapitlene om gasser og bakterier er begge tildelt 5 sider. Kanskje er det fordi gass og bakterier ikke nevnes eksplisitt i læreplanen? Ser vi her restene av kapitler som er desimert etter at læreplanen er ferdig skrevet, men som likevel måtte klemmes inn i boka? Eller reflekterer prioriteringene også forfatternes spesialkompetanse?

Et annet kort kapittel er nemlig «Universets utvikling», som bruker 6 sider på å ruste elevene til å kunne beskrive ulike teorier for hvordan universet har utviklet seg.[1] Til tross for universets størrelse og potensial til å trekke inn naturfaglige fenomener og vekke elevenes fascinasjon, får andre kompetansemål langt mer boltreplass. Elevene skal også kunne «beskrive oppbygningen av dyre- og planteceller og forklare hovedtrekkene i fotosyntese og celleånding».[2] Dette kulepunktet fra læreplanen har fått fire kapitler og 36 sider. Er denne prioriteringen fornuftig? Er det fornuftig at lærebøkene gjennom sine prioriteringer legger så tydelige føringer for innholdet i undervisningen?

Nøkkelspørsmål og søkelesing

Også pedagogikken påvirkes av lærebøkene, og Eureka! er et godt eksempel på at bokas tittel ikke reflekterer den faglige tilnærmingen. Leseren støter sjelden på aha-opplevelser, men blir i stedet henvist til nøkkelspørsmål på annenhver side. Her får du sjelden spørsmål å undres over, men spørsmål du skal søkelese deg til svar på. Eleven skal ikke opparbeide seg en selvstendig mening om hva som er relevant og interessant informasjon, det bestemmer boka. Forståelse forutsetter fakta, men i Eureka! er det så man får inntrykket av at fakta er målet i seg selv. Spørsmålsformen legger godt til rette for utenatlæring og oppgulp.

Når teksten hele tiden skal avbrytes av nøkkelspørsmål, får også formidlingen et mekanisk preg. Forfatterne klarer slik å gjøre skolens kanskje mest spennende fag ganske kjedelig. I stedet for å skrive tekster som vekker undring, fremstår teksten som overfladiske svar til store spørsmål. «Hvordan vil sola slutte sitt liv?» er et nøkkelspørsmål. Svaret er at «sola vil ende opp som en hvit dverg». «Hva er en nøytronstjerne?» Svaret er at den «nesten bare består av nøytroner». Wow, så interessant! Alternative innfallsvinkler eksisterer. En sukkerbit av en nøytronstjerne veier hundre milliarder kilo. Kanskje kan vi begynne der, med en opplysning som vekker undring, og som man sakte, men sikkert forklarer? Hvor stor er en celle? er et interessant spørsmål, som man ikke begynner å lure på når tekstens overskrift er «Celler er små». Hvordan gror et sår? er et spørsmål som kanskje vekker nysgjerrighet. I Eureka! er overskriften «En celle kan bli flere». Istedenfor å la elevene lure litt, og spørre hva plantene spiser, finner vi svaret i en overskrift. «Plantene produserer sin egen næring». Hva med å spørre elevene om hvorfor bladene er grønne, fremfor å gi en overfladisk forklaring som om dette kun er et trivielt fakta. Eureka! legger forholdene dårlig til rette for at elevene skal få kjenne på følelsen av at det går opp et lys for dem.  

Språk og innhold

Også rekkefølgen av temaer påvirker pedagogisk praksis. Skal man begynne med det minste og bevege seg oppover størrelsesskalaen, eller med de mer overordnede spørsmålene bevege seg gradvis inn i detaljene? Forklaringen på hvorfor en sukkerbit med nøytronstjerne veier så ufattelig mye forutsetter kunnskap om atomer, men det er ikke dermed sagt man trenger å undervise om atommodellen før man stiller dette spørsmålet. Universet skaper undring, vitenskapelige teorier slukker kunnskapstørsten. Hva med å kombinere istedenfor å behandle temaene oppstykket og adskilt? Bør man ikke begynne med undringen og bruke fakta for å tilfredsstille nysgjerrigheten? Kunnskap oppleves fort meningsløs når det ikke er noen tørst å slukke.

Språklig virker det som om man forsøker å skrive enkelt om kompliserte temaer, samtidig som man er tvunget til å gi elevene et naturfaglig ordforråd som forutsetter ganske nyanserte ideer. Dette er ikke lett. Et eksempel vil få frem poenget.

«De siste målingene man har gjort, viser at massen i universet er litt mindre enn det som skal til for å trekke det sammen igjen. Dessuten har forskerne funnet ut at universet utvider seg fortere nå enn da det var ungt. Dette har man forsøkt å forklare med at det må finnes mørk energi som motvirker de tiltrekkende gravitasjonskreftene. Hva denne mørke energien er, vet vi ikke».[3]

Forståelse av dette avsnittet forutsetter at man behersker ordene masse og gravitasjonskrefter. Språket for øvrig er greit, men uten disse nøklene gir teksten ingen mening. Det forutsetter også at en viss forståelse av hva det betyr at universet utvider seg, som til tross for den enkle språklige utformingen, er en ganske kompleks idé. I tillegg kommer den mørke energien, som man tydeligvis ikke vet hva er. Nøkkelspørsmålet på neste side er like fullt «Hva er mørk energi?». Skal språket være enkelt, må kanskje fenomenet man forsøker å forklare ligge på tilsvarende nivå. Hvis ikke blir elevenes svar ikke preget av forståelse, men av resitasjon og pugg.

9. klassingene mine bruker Eureka! som lærebok, og det var naturlig å spørre om elevenes oppfatninger. Klassens mest naturfagsinteresserte uttrykte sin frustrasjon over det til tider uklare språket, men kanskje mer bekymringsverdig, over feil. Et eksempel er myten om jentenes jomfruhinne, som lever videre i Eureka!, men som ble ettertrykkelig tilbakevist av leger som besøkte klassen for å undervise om ungdom og seksualitet. Et annet eksempel er hvordan forenklede grafiske fremstillinger kan forvirre. Eleven skriver.

«Noe annet med Eureka! som er dumt er det superspennende temaet bryting av lys! Alle bildene som forklarer hvordan lyset blir brutt i en linse, er helt feil. Da vi hadde om dette temaet ble vi bedt om å se bort fra bildene. De viste nemlig at lyset blir brutt midt inni linsa, mens lyset egentlig blir brutt etter det har passert hele linsa, altså på ytterkanten. Dette forvirra veldig mange i klassen, og gjorde et tema som var vanskelig nok fra før, enda vanskeligere».

Hastverk er lastverk

Eureka! later til å være en hybrid av den gjeldende ideen om hva en lærebok bør være, og hastearbeidet som må til for å skrive en bok som skal treffe læreplanen og samtidig bli ferdig i tide. Læreplanen må derfor igjen bære mye av skylden. Kompetansemålene er omfattende og lite presise. De 13-årige hjernene skal ifølge læreplanen forstå fenomener som krever et ganske spesialisert ordforråd, som helst må internaliseres før de kan anvendes på en tekst. I Eureka! vrimler det av fremmedord i det ellers så tilsynelatende ukompliserte språket. Vi finner alt som kjennetegner en typisk norsk lærebok. Tekstene stoler ikke på elevenes konsentrasjonsevne og er oppstykket. Nøkkelspørsmålene gjør kanskje jobben lettere for læreren, men gir opplæringen et mekanisk preg. Språket er lite tiltalende. Man forsøker å skrive enkelt, men den lille plassen som tildeles de store temaene skaper sorte hull i elevens forståelse. Tekstene tar ikke utgangspunkt i store overordnede spørsmål som kan skape en solid rød tråd, men blir rutinepreget gjengivelse av fakta, bruddstykker som ikke festes til en overordnet forståelse, og som svever rundt i hodet en stund før de etter kapittelprøven forsvinner ut i det store intet.

 


[1] Kapitlet er på 8 sider, men kun 6 av dem handler om universets utvikling

[2] Kunnskapsløftet

[3] Frøyland m.fl 2006:193

Powered by Labrador CMS