Når en krise oppstår, følges den gjerne av store mengder synsing. "Overfloden av skriverier og meningsytringer kan også sees på som et aspekt ved selve krisen - særlig når de begynner å skeie ut i konspirasjonsteorier, paranoide forestillinger og irrasjonell aggresjon", skriver Frode Helmich Pedersen. Tegninga er gjort av Charles Henry Alston i 1943, under et av de store polioutbruddene i USA. Kilde: Wikimedia.

Pandemien som skjebne og speil

Koronapandemien har ikke vært en katalysator for nytenkning, men stort sett bekreftet og forstørret tendenser som allerede ligger i tiden, skriver Frode Helmich Pedersen.
22.05.2020 - 13:50

Hva er en krise? Er den en hendelse, en observasjon eller kanskje mest av alt en følelse? Uansett hva man svarer, synes det klart at selve krisen, slik den er i seg selv (om det går an å si det slik) ikke kan være hele saken. Under den nåværende pandemien, for eksempel, er krisen ikke begrenset til det faktum at folk blir smittet av et virus og får en potensielt dødelig sykdom. Krisen innbefatter også vår respons på sykdomsfenomenet, det vil si, både hvordan vi håndterer det som individer og hvordan fellesskapet reagerer. Krisen er altså et mangslungent og uoversiktlig fenomen. Hva gjør vi for å skaffe oss oversikt og forståelse?

I sin bok Anti-Crisis fra 2014, skriver Janet Roitman at kriser er meningsproduserende fenomer. Etter at en krise har inntruffet, oppstår det et akutt behov for å konstruere fortellinger som kan bidra til å forklare krisens årsaker og forhistorie. Dermed kan man også si at krisen er et historieskapende fenomen, siden den har en tendens til å endre vårt syn på vår nære historie. Med ett ser vi historiske linjer vi ikke tidligere har sett, for eksempel mellom spanskesyken, polio, aids, sars og situasjonen i vår egen nåtid. Dessuten ser vi med ett helt tydelig hvordan en rekke politiske beslutninger, truffet gjennom mange år av ulike regjeringer, gradvis har svekket samfunnets motstandsdyktighet mot krisesituasjoner, slik at politikernes ord om «robuste enheter» og «bærekraft» osv. nå fremstår som tomme fraser.

Det uventede blir uunngåelig

Philip Roth

(1933-2018) regnes som en av de fremste forfatterne i amerikansk litteratur de siste 50 årene. I dette essayet skriver Frode Helmich Pedersen om alle koronaskriveriene, sett i sammenheng med blant annet romanene The Plot Against America (2004) og Nemesis (2010). Sistnevnte skildrer polioutbruddet i Newark sommeren 1944.

Det er ellers fascinerende å se hvor raskt de nye fortellingene setter seg i vår bevissthet, slik at hele krisen etter kort tid forekommer oss å ha ligget i kortene hele tiden, og dermed er noe vi alle egentlig innerst inne visste kom til å skje. Den amerikanske forfatteren Philip Roth beskrev et lignende fenomen i sin roman The Plot Against America (2004), som omhandler et kontrafaktisk scenario, hvor Charles Lindbergh – av Roth fremstilt som en fascistisk antisemitt – velges til president i USA. Frem til valget var det ingen som trodde at han hadde noen sjanse mot Roosevelt, men det endret seg raskt da han faktisk vant:

«Though on the morning after the election disbelief prevailed, especially among the pollsters, by the day after that everybody seemed to understand everything, and the radio commentators and the news columnists made it sound as if Roosevelt’s defeat had been preordained.»

Så snart folk får summet seg, fremstår det uforutsette som ganske forutsigbart, slik man har kunnet observere ikke bare etter Trumps valgseier, men også etter at omfanget av covid-19 ble åpenbart. Plutselig hadde de fleste fornuftige mennesker lenge visst at det bare var et tidsspørsmål før vi fikk en ny global pandemi. Eller for å si det med Roth: Den historien vi finner i historiebøkene, får alle hendelser som var uventede da de inntraff, til å fremstå som uunngåelige.

Men den livlige meningsproduksjonen som har foregått etter utbruddet av korona-pandemien, er ikke ganske enkelt et middel til å gjøre krisen forståelig og kontrollerbar. Overfloden av skriverier og meningsytringer kan også sees på som et aspekt ved selve krisen – særlig når de begynner å skeie ut i konspirasjonsteorier, paranoide forestillinger og irrasjonell aggresjon. Da styrker de uroen heller enn å dempe den, og blir dermed selv en kilde til angst og endetidsfornemmelser.

Slik opplevdes det også for den franske filosofen Alain Badiou, som i utgangspunktet anså krisen for å være ganske liketil, slik han skriver i et innlegg på forlaget Versos blogg (23. mars 2020): Problemet var konkret og udiskutabelt, tiltakene forståelige og nødvendige. Her gjaldt det bare å gjøre det man måtte, og ellers holde frem som man stevnet. Det var først når de mange fortellingene om krisen nådde kakofoniske høyder at han ble såpass uroet at han følte seg kallet til å presentere sin egen analyse av situasjonen (som gikk ut på at den neppe vil skape noen form for politisk endring). Med andre ord: Det er ikke mulig å skille selve krisen fra våre forestillinger om den.

Philip Roths epidemi-roman

Hvor kan vi vende oss for å vinne innsikt i situasjoner av den typen vi nå gjennomlever? Som litterært menneske er det nærliggende å vende seg mot diktningen. Det er allerede blitt skrevet interessante tekster om både Albert Camus’ Pesten og Thomas Manns Trolldomsfjellet. Selv har jeg lyst til å trekke frem en annen nyaktuell roman, nemlig Philip Roths Nemesis fra 2010. Dette er fortellingen om en epidemi, nærmere bestemt polioutbruddet i Newark (og USA) sommeren 1944. Poliomyelitt hadde på dette tidspunktet lenge vært en alvorlig trussel mot den amerikanske folkehelsen: Det første utbruddet kom i 1894, deretter fulgte en rekke tilsvarende epidemier frem til 1952, da man fikk en vaksine.

Sommeren 1944 var varm, og polioutbruddet ganske ille, med cirka 19 000 tilfeller på landsbasis. Hos Roth danner sykdommen bakteppe for fortellingen om den pliktoppfyllende Bucky Cantor, som på grunn av svaksynthet, og til tross for sine imponerende atletiske prestasjoner, ikke deltar i krigen mot Nazi-Tyskland, noe han skammer seg over. Han er heroisk av legning, det vil si, han har en sterk trang til å utvise heltemot, og epidemien sommeren 1944 blir hans gylne anledning. Han forblir rolig når de andre får panikk. Han blir på sin post som idrettsleder for guttene i nærområdet, selv etter at enkelte av dem blir syke og dør. Han opptrer ansvarlig, solidarisk, han er en oase av stabilitet i en verden som er i ferd med å gå av hengslene. Slik utfører han sin plikt, slik følger han sin dragning mot det heroiske.

Men han har en kjæreste, Marcia, som er med og organiserer en leirskole i Pennsylvania, «Indian Hill», hvor det ikke er noen tilfeller av polio. Hun vil gjerne at han skal komme seg bort fra den befengte byen og slutte seg til henne, men dette er en fristelse han prøver å stå imot. En stund står han på sitt, og blir værende i Newark, først og fremst fordi han er overbevist om at det er det situasjonen krever av ham. Men til slutt overrasker han seg selv med å gi etter: Han vil likevel forlate Newark og komme til henne.

Den tragiske vendingen ligger i at Bucky er bærer av polioviruset uten å ha noen symptomer. Altså er det sannsynlig at det er han selv som har smittet flere av guttene som døde av sykdommen i Newark. Og når han drar for å forenes med sin kjæreste i idylliske Pennsylvania, tar han med seg sykdommen dit. Kort tid etter hans ankomst bryter det ut polio der. Bucky tester positivt, og får deretter selv sykdommen, som gjør ham funksjonshemmet. Selv om kjæresten Marcia fremdeles vil gifte seg med ham, velger han å isolere seg i selvpiskende bitterhet. Han vender aldri tilbake til Newark, men får seg en anonym jobb i postvesenet og forblir resten av sitt liv merket av skyldfølelse: «Jeg var idrettsplassens Typhoid Mary. Jeg var idrettsplassens poliobærer. Jeg var Indian Hills poliobærer.»

Hva kan vi lære av Cantors skjebne?

Hva kan vi lære av denne fortellingen? Ifølge J. M. Coetzee, som i Late essays (2017) har med et lesverdig essay om Nemesis, er det viktig å være klar over at Roth med denne boken beveger seg bort fra et jødisk forestillingsunivers og over mot det greske. «Nemesis», skriver han, er en kompleks meningsstørrelse, men i tragisk sammenheng er det alltid snakk om en form for redistribuering av fremgang, hell og lykke. Ødipus seiret over sfinksen og ble en stor konge, men måtte forlate Teben som blind tigger. Bucky Cantor var en beundret atlet, hadde en jobb han likte og var kjæreste med en vakker ung kvinne. Dessuten var han unntatt militærtjeneste under den verste krigen verden har sett. Heroisk kjempet han mot epidemien, men ble da utpekt av Nemesis, gjengjeldelsesgudinnen, som slo ham ned, slik at han endte sitt liv ensom, forkrøplet og bitter. Romanens moral ligner dermed den man finner i janteloven: Ikke tro at du er noe bare fordi du har vært heldig i livet!

Ifølge Coetzee er det imidlertid også andre måter å forstå Cantors skjebne på. Man kan for eksempel følge romanens personale forteller, Arnie Mesnikoff, som var blant guttene Cantor var idrettsleder for i Newark sommeren 1944. Han er et moderne menneske, og tolker derfor situasjonen helt annerledes: Bucky har ingen skyld i poliospredningen, som bare skyldes tilfeldigheter. Det eneste han har skyld i, er sin egen bitre respons på katastrofen, som er preget av sykelig heroisme. Det er ikke måte på hvor stor skyld han skal ta på seg, hvor mye han skal lide! Ifølge fortelleren er denne innstillingen like meningsløs som Cantors sinne mot Gud. Dette blir likevel for enkelt, mener Coetzee. Buckys innbitte opprør mot skjeben har noe storslagent ved seg, fordi det gjøres på vegne av den menneskelige verdighet i møte med Nemesis, gudene, Gud.

Selv er jeg fristet til å trekke en annen lærdom av Roths bok. Det påfallende ved Roths fremstilling er for meg fremfor alt at epidemien, til tross for dens forferdelige konsekvenser, ikke fører til noen egentlig endring i Bucky Cantors livsinnstilling. Han slipper ikke unna sin dragning mot det heroiske – han gir den bare en ny og mindre livsbejaende retning. Heller ikke romanens øvrige personer gjennomgår noen dypere forvandling som følge av krisen. De forblir det de var.

Vi endres ikke av krisen

Er ikke dette også et påfallende element ved koronakrisen? Til tross for det uhørte ved den, til tross for alle drastiske inngrep og tiltak, har den ikke ført til grunnleggende endringer av etablerte tenkemåter, men synes primært å ha forsterket de idelogiske tilbøyelightene som allerede var til stede – enten vi nå snakker om individer eller stater.

Krisen fikk ikke Donald Trump til å se de fundamentale svakhetene i den amerikanske samfunnskroppen. Han foretrakk isteden å skylde på Kina, som kanskje til og med selv har fremstilt viruset i et laboratorium! Den franske venstresiden anerkjenner ikke det uforutsigbare ved situasjonen, men foretrekker å skylde på Macron, som for dem uansett er inkarnasjonen av alt som er galt med den franske makteliten. På den ytre høyresiden i mange land var det mest nærliggende å tenke at krisen er en konspirasjon, og at tiltakene – altså nedstengningene og restriksjonene – er et komplott for å ødelegge økonomien og individets frihet eller hva det nå enn er de er opptatt av å bevare.

Flere stater har, i tråd med sine nyliberale vaner, benyttet anledningen til å gi astronomiske gaver til storselskapene, mens de har kastet knapper og glansbilder til befolkningen og fortsatt å kutte i bevilgninger til offentlig sektor. Andre stater, som Kina og Sør-Korea, har benyttet anledningen til å innføre et mer ekstremt overvåkningsregime – også dette en forlengelse av etablert politikk. I Norge har vi, vår vane tro, lydig fulgt statens påbud mens vi, også vår vane tro, har kastet hoderystende sideblikk på svenskene. Heller ikke de internasjonalt berømte filosofene ser ut til å ha fornyet sin tenkning nevneverdig som følge av krisen. Slavoj Žižek, som er erklært kommunist, var tidlig ute med å spekulere i om den kanskje kunne føre oss nærmere kommunismen. Italieneren Giogio Agamben så i krisen først og fremst en bekreftelse av sine egne teorier, hvilket fikk ham til å dumme seg ut ved å fornekte pandemiens reelle grunnlag.

Men hva med alle spådommene om at vi ikke vil kunne gå tilbake til «normalen» etter at pandemien er over? Jeg sier ikke at ingenting forandrer seg. Det jeg sier, er at krisen primært ser ut til å føre til slike forandringer som allerede har fremstått som ønskelige, i alle fall for makthaverne. I Norge har vi for eksempel gjennomført kvantesprang innen «digitale løsninger» på kort tid som følge av pandemien. Men at digitaliseringen og skjermene seirer, er jo ikke akkurat noe nytt – like lite som det er noe nytt at jeg føler meg kallet til å påpeke det. Pandemien er dermed ikke først en katalysator for nytenkning, men heller et slags speil som reflekterer og forstørrer allerede iboende trekk ved tidsånden.


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, litteraturkritiker og fast metakritiker i BLA.


BLA 5/20.