Bilde: Jacques Callot, "Hengingen".

Om litteratur og moral

På kort tid har det skjedd en dreining i hvordan vi ser på litteraturens moralske aspekt. Hva har skjedd, spør Frode Helmich Pedersen.
30.10.2019 - 09:09

Da jeg for en syv år siden skulle holde et innlegg om litteratur og moral på en nasjonal konferanse for faget allmenn litteraturvitenskap, var det ingen som stilte spørsmål ved utgangspunktet: Nemlig at den gjengse holdningen blant litteraturforskere er at litteraturen er å anse som prinsipielt løsrevet fra moralen. At denne holdningen også var gjengs utenfor universitetsmiljøene, ble stadfestet av forleggeren Anders Heger, da han i forbindelse med Knausgårds Min kamp-serie uttalte at «Moralske problemstillinger gjør en roman verken større eller mindre». Som kjent har det i de siste par-tre årene vært færre og færre som offentlig har gjort seg til talsmenn for et slikt syn. Dette skyldes først og fremst bølgen av virkelighetsnær skjønnlitteratur, og de åpenbare moralske dilemmaene som har dukket opp i forbindelse med den. Forfatterne kan i dag ikke lenger regne med å bli betraktet som prinsipielt løsrevne fra sine egne verker, og må dermed alltid være beredt til å bli stilt til ansvar for det som står i bøkene de utgir. Den moralske fordringen, slik den tar seg ut i dag, stopper ikke ved det som står i selve verkene, men omfatter tydeligvis også forfatterens personlige moral, noe vi tydelig ser i Peter Handke-debatten, som ble gjenopplivet i forbindelse med årets Nobelpris-utdeling.

Poenget til dem som er imot at Handke får prisen, er at forfatterskapet ikke kan vurderes uavhengig av forfatterens verkeksterne uttalelser om de forbrytelsene som skjedde i kjølvannet av oppløsningen av Jugoslavia. Prinsippet synes her å være at man ikke bør gi litterære priser til svært umoralske personer. Dette kan grunngis på to måter: Enten ved å si at en litterær pris alltid innebærer noe mer enn en rent litterær vurdering, siden tildelingen av en prestisjetung pris alltid også vil oppfattes som en generell anerkjennelse av forfatterens liv og virke. Derfor bør den ikke gis til personer som har krenket et stort antall mennesker gjennom sine uttalelser, slik Handke har gjort. Det andre alternativet er å hevde at selve den litterære kvaliteten på dette forfatterskapet er blitt skadelidende som følge av forfatterens formentlige umoral.

Poenget er i denne sammenhengen ikke å ta stilling til Handke-debatten, men å slå fast at det har funnet sted en påfallende holdningsendring blant litteraturfolket i spørsmålet om forholdet mellom litteratur og moral, og at dette har funnet sted ganske nylig: Mens det for få år siden var doxa at litteratur og moral er prinsipielt adskilte størrelser, er situasjonen nå nesten motsatt. Litteratur og moral kan aldri sees løsrevet fra hverandre.

Noen idéhistoriske linjer

Det er interessant å se denne utviklingen i et idéhistorisk perspektiv. Jeg skal her bare grovt skissere noen linjer: Fra antikken og frem til og med opplysningstiden, ble det ansett som selvsagt at litteraturen hører inn under moralens domene. Litteraturen er en menneskelig praksis, og moralen gjelder all menneskelig praksis. På syttenhundretallet fikk man i tillegg en sterk fornemmelse av at mennesket måtte forbedres, både kunnskapsmessig og moralsk. Her var litteraturen særdeles viktig, den skulle både øke lesernes kunnskaper og gjøre dem til mer moralske individer – samtidig som den selvsagt også var fornøyelig. Som Samuel Johnson sa det: «The end of writing is to instruct; the end of poetry is to instruct by pleasing».

Opprinnelsen til litteraturens løsrivelse fra moralen finner man i romantikken, altså i tiden rundt år 1800. Diktningen skulle ifølge romantikerne ikke lenger først og fremst være verdensvendt eller saksorientert, men i stedet oppstå mer eller mindre spontant som et genuint uttrykk for forfatterens indre liv. Med etableringen av dette (ekspressive) litteratursynet er det klart at diktningen ikke lenger kunne ta på seg de forpliktelsene den hadde hatt på 1700-tallet. En diktning som skal uttrykke forfatterens indre liv, kan ikke gjøres til gjenstand for stadig moralsk prøving under skriveakten – da vil uttrykket ikke bli autentisk. Ifølge det romantiske synet har dikteren i grunnen ikke noe annet valg enn å stole på sitt eget geni: Poesien må få strømme ut, komme hva som komme vil.

Likevel hadde romantikerne ikke noe amoralsk syn på diktningen. Det var heller ikke slik at de romantiske diktene ble fylt av alt slags sjelelig grums og slagg som følge av ideen om poesien som et sant og autentisk uttrykk for dikterens indre. Hvorfor ikke? Fordi romantikerne hadde et grunnleggende positivt menneskesyn. Som John Keats formulerte det: «I am certain of nothing but the holiness of the Heart’s affections and the truth of the Imagination». Og når hjertet er rent og fantasien en kilde til sannhet – ja, da oppstår det jo ikke noe motsetningsforhold mellom en fri og spontan poesi på den ene siden, og moral på den andre.

Først et stykke ut på 1800-tallet begynte litteraturens felttog mot moralen for alvor å gjøre seg gjeldende. Ifølge Nietzsche var slagordet l’art pour l’art (kunst for kunstens skyld) nettopp et uttrykk for kampen mot moraliseringen i kunsten. Man kan imidlertid legge merke til at denne motstanden ikke ganske enkelt betydde at diktningen plasserte seg hinsides moralen. Det diktere som Théophile Gautier opponerte mot, var den borgerlige moral, som han – og mange med ham – anså som hyklersk og moraliserende. Diktningen kunne ikke underkaste seg en slik moral uten samtidig å miste seg selv. Kunsten måtte være fri for å være i det hele tatt. Men et slikt syn betyr ikke nødvendigvis at litteraturen og moralen ikke lenger sto i berøring med hverandre. Hovedpoenget er at dikterne nekter å underkaste seg en falsk moral. Dette kan naturligvis oppfattes som nettopp en moralsk stillingtagen.

Utover i modernismens epoke på 1900-tallet ser man noen tendenser til at umoralen dyrkes i sin egen rett – iblant på en slik måte at man kan mistenke forfatteren for å mene at fremvisningen av det umoralske i seg selv skulle utgjøre en estetisk verdi. Denne innstillingen kan iblant fremstå som litt pubertal, sett med dagens øyne, men den litterære fremvisningen av det umoralske har også en legitim begrunnelse: Det er et gode at litteraturen tillates å være en arena også for menneskelivets skyggesider. Ved å skildre umoralsk adferd, uforsvarlige tanker, hatefulle ytringer, onde gleder, og så videre, kan litteraturen bidra til økt erkjennelse om det menneskelige – og dessuten ha en terapeutisk effekt, siden leserne ved å lese slikt kan få eksistensiell terapi gjennom å se at de ikke er alene om å huse uakseptable lyster i sitt indre.

Først med postmodernismen får vi en teoretisk begrunnet full-separasjon mellom litteratur og moral. Det er mange momenter i denne begrunnelsen, men det sentrale punktet er synet på språket som prinsipielt ukontrollerbart i sin meningsdannelse. Dette gjelder særlig det litterære språket, som ifølge postmodernistene aldri av seriøse lesere kan låses fast til en klar og avgrenset betydning som er intendert av forfatteren. Dermed går det heller ikke an å hevde at et litterært verk kan være et uttrykk for et bestemt moralsk syn – verket vil alltid og hele tiden undergrave sine egne (eventuelle) bokstavelige ytringer på det figurlige planet. Kort sagt: Det er bare forstokkede og konservative trebukker som tror at litteraturen kan forstås som uttrykk for klare moralske posisjoner. I virkeligheten er litteraturen alltid preget av meningspluralisme, idet enhver mening alltid er på vei videre, mot nye meninger, som hele tiden liksom går i oppløsning samtidig som ny mening oppstår.

De siste årenes utvikling kan med fordel sees i lys av disse lange linjene. Hva er det egentlig som har skjedd? Vi kan i alle fall slå fast at den nære sammenhengen mellom forfattersubjekt og tekst er blitt gjenopprettet. Dette har ført til at den kunstneriske lisensen er blitt innskjerpet: Når teksten sees på som et resultat av forfatterens mer eller mindre bevisste valg, kan forfatteren heller ikke unndra seg ansvaret for den – og da har man vel også allerede sagt at diktverk faktisk kan være umoralske. Betyr det at vi nå er tilbake til syttenhundretallets litteratursyn? Nei, for vi venter ikke av litteraturen at den skal instruere oss i moralske spørsmål. Det synes rimeligere å si at vi fremdeles er romantikere: Vi vil gjerne ha en diktning som er et åpenhjertig, autentisk, ærlig uttrykk for forfatterens indre liv – men vi ser helst at det som kommer frem ikke er for anstøtelig, det være seg enten fordi innholdet er ideologisk uakseptabelt, som i Handkes tilfelle, eller fordi boken utleverer andre mennesker, som i Knausgårds tilfelle. Altså er det ikke sikkert at vi har beveget oss så veldig langt bort fra John Keats’ klokkertro på «the holiness of the heart’s affections» som den skjønne diktningens utspring.

Det estetiske har alltid et etisk aspekt

Debatten om moral i virkelighetslitteraturen kan skjematisk deles inn i tre posisjoner: At skjønnlitteratur aldri kan kritiseres med moralske innvendinger; at moralske innvendinger kan spille inn i bedømmelsen av skjønnlitterære verk; at moralsk forkastelige verker aldri med rette kan appellere til estetikken for å få legitimitet. Varianter av den andre posisjonen synes i dag mest utbredt, og er også mest interessant å diskutere. Hva er det egentlig vi mener når vi sier at de umoralske sidene ved et litterært verk kan forsones gjennom verkets estetiske kvaliteter? Veier man da to ulike størrelser opp mot hverandre, en moralsk, og en estetisk? Hvordan kan dette egentlig la seg gjøre?

Når Carl Michael Bellman (1740-1795) i sin muntre diktning fremstilte Maria Kristina Kiellström i skikkelsen til den erotiske Ulla Winblad, lett gjenkjennelig for alle, og til stor belastning for Kiellström, så var det åpenbart en moralsk klanderverdig handling om vi bedømmer den utelukkende som noe Bellman «gjorde» mot Kiellström. Hvorfor skulle den moralske dommen over denne handlingen påvirkes av kvaliteten på diktningen? Hvis vi opererer med et absolutt skille mellom moral og estetikk, kan en slik operasjon vanskelig begrunnes, for da blir de estetiske kvalitetene uten relevans for det moralske spørsmålet. Men hvis vi sier at det moralske er et aspekt ved det estetiske, og omvendt, så er det ikke simpelthen slik at man bare bestemmer seg for å se bort fra det moralske fordi man synes diktene er fine. Da blir det heller slik at man tilkjenner diktene en moralsk verdi som følge av deres estetiske kvalitet. Når Bellmans sanger har gledet så mange mennesker i så mange år, kan dette sees på som en gave Bellman har gitt alle disse menneskene. Denne gaven har naturligvis en positiv etisk valør, og er dessuten helt avhengig av den estetiske kvaliteten på diktene.

Noe tilsvarende kunne man si om Knausgårds Min kamp-serie. Det er hevet over tvil at romanene var belastende for mange av dem som ble omtalt i dem. Men når de fleste av oss likevel stiller oss positive til at disse verkene ble utgitt, er det ikke som følge av et abstrakt prinsipp om ytringsfrihet, eller kunstens rett til å gjøre hva fanden den vil. Poenget er at romanene har en moralsk verdi i seg selv, og at denne verdien er så stor at den veier opp for verkets negative sider. Denne moralske verdien har to aspekter: For det første rett og slett den estetiske kvaliteten på romanene, som har bragt glede til lesere over hele verden, og dermed må regnes som en positiv etisk handling fra Knausgårds side. For det andre at Knausgård, ved å skrive så ærlig om seg selv og menneskene rundt seg, har tilbudt leserne en form for litterær terapi som de ikke ville ha kunnet få dersom bøkene var blitt presentert som fiksjon. Svært mange lesere har beviselig fått mye trøst og hjelp til selvhjelp ved å lese om Knausgårds smertefulle relasjon til sin far og hans ekteskapsproblemer med sine to koner. Altså må selve utleveringen anses som et nødvendig aspekt ved verket, og da kan man ikke si at utleveringen utelukkende teller negativt på den moralske vektskålen, det vil si, på en slik måte at utleveringen blir noe som i beste fall kan bli veiet opp for av verkets rent estetiske kvaliteter. Nei, også selve utleveringen har både negative og positive sider – som må veies opp mot hverandre i vurderingen av verket som helhet.

Konklusjonen her må bli at moral og estetikk er flettet inn i hverandre på gjensidig og uoverskuelig vis – hvilket vi forresten kan forsikre oss om ved å konstatere at moralsk prisverdige handlinger jo også åpenbart har et estetisk aspekt ved seg. Vi har for eksempel ingen problemer med å kalle en nestekjærlig handling for vakker.

Kritikkens etikk

Jeg har i en tidligere artikkel i herværende avis (1/19) gitt uttrykk for at kritikernes moralske oppheng i den siste tiden har stått i fare for å degenerere til ren og skjær moralisme, hvilket ingen er tjent med. Forskjellen på moral og moralisme er at mens moralen primært er selvkritisk, er moralismen utadrettet, gjerne ledsaget av en skinnbarlig pekefinger. En moralistisk kritikk er dermed ikke bare en selvfornøyd kritikk, den er også en uærlig kritikk, siden ingen av oss er uklanderlige i vårt indre. Her kan vi med fordel gripe tilbake til den tidligere nevnte begrunnelsen for at litteraturen skal kunne inneholde umoralske tanker og adferd uten nødvendigvis å ta uttrykkelig avstand fra dem.

Ingen av oss er moralsk uklanderlige, vi har alle sammen uakseptable tanker, følelser, meninger – og er dermed troende til å finne nytelse i å lese om overskridende handlinger, forkastelige utsagn, perverse utgytelser, og så videre. Slike ting kan litteraturen inneholde uten at den dermed på noen måte blir dårlig, hvilket betyr at det tross alt ikke er noe en-til-en-forhold mellom estetikk og etikk. Spørsmålet blir da, blant annet, hva som eventuelt er kritikerens etiske forpliktelse overfor slike romaner – altså romaner som inneholder forkastelige fenomener av ulikt slag. Når er det riktig å begynne å vifte med pekefingeren? Aldri? Noen ganger?

Etter min mening er det i slike tilfeller helt avgjørende at kritikeren er ærlig om sin egen lesererfaring. Hvis du, som kritiker, under lesningen faktisk har tatt anstøt og opplevd vemmelse ved romanens skildringer av uetisk adferd – ja, så er det helt riktig å gi uttrykk for dette i den litteraturkritiske teksten. Men hvis du som leser derimot har følt fryd eller nytelse ved disse tingene, fordi du har opplevd dem som befriende, og villig har latt deg fylle av ond glede – ja, så bør du tørre å innrømme også dette i anmeldelsen av verket. Faren ved en moralsk orientert kritikk er nemlig at den litteraturkritiske teksten i for stor grad utsettes for selvsensur. Det som da vil skje, er at kritikeren ikler seg gevantene til den offentlige moral, og dermed blir ute av stand til å anerkjenne verdien også av de sidene ved verket som man ikke er beredt til å stille seg bak, i alle fall ikke offentlig. En moralistisk kritikk vil i siste instans ikke anerkjenne noe annet enn litterære reproduksjoner av sannheter og oppfatninger som allerede er opplest og vedtatt.

Konklusjon: Selv om forfatterne i vår tid må finne seg i å bli utsatt for moralske vurderinger, må litteraturkritikerne på sin side aldri glemme at sann moral alltid først og fremst er selvkritisk, og at det fremste etiske kravet for all litteraturkritikk er at kritikeren skriver så tydelig og ærlig og underholdende som mulig om sin egen erfaring av det verket som er oppe til diskusjon. Ingen er tjent med kritikere som primært opptrer som forsvarere av den offentlige mening.


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.


BLA 10/19. 23.10.2019.