Utsnitt av forsida til BLA 9/19. Tegninger av Øyvind Rustad Johansen.

Å skyte forfattere med kanon

"Så lenge vi vil ha god litteratur, må vi å snakke om kvalitet. Og så lenge vi trenger å snakke om kvalitet, må vi å snakke om kanon", skriver BLAs redaktører
25.09.2019 - 10:57

I en viss forstand er årets bokhøst kanonisk. Dag Solstad, Jon Fosse og Vigdis Hjorth, som alle er «store» forfattere, gir ut bøker. Fosse har fått sin egen festival i Oslo, Solstad er inspirasjonen til en i Notodden. Og Hjorth, hun har skrevet seg opp mot den mest kanoniske av dem alle: På oppdrag fra det skandinaviske forlagssamarbeidet NOR har hun nytolka Ibsens Hedda Gabler i romanen Henrik Falk.

Sier man «norsk litteratur», er det fort gjort at disse navnene dukker opp. Ja, det er nesten selvsagt: Som Morgenbladets Bernhard Ellefsen postulerer innledningsvis i sin omtale av Solstads siste Bjørn Hansen-roman, er han «Norges viktigste romanforfatter siden Hamsun». Ingen argumentasjon, ingen vurdering, ingenting – kun en videre befestning av Solstads posisjon som vår kanons lysende stjerne. Han har kanskje ikke levert sin beste bok, men det ligger i kortene at han uansett er bedre enn det meste annet som utgis på norsk – en vanlig kritikerfloskel i omtale av kanoniserte forfattere.

Selv om vi umiddelbart får en forestilling om hva «norsk litteratur» innebærer, er ikke den litterære kanon en selvfølge. Hva er det som legger grunnlaget for kanonisering? Hvorfor akkurat Ibsen, Hamsun eller Solstad?

Det er ikke til å komme bort ifra at i alle fall en liten del av det kanoniske handler om posisjonering. Som Eli Frøvoll Thoresen skriver i denne avisa: Gjennom bokomslaga har Dag Solstad hele tida blitt framstilt som en «stor forfatter» – noe han så har blitt oppfatta som, vurdert som, og ja, kanonisert som. Ikke at dette nødvendigvis er feil i Solstads tilfelle – langt derifra.

Det er nemlig, som Frode Helmich Pedersen skriver i et annet essay, uomgjengelig at enkelte litterære verk er mer vellykkede enn andre. Uten denne erkjennelsen forvitrer begrepet om kvalitet, som burde utgjøre kjernen i enhver kanon.

Men det er jo så mange forfattere! Og så mange preferanser! Er det ikke like greit å la enhver velge sin egen personlige leseliste, alt etter smak og behag – så mangfoldet får florere? Og så vi slipper både litteraturens konservatisme og mannsdominans – for ikke å si støvlukt?

Nei, det er ikke like greit. For det er i grunn ikke stort vanskeligere enn dette: Så lenge vi vil ha god litteratur, må vi å snakke om kvalitet. Og så lenge vi trenger å snakke om kvalitet, må vi å snakke om kanon.

Så er det like åpenbart at kanon alltid må være gjenstand for revurdering. Som det norske samfunnet stadig er i endring, må også den litterære kanon til enhver tid diskuteres og vurderes. Å akseptere at Solstad, Fosse og Hjorth er det øverste av norsk litteratur uten kontinuerlig diskusjon er det samme som kritisk søvngjengeri. For hva som er kvalitativt godt, hva som står seg og stadig er verdt å lese, bør revurderes, igjen og igjen.

Hva så med å peke ut det potensielt kanoniske i egen samtid? Det er vanskelig. Men det er spennende. Og for den gode litteraturens skyld er det viktig. Vi håper derfor at diskusjonen fortsetter i uoverskuelig framtid – det kan kun være til det gode.