Tro og søtladne problemer

Forutinntatthet til tross, den 92-årige Lilly Walles bok «Punktum. Amen» er en interessant utgivelse.
14.12.2018 - 12:33

Lilly Walle
Punktum. Amen
Vårt Land Forlag, 2018
142 sider

 

«Det finnes ikke god kristen litteratur». Ifølge den Vårt Land-produserte podkasten «Nyhus og Dokka», hvor Håvard Nyhus og Åste Dokka samtaler med inviterte gjester, i denne episoden Lars Petter Sveen (18. sept. 2018), skal Hanne Ørstavik ha sagt dette for ti år siden. Med en gang melder spørsmålet seg: Hva er kristen litteratur? Og: Er ikke Ørstaviks eget forfatterskap på mange måter kristent? I flere av bøkene hennes er det i alle fall helt tydelig at hun forholder seg til det kristne, som for eksempel i romanen Presten fra 2004. Vagheta i utsagnet til tross, og panelets manglende mulighet til å få Ørstavik til å utdype hva hun mente med dette: Det er like fullt noe i Ørstaviks påstand. For hvis en, slik panelet foreslår, forstår «kristen» som en etikett for en viss type litteratur heller enn en fellesbetegnelse som rommer alt som inneholder et visst snev av noe kristelig, er det som Nyhus sier: langt mellom gullkorna.

Den kristne litteraturen, som synonymt ofte også gjerne blir kalt oppbyggelig litteratur, sirkulerer som regel i sitt eget system, på sida av det som plukkes opp og skrives om av avisene. Slik sett har den kristne, oppbyggelige litteraturen noe til felles med blant annet serielitteratur, krim og barnebøker. Dokka, som selv er forlegger i Vårt Land Forlag, et forlag som nettopp kan sies å utgi såkalt kristelig litteratur – eller sakprosa om tro, tanke og eksistens, som det står på forlagets nettsider – sier i podkasten at hun har reflektert mye over kristelighet og oppbyggelighet i tekst. Som Ørstavik mener også Dokka at denne såkalt kristne litteraturen har en lei tendens til å være dårlig. I forsøk på å forstå grunnene til dette, foreslår hun at det er fordi det i denne litteraturen er enkelt å stivne i det lukka og forutsigbare. I dette opplever jeg at Dokka har rett. Og jeg tenker videre: Det kristne håpet kan lett bli til en forpliktelse, det gode budskapet kan lett forpurre den litterære kvaliteten fordi det mørke, vonde og vanskelige ofte blir utelatt. Ønsket om oppbyggelighet kan bli til klart formulerte budskap om det gode som fjerner seg fra det dialogiske og undersøkende. For formulerte ikke Georg Brandes en ganske vesentlig oppgave for litteraturen da han mante til å sette problemer under debatt, uavhengig av om disse er samfunnsmessige eller ei?

En pensjonists nedtegnelser

Jeg har blitt spurt om å anmelde boka Punktum. Amen, utgitt på nettopp Vårt Land Forlag, som Dokka altså er en av to redaktører hos. Forfatteren av boka, den 92 år gamle Lilly Walle, er ei enke med sju barn «og en mengde barnebarn og oldebarn», som bor i Groruddalen. Boka hennes er spesiell på flere måter. En ting er at det i seg selv er overraskende at en 92-åring gir ut bok, særlig når forfatteren ikke allerede har et kjent forfatterskap bak seg eller på annet vis har levd som et offentlig menneske i lenger tid. Enda mer spesielt blir det når denne 92-åringen i tillegg representerer ei samfunnsgruppe en ellers ikke hører stort fra.

Walle er naturligvis pensjonist, men identitetsmessig er hun fremdeles sterkt prega av yrkeslivet hun har bak seg som misjonær i Kamerun, klokker i Den norske kirke i Oslo og i Sjømannskirka i Costa del Sol, hele tida som nær medarbeider for mannen sin, som var prest. Walle er med andre ord ei prestekone som har omfavna denne rolla og gjort den til livsoppgava si. Så skal det nevnes at forfatteren allerede har tre bøker på samvittigheta, egenfinansiert og utgitt på forlaget Norske Bøker: Eva. En kvinne på Guds spennende stier (2006), Sånn er livet (2008) og Et svart skjørt kan brukes til alt (2008). Men disse utgivelsene til tross, kjent kan hun ikke sies å ha vært i den litterære offentligheta.

Så, hva er det for slags bok Walle har skrevet? I stor grad er Punktum. Amen fundert i hverdagslivet hennes, slik dette arter seg i stort og smått med base i leiligheta hvor hun bor. Formmessig kan den minne om dagboka: Gjennom ei rekke nokså korte anekdoter og refleksjoner skildrer Walle hendelsene og menneskene rundt seg, og gjennomgående er dette satt i sammenheng med ei kristen tro, som preger måten Walle både ser og lever livet.

Kristelig litteratur

Walles bok er slik ei utprega kristelig bok, og faller altså innafor den gruppa av bøker Ørstavik avskreiv som dårlig. Slik er Punktum. Amen forskjellig fra den litteraturen jeg har vært vant til å forholde meg til som kritiker og litteraturviter. Samtidig har jeg, som kirkegjenger og kristen, forholdsvis god kjennskap til det tankelandskapet Walle forholder seg til. Like fullt må jeg bekjenne ei forutinntatthet: Mye av denne kristelige litteraturen, med det jeg både veit og forestiller meg at den inneholder, opplever jeg som klam og beklemmende.

Å sette likhetstegn mellom Walles bok og merkelappen «kristen litteratur», som på flere måter er problematisk fordi det langt ifra finnes en enhetlig tradisjon med dette som sjangerbetegnelse, ville vært djupt urettferdig. Walle skal ikke måtte svare for mer enn sine egne bøker. Når jeg allikevel har innleda denne anmeldelsen med en refleksjon rundt kristen litteratur, og slik på et vis gjør meg skyldig i å forsøke å presse Walle til å representere ei gruppe av bøker, er det fordi jeg mener ei slik plassering i boklandskapet gir interessante perspektiver på Punktum. Amen. For når jeg opplever at denne boka er en interessant utgivelse, er det nettopp fordi jeg opplever at den skiller seg ut blant den såkalte kristenlitteraturen, om ikke som et strålende gullkorn, så som et forbausende og kjærkomment stykke av et annet mindre edelt, men holdbart metall. Boka står seg, eller for å ta i bruk de kvalitetskriteriene Dokka lister opp: som utgivelse er den verken lukka eller forutsigbar (selv om enkelte tankemønstre underveis kan være det).

Et alminnelig menneske

Allerede den innledende dedikasjonen vitner om at Walles bok står tydelig i sin egen særegenhet: «Denne boken er dedikert til min dyktige og omsorgsfulle fastlege». Det er langt ifra ironisk. Nettopp fastlegen er nemlig en av bokas mer sentrale personer. Selv om denne legen nok er en god lege, er det i større grad Walle selv som framstår som ekstraordinær, i sin evne til takknemlighet. Selv påstår Walle i bokas åpning noe annet: «Jeg er et helt alminnelig menneske. Tror jeg.» Hun følger opp med å fortelle at hun er kristen, for så å henvende seg til leseren, som hun antar at muligens ikke bærer på den samme overbevisninga. «Kanskje finner du enkelte likhetstrekk i vår oppfatning av saker og ting, men høyst sannsynlig er du ofte dypt uenig og synes jeg er utillatelig barnslig i min tro på Gud og mitt syn på livet. Du får dømme selv.» På mange måter tar Walle rett i sin forutanelse av hvordan i alle fall denne leseren tar imot boka.

Når jeg allikevel finner på å like boka, er det fordi den framfører sine egne synspunkter så vaskekte, eller, sagt annerledes: Boka målbærer en 92-årings stemme så godt at jeg opplever å få et verdifullt innblikk i det å se livet, samfunnet, og ikke minst troa fra en ny vinkel; Lilly Walles vinkel. Denne vinkelen er samtidig høyst gjenkjennbar: På mange vis er det bestemødrenes stemme jeg gleder meg over å få komme tett på når jeg leser. Og i stor grad er det nettopp dette som er bokas styrke.

Levd liv

Punktum. Amen er altså fundert i Walles egen hverdag, og boka hengir seg flere steder til å skildre alt dette en vanligvis bare lar passere uten å vie det noe videre oppmerksomhet. Slik begynner, for eksempel, Walles skildring av egne morgenrutiner:

«Det er lørdag morgen og jeg sitter i sofaen med hårtørreren over hodet etter et deilig, varmt bad. Når håret er tørt, går jeg tilbake til sengekanten for påkledning. Påkledningen tar sin tid når du blir eldre. Sånn er det bare. Når høreapparatet er på plass i ørene, brillene sitter på nesen og trygghetsalarmen henger om halsen, er jeg klar for neste utfordring: frokosten. Koke egg, riste brød, koke kaffe og hente avisen utenfor døren.»

Det er enkelt å se for seg hvor langsomt alt dette foregår. Det er også beskrivelsene av disse møysommelighetene som forankrer boka: De små, konkrete gjøremåla vitner om mengder av prosaisk ubetydelighet – også kalt livet – som Walle stuller med, samtidig som hun vender seg til sin Gud i tro og himmelhåp. Det utprega kristne, enten dette tar form som formaning eller trøst, er slik forankra i ujålete levd liv, som får stå fram som det det er, som verken mer eller mindre.

I løpet av Walles liv har kristendommens posisjon i samfunnet gjennomgått store forandringer. Selv opptrådte hun med sang på bedehus etter bedehus i oppveksten, opplevde tidlig å få et misjonærkall, og brukte altså hele yrkeslivet sitt på å arbeide for kirka. Men nå stenges kirker, færre går til gudstjeneste, og også hennes egne familiemedlemmer velger seg bort fra de kristne tradisjonene. Refleksjonene Walle gjør seg om dette er prega av både sårhet og sorg, men også av motstand mot dette som hun opplever som et forfall. Blant det hun reagerer på, er forkynnelsen som finner sted i kirkene i dag. Den er for snill, synes Walle – for hvordan kan kirka hoppe over synden og helvetet når Bibelen ikke gjør det? Kirka tenderer mot å stryke katta (samfunnet, kirkegjengerne) medhårs, og Walle slår alarm: Det som skjer da er at katta sovner.

Vaffelproblemer og sentimental kraft

Tidlig i boka framgår det som et tydelig mål for Walle å fortelle om de små bønnesvara hun får, og igjen henvender hun seg til leseren: «Tenk om mine små, og noen ganger store, erfaringer kunne inspirere deg til å legge bedre merke til at du selv kanskje blir bønnhørt oftere enn du tror.» Forvunne nøkler dukker opp igjen, hun får uplanlagt hjelp til å komme seg til kirka, og et vondt kne gjør plutselig ikke vondt lengre. Disse, og ei rekke andre såkalt uforklarlige hendelser, tjener som gjentatte opplevelser av og argumenter for Guds omsorg. Selv klarer jeg ikke helt å tro at disse historiene virker særlig overbevisende på folk.

Logikken som styrer bønnesvarfortellingene får meg til å assosiere til Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte fra 1852, eller egentlig særlig til Jane Tompkins’ artikkel «Sentimental kraft», hvor Tompkins gjør ei lesning av denne romanen om det amerikanske slaveriet. Tompkins argumenterer for at den vestlige litteraturkanonen, slik denne historisk har funnet sted som utvelgelsesprosess, impliserer en viss politikk og argumenterer for visse kvalitetskrav, samtidig som det er tydelig at mye litteratur ikke forholder seg til disse krava, men heller opererer med andre kvalitetsmarkører. I Onkel Toms hytte påpeker Tompkins for eksempel at stadige gjentagelser av undre framstår som vesentlig: Jo flere ganger teksten får vist fram en hendelse som vitner om at Gud griper inn, jo bedre, for slik blir Guds eksistens stadig mer overbevisende. Det er mulig jeg oppsummerer Tompkins flåsete, mye av siktemålet hennes var også å løfte fram litteratur skrevet av og lest av kvinner, men poenget i denne sammenhengen er uansett tanken om at kristenlitteraturen, eller i alle fall deler av den, muligens opererer med andre krav til hva som er godt og dårlig.

Som hos Stowe, opplever jeg at også Walles ambisjon er å skrive et overbevisende vitnesbyrd, i Walles tilfelle om en Gud som er nær i hverdagens små gjøremål og bekymringer. Gitt dette målet er de gjentatte bønnesvarhendelsene nødvendige bestanddeler. Men på meg som leser opplever jeg Walles fortolkning av disse hendelsene som formelprega, slik de lukker seg om sin egen selvfølgelighet.

I forlengelse av dette kjennes emnene Walle velger å skrive om flere steder som litt i overkant søte. Problemene forsvinner til fordel for noe mer harmonisk, ja, problemene blir enkelte steder også selv litt søtladne. Som for eksempel når Walle skriver at hun må ta til å slanke seg fordi hun får så mye besøk, og hver gang hun får besøk lager hun vafler. Akkurat dette skulle jeg gjerne sett at var annerledes, for Walle nevner også økonomiske bekymringer tidligere i livet, og angst som har lamma henne så sterkt at hun i tre måneder var i «helvetes forgård». Om disse vonde erfaringene kunne hun med fordel ha vært mer konkret, for ei ærlig framstilling av dette vanskelige kunne ha gitt et sterkere inntrykk av ei tro som tåler en støyt. En gjenganger i Walles bok er da også at det langt ifra er noen automatikk i Guds hjelp og bønnesvar.

Alderdommens stemme

Det er med andre ord ikke refleksjonene i seg selv som gjør at jeg har latt meg overraske av Walles bok, men stemmen som framfører dem. Punktum. Amen har en særegen fortellerposisjon, som har styrka si i at den er gjennomsyra av alderdommens blikk på livet og samfunnet. For framstillinga av hvordan det er å eldes, hvordan det er å leve i samfunnet vårt i dag, som gammel, opplever jeg at Walle skildrer med kompleksitet.

På den ene sida er bokas stemme merka av forfallet: Walle selv har sine erfaringer med kroppslige skavanker (men hodet hennes er klart, som hun påpeker). I boka står dette som en (ukommentert) parallell til kirka, som Walle også reflekterer over som en instans som forfaller: Kirkebygg blir stående tomme, færre kommer til gudstjeneste, og søndagsskolen, som Walle har et særlig engasjement for, finnes ikke i lokalmenigheta hennes. Sorgen over det hun opplever som en manglende vitalitet ved kirka, opplever jeg på sett og vis som en sorg over alderdommens tilstand som sådan, eller altså en sorg over ikke lenger å være virksom i samme grad.

På den andre sida er Walles beskrivelse av alderdommen nettopp prega av høy virksomhet og stort alvor. Inspirert av en lokal blomsterhandler betrakter hun livet som et arbeidsværelse, ikke et venteværelse. Slik forsøker hun å bruke mulighetene hun har til fortsatt å bidra. For hun har, som hun sier, tid og «fremdeles litt krefter», alt i alt en stor rikdom. Walles holdning er prega av en tanke av at «hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet», slik dikteren Mads Nielsen formulerer det. Det gjør meg glad å lese om noen som møter livet med så mye pågangsmot, også som gammel.

Romanaktig

Fortellerposisjonen er altså den lille bokas store styrke. For de innvendingene jeg har mot Walles tendens til å se forbi det vanskelige, er på sett og vis også en styrke ved boka, idet denne prioriteringa tydelig vitner om hva Walle ønsker å se, hva hun ønsker å tilkjenne vekt. Når resonnementene i Punktum. Amen tenderer mot å være lukka, blir dette på et vis samtidig en styrke ved boka, fordi den sånn sett målbærer et bestemt tankemønster; boka viser fram den utvelgelsesprosessen et menneske som Walle gjør seg når hun betrakter sitt eget liv og forteller om det. Walles livsfortelling vitner nemlig om en standhaftig vilje til å se det gode, og til å se Gud som virkekrafta bak dette gode.

Denne troverdig framførte stemmen opplever jeg som romanaktig. Da er det bokas evne til å fordype seg i og framsi en viss synsvinkel, denne gangen ei 92 år gammel enkes blikk, jeg har i tankene. Ved å være smal på denne måten, ved å omfavne sin egen individualitet, makter Walle å fange sin egen hverdag, og gjennom den vise fram ikke bare sitt eget liv, men de mange bestemødrenes liv, slik det leves både under og mellom vaffelbesøka. Jeg opplever at Punktum. Amen makter å framsi mennesket Lilly, og ikke bare henne, men en hel samfunnsgruppe med henne – en gruppe man sjeldent leser om i litterær form. Det er først og fremst dette bidraget til offentligheta jeg mener at gjør boka god. Selv om bokas refleksjoner ikke alltid er åpne og uforutsigbare, bærer utgivelsen av boka allikevel preg av å være dette, som hendelse, og som invitasjon til å se tingene fra Walles særegne subjektivitet – slik romansjangeren ofte også kan tilby oss.

Som nevnt har Walle tre selvutgitte bøker bak seg. Disse har jeg ikke lest, men et søk på bokhylla.no kan vise fram tre bøker hvor særlig den ene har ei forside som minner om serieromanens. Det får meg til å lure: Hva hadde jeg syntes om Punktum. Amen om også denne hadde hatt et slikt omslag? Mest sannsynlig hadde dommen vært annerledes. Og dette, tenker jeg, er ikke bare en overfladisk dom. For når forlaget har kledd Lilly Walles bok i broderier, har de gitt et tydelig signal om hva de mener er det interessante ved boka, nemlig nettopp det jeg har framheva som bestemoraktig liv og tro. I Punktum. Amen kan en få komme tett på et 92-årig blikk, og selv gå i dialog med dette. Det åpnende og uforutsigbare kommer slik av at boka representerer, ja, gir stemme til, ei gruppe i samfunnet vi ellers hører lite fra, særlig i bokform. Selv om jeg ikke har blitt direkte overbevist av Walle, har jeg satt pris på å få bli kjent med tankemønstrene hennes.