Sjelegranskeren

Ole Martin Høystad
Sjelens betydning – En kulturhistorie
Aschehoug
335 sider

Om en forsker eller en sakprosaforfatter ønsker å svare på spørsmålet om hvorvidt «fornuften» eller «sjelen» (som i professor Ole Martin Høystads tilfelle) fortsatt er uttrykk for en virkelig dimensjon i mennesket, så stritter jeg i mot, av flere grunner. En dårlig grunn først: Jeg tror ikke det går an å finne svaret på et så generelt spørsmål. Problemet er metodisk: Går det i det hele tatt an å løse problemet? Og løser du det som psykolog eller prest? Som analytisk filosof eller biolog? Men dette er en dårlig grunn, for jeg bør først la prosjektlederen vise meg sin metode. En mindre dårlig grunn er bevisstheten om forskjellen på begrep og fenomen, en bevissthet som ikke er gjennomsiktig nok i Høystads bok. 

Informanten

La oss late som om vi kan gjøre det slik Høystad gjør det: Å følge utviklingen av sjelen fra den greske antikken til vår tid. Går det? Nei, det er ikke et 1:1 forhold mellom fenomenet «sjel» og begrepet «sjel», og det Høystad egentlig gjør er å undersøke «utviklingen av begrepet sjelen» ikke sjelen selv. Det er selvsagt helt greit, men han burde vel ha presentert prosjektet mer presist? Når han først lander på et slikt begrepsstyrt prosjekt, ser jeg raskt det blir noe teoretisk refererende med teksten hans. Teksten blir en informant som refererer fra en rekke tenkere og deres forståelser av sjelen. Slike referat blir fort kjedelige. 

En oppklarende notis om mitt tekstsyn: Jeg mener at alle tekster gjør bare én ting, aller mest. Noen trøster, noen informerer, noen er milde appeller, noen maner, andre river ned, noen påbyr. Høystads tekst er en informant. Hans tekst er logossentrert, og bæres oppe av en stor tillit til at de viktigste funnene ligger skjult i begrepet «sjel» som kapsler inn fenomenet «sjel». Men er dette en rett antagelse? En slik type sakprosabok låser fast ett ord, forfatteren griper det med begge hender, legger det som en mal inn i andre tekster, løfter ut de ulike betydningene av det ene ordet hos to forfattere, så fire, så syv. Underveis kommenterer forfatteren og sammenligner resultatene. Høystad griper begrepet «sjel» og forklarer at det forstås slik og slik hos informant 1 og 3, mens informant 2, 5 og 7 kan ligner mer på informant 4 og 6 hvis 4 og 6 forstås slik og slik. Men ligger sannheten om et menneskelig fenomen i begrepsbruken? Ikke nødvendigvis, selv om det etter Wittgenstein er legitimt å si at bruken er betydningen. Dette vet selvsagt Høystad, og han er innom distinksjonen. 

Isolert i vår samtid

Men kan vi virkelig si noe om sjelens posisjon i antikken, hos Descartes, hos Kafka, uten at vi selv kan tre tilbake til den tiden, pode oss inn på alt det som også var i sving i den kollektive kroppen som et samfunn i en gitt epoke også består av? Nei. Vi er isolert i vår samtid. Vi må med andre ord ikke tro at vi vet alt om antikkens forståelse av hjertet eller sjelen bare fordi vi har full oversikt over alle de stedene i antikkens tekster der disse ordene brukes. Fortiden er tapt, vi er hensatt til språket. Dette er selvfølgelig, og jeg ser at Høystad er oppmerksom på det. Men han burde tydeligere nevnt de ufordelaktige sidene ved metoden sin i begynnelsen av boken. Dette blir særlig åpenbart for leseren i de første 50 sidene (om antikken), som er kjedelige, selv om Høystads disseksjon av epokens forståelse av sjelen er gjort med en skarp skalpell. Mine innvendinger går derfor ikke egentlig på resultatet, men på en manglende avklaring og presisering av metodikken i boken. 

Akademisk gravejournalist

Men Høystad fortjener skryt: Boken ligner flere teksttyper på én og samme tid, helt i tråd med forfatterens tverrfaglige bakgrunn. Den er en innføringsbok i filosofi fra antikken og frem til i dag. Dette fordi Høystad må gi leseren relevant bakgrunnsinformasjon – erkjennelsesteoriske, antropologiske og ontologiske grunnlagsdiskusjoner i den aktuelle epoken – for at vi skal forstå utviklingen av konseptet «sjel». Men boken er også en liten avhandling om begrepet «sjel» og begrepets plass og funksjon i Vesten. Høystad opererer som akademisk gravejournalist. Den akademiske sjangeren er forutsigbar og Høystad er relativt ryddig når han først setter i gang. Han opererer med en problemstilling, sjelens betydning fra da til nå, og er tro mot grepet hele boken gjennom. Han viser utviklingen fra religionens forståelse av sjelen (da sjelen var noe vi trodde på), til at sjelen ble psyke, til noe som skulle kartlegges patologisk og vitenskapelig, i terapirommet. Høystad må også innom språkfilosofien: Ett av de viktige poengene hans er at de bildene og begrepene som har blitt brukt om sjelen selvsagt har formet innholdet. Høystad skriver like mye som kulturhistoriker som litteraturviter som språkviter. Han balanserer disse tre ulike inngangene til begrepet «sjel» elegant når han viser frem sjelen som arnested for kulturell og personlig dannelse. 

Når ble sjelen psykisk?

Og vi får gode gjennomganger av andre begreper (men ikke fenomenene selv, som sagt): Høystad posisjonerer sjelen i forhold til kroppen, psyken, vår identitet eller personlighet, samvittigheten, selvet, sinnet, bevisstheten eller fornuften, viljen, integriteten og samvittigheten. Høystad forteller oss når sjelen ble psykisk, og når den ble stedet for vår empati. Når sjelen gikk fra å kvalifiseres strengt som det i mennesket som måtte være i overensstemmelse med moralens og religionens krav (Kant), til å bli noe som måtte være i overensstemmelse med, og være trofast mot, de ekte og sanne følelser (Kierkegaard og Goethe). Her er Høystad en god formidler av vanskelige tanker.

Kjedelig antikk

Det første kapittelet om antikken oppleves altså som en kjedelig ex.phil.-bok. Høystad går seg vill i sine oppramsinger av fortidige tenkeres tankestrukturer. Her er Høystad den tørre kompilatoren: Han samler stoff fra andres skrifter og stiller det sammen til et litterært produkt som ikke engasjerer. De første 50 sidene er tungrodde. Eksempel: Vi får lange avsnitt om Odysseen som verk, men forfatteren lar oss for lett miste problemstillingen og hans egen inngang i stoffet: Sjelens rolle i Odysseen spesielt, hos Homer generelt. Det er ikke bra. 

Men så stiger temperaturen. Det er som om han våkner til liv igjen når han nærmer seg tenkere som også skrev litterært, et av litteraturviteren Høystads hjertebarn ser det ut til. Med ett beveger teksten seg ut av informant-rollen, og inn i rollen som en utfordrende opplyser. Høystad trekker seg selv inn i teksten, i en mer essayistisk form. Han bruker mer av seg selv i møte med de mange tekstene, og lar dem virke på seg. Plutselig er han på sporet av fenomenet sjel, i seg selv, som et eksemplar av arten «menneske». Tekstene om Dante, Montaigne, Descartes, Nietzsche og Kafka er strålende. Den biografiske lesningen av Kierkegaard er velbegrunnet. Her veksler han umerkelig mellom detaljerte analyser av tekstene, sine egne velbegrunnede tanker i møtet med de samme tekstene, og konklusjoner, der han posisjonerer det han finner i forhold til funn han har gjort hos andre tenkere tidligere i boken. Han resonnerer med og mot de ulike filosofenes tankegods. 

Men du får altså ikke svar på det spennende spørsmålet om mennesket har en sjel, og om dette fenomenet fortsatt finnes, av Høystad. Grunnen til det er ikke Høystad, nødvendigvis, men at fenomenet er vanskelig å finne. Høystad stopper ved begrepet, og det er vel kanskje greit nok? Men jeg ble skuffet over at han ikke en gang prøvde å sirkle inn fenomenet. 

Hva med kjønnet?

To sjelesukk til slutt. Jeg savner kjønnsperspektivet. All den stund ett av Høystads sentrale grep er å stille spørsmål ved den unødvendige spaltingen mellom kroppen og sjelen og løfte frem tenkere som argumenterer for en mye tettere forbindelse mellom de to, burde han hatt med kvinnelige eller mannlige teoretikere som i alle fall stiller spørsmål om en mulig sammenheng mellom kjønn og sjel. Hva med de transseksuelle? Hva med forestillingen om en kvinnelig sjel i antikken og i middelaldersk teologi? Her kunne Høystad svingt innom både Butler og de Beauvoir. Det er for mange menn i boken, og Høystad går glipp av noe viktig når han fullstendig utelater å tenke tanken.Jeg savner Shakespeare og Dostojevskij. Høystad er innom dem, men det er mye mer å si enn at de begge var svært viktige. Shakespeare åpnet opp alle menneskets dunkle irrganger. Det er sagt at det ikke finnes det menneskelige fenomen som ikke Shakespeare har dykket ned i. Dostojevskij skildrer menneskelige fenomen som samvittighet, godhet og ondskap, og ofte i forbindelse med spørsmål om menneskets sjel. De er begge egnet for en essayist som ønsker å prøve ut om deres menneskesyn passer med essayistens selvforståelse og identitet. Høystad burde kuttet ned, eller ut, de mange sidene om antikken, og satt inn sin lesning av disse to store sjelegranskere hvis kunst er et velutstyrt laboratorium for en forsker som vil risse opp et kart over sjelens mange labyrinter.