Spenning i litteraturen - ja eller nei?

Hvordan forholder litterater seg til spenning som litterært virkemiddel? Er det alfa og omega? Drivende gøy? Eller peanøtter til pils? BLA spurte tre skrivende lesere.
19.02.2020 - 13:04

Kenneth Moe

I litteraturen er spenning vesentlig på ethvert plan: fra boken som helhet ned til setningene den består av. Dette gjelder vel så mye for litteratur om intellektuell og åndelig søken, som for plottbaserte romaner. I essayet «How to Make Our Ideas Clear» skrev den amerikanske filosofen C. S. Peirce: «Thought in action has for its only possible motive the attainment of thought at rest.»

Og enhver som har prøvd å meditere, vet hvor mye spenning som er knyttet til tankene våre.

Min foretrukne litteratur er den hvor selvet leter etter noe å slå seg til ro med. Pageturner #1 er Nietzsche. Jeg responderer til prosaen hans som en høyere form for spenningslitteratur. Den er «høyere» fordi han lærer leserne sine å tenke annerledes og på den måten å underholde og utholde seg selv.

Jeg har ingenting imot spenningsfortellinger, men foretrekker dem på film og tv, fordi man der blir kapret av klipperytmen – istedenfor selv å sette lesetempo. Men selv i en film av the master of suspense Alfred Hitchcock, så er alt annet enn forbrytelsene mer spennende: atmosfæren i Vertigo, kulissene i Rear Window, den vittige dialogen, den perverse underteksten. Alt dette er også former for spenning. De forutsigbare eller latterlige krimforviklingene fungerer som stativer til å henge dette egentlige spennende på.

Igjen: Spenning er vesentlig – men det er også vesentlig at vi utvider spenningsbegrepet. Det er en uting at én form for spenning har kuppet forståelsen vår.


Kenneth Moe (f. 1987) er bokanmelder i Aftenposten og forfatter.


 

Elin Kittelsen

Alt tyder på at det er den nye bølgen av sosialt akseptabel krim vi nå ser smitte over i norske skjønnlitterære romaner, for det er langt fra sant at den samfunnskritiske krimmen er død, som det stadig blir hevdet med lengselsfullt blikk tilbake til Sjöwall og Wahlöös klassiske Beck-serie fra 1960- og 70-tallet. Tvert om, vi står overfor en seriøsitetens vending i krimsjangeren, i retning samfunnskommentar og juridiske intervensjoner. True crime som Serial I og II (2014–2016) og de norske avleggerne Familiene på Orderud (2018) og Baneheia (2019) har gitt krim en ny status blant folk som aldri ville sett i Harry Holes retning.

I teorien er smitten en velkommen utvikling, for selv er jeg glad i krim, og hvis det resulterer i flere norske romaner det ikke er en kamp å lese, stemmer jeg umiddelbart ja. Også romanen aksepterer dette uten problem; den har i seg å kunne absorbere alt. Dilemmaet er bare at dersom man leser disse bøkene, må svaret bli nei. Det kanskje mest åpenbare eksemplet fra året som gikk er Agnes Ravatns Dei sju dørene, som leker med den glimrende ideen at litteraturviteren har kompetanse politiet kunne dra nytte av. Leieboeren Mari forsvinner og litteraturprofessor Nina Wisløff er på saken. Jeg elsket premisset, men ble nedslått av gjennomføringen. Det samme gjelder to andre utgivelser fra fjoråret, Kristin Vallas Ut av det blå og Anne Swärds Vera (på svensk i 2017), som i likhet med Ravatn approprierer krimsjanger-grep. Begge bøker var blant de dårligste jeg leste i fjor. Også Nils-Øivind Haagensens Dette norske livet byr på forsvinning og kriminaletterforskning et stykke ut i romanen. Fra å i første halvdel ha vært en av årets beste bøker, faller den sammen når smitten rammer midtveis.

Disse eksemplene skal ikke forveksles med fremdriftsløse romaner som panisk klistrer på et forsvunnet barn i nabolaget åpningsvis, for så å vende tilbake til en stillegående historie, eller bøker med mord i, som selvfølgelig finnes overalt i den seriøse litteraturen. Hos Ravatn, Valla og Swärd er det mysteriet som dyrkes, og variasjoner over spenningslitteraturen bærer romanene i stor grad, være seg lekmanns-detektivisme, mystiske hus, ledetråder, gåter og cliffhangere. Men å dømme tendensen basert på tre-fire tynne eksempler er selvfølgelig ikke holdbart – både en tidlig Paul Auster, Patrick Modiano og Siri Hustvedt beviser at spenningsgrep selvsagt er forenelig med litterær kvalitet. Også denne setningen kunne muligens stått i en velskrevet krim: «Blusset var svakt, men vedvarende, et lite lyspunkt i blesten og mørket, det var ikke vanskelig å skjønne at noe hadde hendt.» Men i virkeligheten er det et aldri så lite pageturner-grep i P.O. Enquists bauta Legionærene (1968).

To alternativer peker seg altså ut for forfattere smittet av krim. Vil man insistere på å skrive en skjønnlitterær roman, gjelder det å gå inn i krimhåndverket med respekt, velge med omhu de spenningsgrep man tar i bruk, og ta utfordringen det er å skulle krøke seg over den essensielle grensa mellom det Roland Barthes kaller lyst-tekster og vellyst-tekster. Det er selvfølgelig et høyt krav å gå fra en tekst som «er knyttet til en komfortabel måte å lese på» til å skrive en roman som «rokker ved leserens historiske, kulturelle og psykologiske grunnvoll». Da finnes det heldigvis et vel så godt alternativ: Ha selvtillit nok til å ta steget fullt ut, og la en dårlig krim-lignende roman heller bli en velskrevet, sjangerutvidende krim. Så vil man attpåtil kanskje også selge noen bøker.

Bill.merk: Hemmelig drøm om å bli med i Rivertonjuryen.

Elin Kittelsen (f. 1984) er litteraturviter og kritiker i Klassekampen.


 

Lars Petter Sveen

For forfattarar er spenning litt som salte nøtter til pilsen. Ingen vil verken ha, eller betale for dei, men når nøttene kjem på bordet så blir dei borte på ein, to, tre.

Vi har ein mistanke blant oss om at spenning i litteraturen enten er i vegen eller rett og slett ikkje bør vere til stades. Kanskje har det noko med at vi skal inn til kjernen av mennesket, eller skrive noko essensielt om eit tema. Og da er det ikkje nødvendig med spenning, nei, tvert imot.

Men alle liker å lese spennande bøker. Og spenning i litteraturen er like naturleg som opp- og nedoverbakkar i skiløypa. Frankenstein av Mary Shelley eller Moby Dick av Herman Melville er vanskelege å sjå for seg utan den dramatiske spenninga som heile tida driv bøkene framover. Ein av mine favorittar, Hilary Mantel, har med bøkene Hinsides svart, Ulvetid, og Falkejakt, skrive nyskapande og eksepsjonelt skarpe romanar, som er både høglitterære og spennande. Dei kan bli lest av lesarar som krev mykje motstand, og av lesarar som vil ha flest moglege dytt i ryggen. Spenninga får oss med inn i historia. Inga motsetning her.

Og kanskje er det heller ingen motsetning nokon stad. Spørsmålet om eit ja eller eit nei til spenning i litteraturen er meir ein inngang til artig debatt.

Skal ein fyre seg opp om kor øydeleggjande spenning kan vere, så kan ein hente eksempel frå svake bøker. Det er veldig artig, både at folk fyrer seg opp, og at dei bruker eksempel frå noko som ikkje er så vellukka. Det er jo fort komisk når cliffhangere er dårleg integrerte i kapittel, eller når alt det dramatiske ramlar ut av sidene som leiker frå eit fullstappa skap på barnerommet. Eller når bøker liknar meir på ein manual i manusskriving enn ein roman (det er jo slike bøker som fort blir teater, film, tv-seriar – NRK jublar kvar gong dei ser åtte episodar ved fullenda lesing).

På same måte er det til å le av når enda ein romanperson er skrivande eller vandrar rundt i ein by og er usikker på livet og kjærleiken, og du berre veit, VEIT, at i denne romanen skal det skje minst mogleg. Minst. Mogleg.

I skuggane av spenninga ligg det ofte like mykje interessant stoff som under det klåre lyset frå den langsame prosaen. Når ein roman aukar i spenning, krev det ofte at romanpersonane må ta val. Handlingar kan tale like sterkt som tankar på papir. Men igjen, dette er skapte motsetningar. Vi kunne ikkje vore utan Hamlet som held hovudskallen i hendene og undrar seg over livet. Like lite som vi kunne vore utan at han sett i gong sitt katastrofale hemntokt.

Eg tipper Shakespeare likte salte nøtter til pilsen.


Lars Petter Sveen (f. 1981) er forfatter. Siste bøker: Fem stjerner (2017) og Fem skuggar (2018). 


BLA 2/20.