Kanonisk

Hvem hører med i norsk litterær kanon fra 1980 og fremover? Hvem bør ut? Hvorfor? Her er fire svar.
26.09.2019 - 13:12

Knut Hoem svarer:

Abo Rasul er kanon

Jeg kom til verden like før jul i 1970. Ikke i en mursteinsgård, men på Haukeland sykehus. Og ja: Jeg tilhører en generasjon. Før oss hadde man hatt åttitalls-gjengen. De leste Tor Ulven, Ole Robert Sunde og Julia Kristeva. Mine jevnaldrende var gode fortellere, som Hanne Ørstavik, og ironikere, som Erlend Loe. Nittitallet gikk mot sin slutt. Vi hadde begynt å skrive på datamaskin. I telefonkiosken gikk det nå også bra med telefonkort, istedenfor mynter. Den unge moren i Trude Marsteins Plutselig åpne en dør (2001) drysser aske ned i tastaturet, og trykker på Lagre. Det var nytt. Det drev ikke Solstads herremenn med.  Poesien var både ny-enkel (Markus Midrè) og patosfylt (Betrand Besigye).

Den nye generasjonen, Knausgård, Renberg, Grøndahl, Ullmann osv., var så enkel å få øye på at Alf van der Hagen viet en egen samtalebok til de yngre. Stemmeskifter het den, ble utgitt på forlaget Tiden, som uansett hadde signert brorparten av dem. Da van der Hagen satt punktum i forordet, var vi kommet til midten av juli 2000.

Nummenhet var et begrep som svirret i luften på denne tiden, før flyene traff tvillingtårnene til World trade center, og den nye verdensordenen ble skapt.

Omtrent samtidig med terrorangrepet utkom The Cocka Hola Company av pseudonymet Abo Rausul. Og se dèt var noe nytt. Et autonomt barn, som først avblåser en lengre sultestreik når han får ferten av Carpaccio, «oksemørbrad, parmesan, sitronsaft, salt/pepper med ruccola på toppen» på restaurant. Lonyl, som barnet het; var han å forstå som en slags insistering på at kunsten, den kan, den må være autonom? Kan man løsrive seg helt og holdent fra den skandinaviske samfunnskroppen vi alle var en del av? Hvordan ikke være nummen, men et handlende vesen? Rasuls verden har i seg elementer av fremtidsvisjon, men er snarere idyll enn dystopi. Kjekk pornoskuespiller sjekker opp muslimsk mamma i “araber-skjørt” på juleavslutningen. Eller var det omvendt? Her er det full fest hele veien. Intet internett, og dermed heller ingen lettskremte høyrepopulister eller fanatiske IS-krigere å skue noe sted. Slik var verden en stakket stund før den ellevte september 2001.

Oppfølgeren Macht und Rebel kom året etter med samme kraft. To i utgangspunktet temmelig forskjellige typer, Macht und Rebel, finner sammen i en slags felles forbløffelse over at enhver undergrunnskultur har en egen evne til å korrumpere. De to finner opp kunsten å være negativ på ny. De sutrer ikke. De surver.

Året før hadde Zadie Smith fra nordvest i London utkommet med White Teeth, en rasende og festlig roman, der hun spydde edder og galle over alle som ikke klarte å kvitte seg med sine røtter i sine nye hjemland.

I 2003 debuterte Jon Øystein Flink med romanen Ole Kristian Oksrød. Her var den nye tid på full fart inn. Her ser vi Frøydis Pedersen sitte på Flytoget, fordypet i mobiltelefonen. «Og først nå, når hun har forlatt dette fremkomstmiddelet, som selvsagt var utstyrt med flere fungerende toaletter, innser hun at den porsjon væske som er samlet opp i urinblæra hennes burde vært latt allerede tidlig i reisens forløp, da hun hadde muligheten.»

Ja, sånn er vi blitt. Flink så det tidlig.

Fra Abo Rasul ble det stille. Matias Faldbakken, som han het i det virkelige liv, så ut til å ha viet seg til andre kunstformer. Men at disse to bøkene fra millenniumskiftet hører til den norske litterære kanon etter 1980, det tror jeg mange kan slutte seg til. I alle fall hvis du spør noen i min generasjon.

- Knut Hoem (f. 1970) er radiomenneske og litteraturanmelder. Han har tysk som hovedfag og bor i Oslo. Han har utgitt to bøker: Berlin. En veiviser (2010, ny utgave 2016) og Lieblingsorte Oslo und Bergen (Insel Verlag, 2019).

 

Merete Røsvik svarer:

Form og verknad

Om eg skal vere ærleg, og det synes eg at ein i hovudsak skal vere, så las eg eigentleg ikkje norsk samtidslitteratur i perioden 1980–2000. Sjølv om eg altså var heile sju år i 1980, så kom eg ikkje tett på samtidslitteraturen før eg fekk betalt for å lese han, det vil seie etter at studiane i litteraturvitskap var avslutta hausten 2000. Det gjekk mest i eldre og omsett litteratur før det. Men ei og anna bok vart det jo. Herbjørg Wassmo var eit tidleg møte og må inn med Tora-trilogien. Dag Solstad og Tor Ulven har blitt sjølvsagte sidan, Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen var det då – Hvite niggere (1986) av sistnemnde introduserte meg for ei norsk verd eg ikkje ante eksisterte, og seinare kom jo bøkene om Elling.

Når ein ser tilbake, er det enklare å vektleggje verknadshistorie enn å vurdere rein litterær kvalitet – som ville kravd gjenlesing. Dermed må Naiv. Super (1996) av Erlend Loe inn – det er rart å tenke på kor sterkt mange av oss følte at han tok oss, altså ironigenerasjonen, på kornet. Til og med eg, som strengt tatt hadde meir sams med alvoret og indignasjonen i den andre store hiten på 1990-talet; Hanne Ørstaviks Kjærlighet (1997). I ettertid har begge bite seg fast i kanondivisjonen. 90-talet hadde sjølvsagt også Jan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi, men han fell ut av lista mi. Kjærstad har argumentert godt for andre litterære kvalitetar enn det evige «truverdet», men for meg handla det ikkje berre om mangelen på psykologisk realisme, men om eit eller anna anna eg forventa av språket. Det same skjedde med Halvbroren av Lars Saabye Christensen, men han reddar seg på at Beatles alt er litteraturhistorie.

Dermed er vi over i den perioden kor eg faktisk begynte å følge med, og ein av dei første eg oppdaga, var Hans Herbjørnsrud. I novellesamlinga Vi vet så mye (2001) fann eg språket eg ikkje hadde visst at eg leitte etter, det var noko unorsk, nesten, over dei overdådige metaforane og den temperamentsfulle mystikken. Så kom Per Petterson, Rune Christiansen og Carl Frode Tiller, han med den sensasjonelle debuten; Skråninga (2001).

Trude Marstein begeistra alle med Gjøre godt (2006) og leidde meg til Anne Oterholm, kanskje den særaste og smartaste av alle. Merethe Lindstrøm oppdaga eg først etter at ho vann Nordisk Råds litteraturpris for Dager i stillhetens historie (2011). Desse tre overgår etter mi meining Vigdis Hjorth, og det sjølv om intensiteten i Om bare (2001) og Arv og miljø (2016) gjer at ho også inn på lista. Men der Hjorth reflekterer mykje og godt på linjene, så ligg tenkinga hos dei andre tre mellom, i forma, på ein måte som resulterer i nesten sjokkerande særprega og gjennomførte uttrykk. Det er kanskje det nærmaste eg kjem ei formulering av kva som gjer litteratur kanonisk for meg – og leier meg over i poesien.

Der var eg endå seinare ute, men Cecilie Løveid og Nils Chr. Moe-Repstad vart klassikarar straks eg fann dei. Gunnar Wærness er eigentleg for smart for meg, Inger Elisabeth Hansen og Tone Hødnebø også, mens Øyvind Berg nesten blir for rølpete. Men alle må inn. Dei har ulike formspråk, men personlegdomane skin så sterkt gjennom skrifta. Øyvind Rimbereid er meir av ein kameleon og alt legendarisk på grunn av Solaris korrigert (2004), men eg set Jimmen (2011) høgare. Det er noko med dei opprørske hestedraumane eg ikkje kan gløyme.

Teikna er i ferd med å renne ut – like godt, kanskje, sidan eg oppdaga norsk sakprosa sist av alt. Eg nøyer meg med tre: Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul (2002), Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) og Aage Borchgrevinks En norsk tragedie (2012). Dei to første er motsatsar i formspråk, Seierstad utfordrar grensa mot romanen medan Søbye forfektar «arkivmetoden». Borchgrevinks forklarer langt på veg det uforklarlege; korleis terroren 22. juli 2011 kunne skje.

- Merete Røsvik (f. 1973) er litteraturkritiker og redaktør for tidsskriftet Prosa.

 

Teuta Dibrani svarer:

En flerkulturell kanon

Jeg skal være ærlig og si det at bøkene jeg har lest stort sett er skrevet på nittitallet og utover, eller nei, det er en løgn. De er skrevet etter 2000-tallet. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle juge eller være oppriktig om det her, men heldigvis tok frykten for å bli spurt om bøkene jeg påstod å ha lest, overhånd. For en stund siden gikk det opp for meg at jeg stort sett bare leste bøker skrevet av majoriteten. Det var ikke noe jeg hadde tenkt over før, men når jeg først ble bevisst dette var det ingen vei tilbake. Jeg plukket opp bøker og lurte på hvor tilgjengelig litteraturen og språket hadde vært for forfatteren opp gjennom oppveksten, om veien til et forfatterskap hadde bestått av hindringer basert på språk, legning, kjønn eller økonomisk bakgrunn. Jeg fikk et mål om å dykke ned i minoritetslitteratur, spesielt interesserer jeg meg for litteratur skrevet av flerkulturelle i Norge. Men for å i det hele tatt finne frem til denne litteraturen ble jeg nødt til å lete etter den ved å ta i bruk et begrep jeg i stor grad misliker, nemlig begrepet «innvandrerromaner». Forfatter Neha Naveen opponerte mot begrepet allerede i 2008. Likevel ble det sist brukt, og kritisert, om Zeshan Shakars debutroman i 2017. Men hvorfor tviholdes det på dette begrepet? Fordi litteratur skrevet av personer med utenlandskklingende navn sjeldent blir lest, blir den derfor eksotisert. Dette gjør at begrepene som festes til denne litteraturen, på sett og vis blir rettferdiggjort. De blir derfor desto viktigere å trekke frem i lister som denne. Et naturlig sted å begynne denne ferden for meg, var romanen Pakkis av Khalid Hussain, som kom ut i 1986. Dette er den første boka skrevet av en flerkulturell person i Norge, og med denne romanen fikk majoriteten et innsyn i hvilke konflikter en flerkulturell gutt, og ikke minst en flerkulturell familie, kunne stå overfor. Jo mer jeg leste litteratur skrevet av minoriteter, jo bredere følte jeg litteraturfeltet kunne være. Jeg ble med andre ord sikrere på målet mitt. Et hopp i tiden, men likevel et godt punkt videre, er romanen Izzat av Nasim Karim, utgitt i 1996, ti år etter Hussain. Boka handler om æreskultur og om å leve i et konfliktfylt hjem, skrevet fra et kvinnelig perspektiv. Det er ikke så viktig for meg å påpeke hvem jeg mener må ut, men heller hvem som må inn fordi det er et stykke norsk litteraturhistorie som ofte blir oversett. Plukk opp en bok skrevet av en minoritetsperson i dag, det vil gjøre deg godt.

- Teuta Dibrani (f.1993) er leder i den frivillige organisasjonen VOKS. Har gått forfatterstudiet i Bø, Gyldendals skriveskole. Arbeider med en roman.

 

Arne Borge svarer:

Finn Iunker er Litteratur!

Huff, en blir minnet på alt en ikke har lest, men her er min private norskkanon etter 1980: Fortellinger av Finn Iunker, det er kanskje de morsomste novellene jeg har lest, særlig den første, hvor de sløyer fisk på Færøyene (?) og noen kaster en TV ut av et vindu – det er Litteratur! Ellers: Roman 1987 av Solstad, Et norsk hus av Hjorth, pocket-trilogien til Rimbereid, Vinternotater av Henning Hagerup, essayet «Hvem stakk av med arvesølvet» av Pål Norheim, skoene til Arve Kleiva, den dystre og sentimentale Gjennom natten av Sæterbakken og helt til slutt min gode venn Morten Langelands nylig utgitte Svamp.

- Arne Borge (f. 1986) er kulturredaktør i Vårt Land og forfatter av boka I stedet for blomster (H//O//F, 2017).