Kanonisk

Hvem hører med i norsk litterær kanon fra 1980 og fremover? Hvem bør ut? Hvorfor? Her er fire svar.
26.09.2019 - 13:12

Knut Hoem svarer:

Abo Rasul er kanon

Jeg kom til verden like før jul i 1970. Ikke i en mursteinsgård, men på Haukeland sykehus. Og ja: Jeg tilhører en generasjon. Før oss hadde man hatt åttitalls-gjengen. De leste Tor Ulven, Ole Robert Sunde og Julia Kristeva. Mine jevnaldrende var gode fortellere, som Hanne Ørstavik, og ironikere, som Erlend Loe. Nittitallet gikk mot sin slutt. Vi hadde begynt å skrive på datamaskin. I telefonkiosken gikk det nå også bra med telefonkort, istedenfor mynter. Den unge moren i Trude Marsteins Plutselig åpne en dør (2001) drysser aske ned i tastaturet, og trykker på Lagre. Det var nytt. Det drev ikke Solstads herremenn med.  Poesien var både ny-enkel (Markus Midrè) og patosfylt (Betrand Besigye).

Form og verknad

En flerkulturell kanon

Finn Iunker er Litteratur!

Artikkelen er 1958 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement