Kanonisk
Hvem hører med i norsk litterær kanon fra 1980 og fremover? Hvem bør ut? Hvorfor? Her er fire svar.
26.09.2019 - 13:12
Knut Hoem svarer:
Abo Rasul er kanon
Jeg kom til verden like før jul i 1970. Ikke i en mursteinsgård, men på Haukeland sykehus. Og ja: Jeg tilhører en generasjon. Før oss hadde man hatt åttitalls-gjengen. De leste Tor Ulven, Ole Robert Sunde og Julia Kristeva. Mine jevnaldrende var gode fortellere, som Hanne Ørstavik, og ironikere, som Erlend Loe. Nittitallet gikk mot sin slutt. Vi hadde begynt å skrive på datamaskin. I telefonkiosken gikk det nå også bra med telefonkort, istedenfor mynter. Den unge moren i Trude Marsteins Plutselig åpne en dør (2001) drysser aske ned i tastaturet, og trykker på Lagre. Det var nytt. Det drev ikke Solstads herremenn med. Poesien var både ny-enkel (Markus Midrè) og patosfylt (Betrand Besigye).
Form og verknad
En flerkulturell kanon
Finn Iunker er Litteratur!
Intervju
Hvis du vil vite hva masken gjør, må du ta den på
Hvis du vil vite hva masken gjør, må du ta den på
BLA snakker med Gunnar Wærness om frykt, masker, okkultisme, Amerika og behovet for å være ung og pen.
Reportasje
Jakten på norsk litteraturs skjulte perle
Jakten på norsk litteraturs skjulte perle
De er berømte. Det er bare ikke så mange som vet det. BLA har tatt det på seg å spore opp den skjulte perlen i norsk samtidslitteratur.
Essay
Midlertidige tekster om en midlertidig tid
Midlertidige tekster om en midlertidig tid
På tross av det dramatiske potensialet som ligger i en pandemi, skal det mye til for å få dagboknotater til å skille seg ut fra den allerede etablerte fortellingen om koronaviruset. Heldigvis finnes det også tekster som ser ut fra hjemmekontoret.
Poetikk, takk
Hvordan skrivingen er skrevet
Hvordan skrivingen er skrevet
Hvordan skriver de skrivende? «Gjennom forfatterskapet har jeg følt at temaene har valgt meg, mer enn jeg dem», skriver Ingrid Storholmen.
Essay
Den befriende stemmen
Den befriende stemmen
Det mest påfallende i Jens Bjørneboes 'Stillheten' er fortellerstemmens søken etter individuasjon på uante steder.
Kritikk
Ungdommens myr
Ungdommens myr
I Ragnhild Eskelands andre roman går tenåringsjenta i ett med naturen, men det er når hun hentes frem fra det metaforiske, at romanen virkelig blir god.
Kritikk
Barbarenes Oslo
Barbarenes Oslo
I Morten Langelands 'Barbar' flaskes vi opp på fyll, skjøre fellesskap og fanterier ... eller bare en lang sommers ferd mot høst.
Kritikk
Så rart!
Så rart!
I 'Rundt jorda' gnisser sonetteformens munterhet og harmoni mot naturødeleggelsens kaos.
Aktueltintervju
Et løfte til en selv
Et løfte til en selv
Synet på selvet og på menneskelig ånd synes å ha blitt tildekket, sammen med visjonen om et godt samfunn, mener Marilynne Robinson.
Entusiastiske essays
Å retraumatisere seg selv ved lesing
Å retraumatisere seg selv ved lesing
Camara Joof og jeg var som to ensomme øyer på hver vår kant. Vårt skjøre økosystem ble overgrodd av tornebusker, som tok knekken på et myldrende og vakkert planteliv, skriver Rania Broud i månedens entusiastiske essay.
Essay
Det traumatiske folkeminnet
Det traumatiske folkeminnet
Det er lett å tenke at norsk folketro er en magisk drømmeverden full av folkekjære figurer og eventyr med lykkelig slutt. Så rosenrød er sannheten imidlertid ikke. Folketroen våre forfedre sverget til, har egentlig lite med lykke å gjøre, og langt mer å gjøre med lidelse, død og redsel.
Økokritikk
Grasrot mot asfalt
Grasrot mot asfalt
Der asfalten og bilen brer om seg, trues både mennesker, planter og dyr av habitatsfortrengning, skriver Sissel Furuseth.
Essay
En jevn dur av hverdag
En jevn dur av hverdag
Leserens rom innskrenkes kraftig i Helga Flatlands forfatterskap. Det skjerper frontene i lesningene av romanene hennes, skriver Sondre Midthun.
FAQ med lektor Meyer
Kan man velge hvem man skal elske?
Kan man velge hvem man skal elske?
Én ting er å late som man liker noe. Mer eksistensielt alvorlig er det å forsøke å overbevise seg selv om at man liker noe man ikke liker. Den løgnen stikker dypere, skriver Jonas Hansen Meyer i månedens FAQ-spalte.
