Bak farger og figurer

Under lupen er H. P. Lovecraft en forfatter som klarer å kombinere sjangergrøss med modernismens tankegods.
20.10.2021 - 11:10

Idet vi stiger ut av den usynlige pesten som har plaget oss alle det siste året, tar av oss munnbindet og igjen kan klemme våre medmennesker, er det som om vi forlater en parallell verden. Et samfunn der man opplever et sterkt ubehag når noen nyser bak deg på butikken, et intenst behov for å skrubbe hendene når man kommer hjem, skifte klær og sprite ned alle innkjøpte matvarer. Det er som om vi alle befant oss i en kollektiv fiksjon og høytlesningen ikke endte før Abid Raja tok dansefoten fatt. Hadde det siste året vært en fortelling, ville den unektelig blitt plassert i sjangeren weird fiction.

Weird fiksjon er betegnelsen på en litteratur som befinner seg (ifølge Justin Everett og Jeffrey Shanks, forfatterne bak boka The Unique Legacy of Weird Tales (2015)) i en unik posisjon mellom modernisme og kiosklitteratur. Den tar ofte i bruk sjangerkonvensjoner, men insisterer på samme tid på å tematisere mange av problemstillingene modernistene også balet med. Kjente forfattere som gjerne plasseres i sjangeren er eksempelvis Edgar Allen Poe, Franz Kafka, Bruno Schulz, Julio Cortázar, William S. Burroughs og Stephen King. Men først og fremst H.P. Lovecraft, ikke nødvendigvis for hans nære tilknytning til det litterære magasinet Weird Tales, men fordi han var den første til å utforme en form for sjangerpoetikk i essayet «Supernatural Horror in Literature». Her skrev han at en ekte weird tale skulle inneholde «a certain atmosphere of breathless and unexplainable dread of outer, unknown forces», «the most terrible conception of the human brain» i kombinasjon med en viss tøyning av naturlovene.


Artikkelen er 1361 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: