Hvorfor mister jeg så fort interessen når jeg leser fortellende prosa?

"Prosaen forsøpler dessverre: søppel, idel søppel", skriver Jonas Hansen Meyer.
23.09.2021 - 11:19

Ah, dette er et godt spørsmål, kjære leser! Jeg er glad for at dette er tema for månedens spalte, for det skjer meg så ofte: Jeg åpner en bok, leser en side og før jeg vet ordet av det, har teksten mistet meg. Jeg prøver igjen, blar tilbake, leser på nytt, men nei. Prosaen makter ikke å gripe tak. Dette er mer alvorlig enn man skulle tro, for mengden fortellende prosa bare øker og øker og er i ferd med å drukne oss og akkurat derfor har forfatterne av fortellende prosa et særskilt ansvar. «Ikke forsøpl», befaler forfatternes samvittighet, og forfatterne gjør sitt beste; de skriver lyrisk, de skriver sanselig, presist og ærlig, de går dit det brenner, de gir fingeren til leseren eller lover gratis orgasmer - alt sammen i deres søken etter den gode fortellende prosaen. Allikevel lykkes de færreste.

Jeg er i ferd med å utvikle et manifest for den gode fortellende prosaen med tittelen «Ikke forsøpl!» som inneholder 13 punkter til ettertanke for enhver fortellende prosaist. De 13 punktene sporer ikke den fortellende prosaens utfordringer i kontekst, samfunn og kultur av typen «Vi lever i en visuell kultur, derfor er det vanskeligere for folk å konsentrere seg om tekst.». De 13 punktene befatter seg med prosaens egenart og tekstur av typen «Forfattere bruker for mange forfatterverb som ‘å skråne’ og ’å skule’». Jeg vil uansett gjerne dele punkt nr 10 her, da jeg tror at dette punktet er en av hovedårsakene til at leseren mister interessen når hun leser fortellende prosa: «Punkt nr 10: Fortellende prosa må overføre informasjon til leseren på en måte som er et mål i seg selv og ikke bare et middel.»

For å forklare vil jeg gi tre eksempler, og jeg har valgt eksempler fra historiske romaner ettersom dette er skriftsituasjoner der forfatteren som regel har et stort behov for å gi informasjon til leseren.

Den første forfatteren åpner romanen slik: «I baugen på det danske kongsskipet sto Ingerid og stirret inn mot sitt nye fedreland». Greit nok, jeg henger med, ingen skade skjedd så langt. Prosaen fortsetter med skildringer av hva denne Ingerid kan se fra skipet: «Landtungen nærmet seg, hun kunne alt skimte den lille trekirken og husene på kongsgården slik far hadde beskrevet dem for henne.» Igjen, dette er greit håndverk. Ved å bruke den dobbelt bestemte formen «den lille trekirken», får leseren en følelse av fortrolighet. Fortelleren bringer leseren nærmere Ingerids virkelighetserfaring. Deretter kommer en rekke nøytrale skildringer begrenset til det hovedpersonen kan sanse, ingen tolkning, ingen bakgrunnsinformasjon. Men så i avsnitt to, tipper det helt over. Les og døm selv, og se om du ikke er enig: «Nå så hun en del mennesker samle seg nede ved elvebredden. Et lyst hode raget over alle de andre. Hjertet hennes slo fortere. Det måtte være Olav, mannen hun skulle ektes til om bare noen få dager! Mannen hun bare så vidt hadde sett en eneste gang, men likevel visste med det samme at det var ham hun ville ha! Hun hadde spurt seg selv om det var på grunn av den silkegule hårmanken og det milde, blå blikket, eller om det var fordi han var sønn av fars utrettelige fiende, Harald Hardråde!» Herifra og ut har prosaen raknet. Informasjonsflyten blir baktung.  Veversken er drukken, vevstolen knukken. Det er over.  

Det er enkelt å kritisere denne prosaen. Men det må sies at denne forfatteren har mange hengivne lesere. Jeg tror allikevel at leseren av BLA vil være enig med meg i at det er vanskelig å respektere en slik prosa. Dersom forfatteren hadde tippet det ørlite grann lenger i retning av ironi, overdrivelse eller intens inderlighet, kunne det helt sikkert ha fungert. Men dette er åpenbart ikke forfatterens anliggende. Prosaen forsøpler dessverre: søppel, idel søppel.

Den andre forfatteren skriver slik i åpningen: «’Kom deg opp nå.’ Han er blitt felt, er omtåket og taus; slått langflat og ligger på brosteinene på gårdsplassen. Hodet hans glir over på siden; blikket er vendt mot porten, som om noen kanskje vil komme for å hjelpe ham. Ett velrettet slag kunne drepe ham nå». Slik fortsetter prosaen over flere sider. Forfatteren porsjonerer ut informasjonen over lengre tid på et subtilt nivå, et sted mellom linjene. Prosaen gnistrer ikke, etter min mening, men den er respektabel. Mister jeg interessen i denne prosaen, vil jeg sannsynligvis skylde på meg selv og forsøke igjen et par ganger. Prosaen forsøker ikke å imponere eller forføre, den forhaster seg ikke. Allikevel er det klart at også denne forfatteren forsøpler. Det finnes allerede litervis og metervis med tilsvarende fortellende prosa i verden. Prosaen mangler en samvittighet som sådan, en selvbevissthet om seg selv som prosa. Enn så lenge forblir det søppel, lutter søppel.  

Den tredje forfatteren åpner slik: «Steinfinnssønnerne kalte folk en slekt som trivdes i bygderne omrking Mjøsen ved den tid da Harald Gilles sønner raadet i Norge. Da sat mænd av den ætten paa store gaarder fast i hvert kirkesogn omkring sjøen.» Forfatteren imiterer sagastilens distanserte fortellerstemme og gjør dermed bakgrunnsinformasjonen til et hovedanliggende. Forfatteren har store mengder informasjon til leseren og skjuler det ikke. Forfatteren tar ordentlig plass i teksten gjennom autoriteten i fortellerstemmen. En og annen gang bryter prosaen ut i konkrete scener, for deretter å gå tilbake til distansen der måneder og år farer fort forbi. I de konkrete scenene holder jeg pusten, prosaen griper tak og jeg glemmer forfatteren.

Vekslingen mellom den tredje forfatterens intense nærvær og etterfølgende forsvinning er nøkkelen. Gjennom å bruke informasjonen som et mål i seg selv, i en fortellende modus som skaper en selvstendig nytelse, gjør forfatteren leseren oppmerksom på tekstillusjonen, minner leseren på at dette er en konstruert situasjon, for så å like etterpå la leseren bli oppslukt i fortellingen og dermed glemme det.

Her tror jeg svaret på månedens spørsmål ligger: Du mister interessen når du leser fortellende prosa fordi du aldri får sjansen til å glemme forfatteren. Og for å glemme forfatteren må du først bli klar over henne.  Det er denne dobbelte bevegelsen fortellende prosa stort sett mangler. En leser i 2021 stoler ikke lenger på en prosa som enten forsøker å skjule sin egen forfatter eller forsøker å fremstå som et stykke naiv og rå virkelighet.

Forfatteren må på en eller annen måte bekjenne sin status som forfatter. Først da kan leseren fullt ut gi seg hen til illusjonen.

Forfatteren må på sett og vis vedkjenne seg sitt materiale som søppel. Først da kan det forvandles til lys i leserens sinn.  


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor, skribent og programleder i BLA-podden

BLA 9/21

Emneord: