Hvorfor er det vanskeligere for menn enn kvinner å snakke om følelser?

«Psykisk helse, særlig blant gutter, er tabubelagt», sa artisten TIX i oppgjøret med musikkanmelderen Anders Grønneberg, en hendelse for øvrig gjennomkommentert i norsk offentlighet. Når TIX frykter at «gutter skulle gå og henge seg» fremfor å snakke om følelsene, gjentar han et akseptert doxa om det mannlige kjønn.

Den vanligste forklaringen på månedens spørsmål er sosial konstruksjon. Menn blir opplært til å holde masken, undertrykke tristhet og sorg, og hvis vi bare ga dem bedre rollemodeller, lærte dem å åpne seg, ville de kunne prosessere følelsene sine på en mer konstruktiv måte. En tenker som bell hooks har skrevet flere bøker (handler ikke de fleste bøkene hennes om dette?) om hvordan det undertrykkende patriarkatet fratar menn evnen til å være sårbare og gjør dem destruktive og toxic.

Denne forklaringsmodellen har sine mangler. Jeg tror det er andre ting på spill i spørsmålet om menn og følelser, og at det blant annet handler om testosteron. Dette er kontroversielt å skrive i 2021, men testosteron er et nokså fantastisk hormon som kan øke prestasjonsevnen, gjøre oss mer utholdende og målrettede, og fylle oss med positiv aggressivitet. Nedsiden er at den emosjonelle intelligensen synker når testosteronet stiger, og at vi blir litt dårligere til å samarbeide. Testosteron, satt på spissen, gjør oss flinkere til å konkurrere enn til å utvikle empatiske evner. Menn har gjennomsnittlig mer testosteron enn kvinner. Kan ikke dette være en mulig forklaring på hvorfor menn jevnt over har vanskeligere for å snakke om følelser?

Verdien av å lære å romme og forstå sine egne følelser, kan ikke undervurderes. Her er jeg på linje med bell hooks og andre. Men at det alltid vil være vanskeligere for menn å gjøre dette, er en evig sannhet tilsvarende Sokrates kritikk av den uforskammede ungdommen. Det var sant for 2500 år siden, det er sant i dag, og det vil være sant om 3000 år, helt uavhengig av sosiale konstruksjoner. Det er vanskeligere for (de fleste) menn å snakke om følelser. Men interessant nok har det helt siden romantikken med jevne mellomrom dukket opp aktører som har inntatt den nokså lukrative, uangripelige og for så vidt modige posisjonen: «Vi må hjelpe menn å snakke om følelser».

Ta for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson og hans debutroman Synnøve Solbakken. Et av de viktigste temaene i boken er mannlig emosjonalitet. Først når hovedpersonen Torbjørn er i dødsfare etter å ha blitt knivstukket, klarer faren å åpne seg for sønnen og vise følelser. På samme måte strever Torbjørn med å uttrykke sine følelser overfor Synnøve. Den romantiske dikteren Bjørnson fremhever følelsene og evnen til å dele dem som en positiv og forandrende kraft i menneskelivet.

Debatten mellom TIX og Anders Grønneberg kan forstås som et møte med mellom to alfahanner – la oss tenke oss at de er sjimpanser – med hver sin strategi for dominans. Her møter den eldre dominante apen en yngre, smartere ape med større evne til samarbeid og et talent for å manipulere følelsene til flokken. På samme måte som menn på et generelt nivå vil ha vanskeligere for å snakke om følelser, vil det alltid finnes menn som ser verdien av følelsene og bruker det til sin fordel for å lykkes i konkurransen om de dominante posisjonene. Det var det Bjørnson gjorde med sin bestseller Synnøve Solbakken, og det var det TIX nylig gjorde i sitt angrep, proppfullt av hersketeknikker, på Anders Grønneberg. Fra en slik kynisk og riktignok begrenset analyse bruker både Bjørnson og TIX følelser som våpen på hyperkapitalismens[1] slagmark. For på denne slagmarken er følelsene uvurderlige. Det er gjennom de autentiske følelsene du treffer ditt publikum og bygger opp en følgerskare, enten det er på Youtube, Instagram eller TikTok.

Det er påfallende hvordan den industrielle revolusjon ikke bare muliggjorde kvinnens inntog i arbeidsmarkedet, men også åpnet for en utvidelse av mannens emosjonelle repertoar, først uttrykt gjennom romantisk filosofi, kunst og litteratur. Dermed blir kapitalismen den essensielle premissleverandøren for mannens emosjonelle vending ­– en vending mannen udiskutabelt har godt av, men samtidig motsetter seg. Kapitalisme og mannens følelser er uløselig knyttet sammen, og den mann som innser dette, kan bruke det til å skape kunst, få oppmerksomhet og vinne både sympati og massene.  

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor, skribent og programleder i BLA-podden.