Er plotdrevet litteratur virkelighetsfjern?

Lektor Jonas Hansen Meyer gir svar: Hva er egentlig greia med plot? Skal ikke litteraturen dyrke språket?
16.02.2021 - 11:38

Plotdrevne fortellinger trekker leseren inn ved hjelp av såkalte verdivendinger, hendelser som snur opp ned på situasjonen til en eller flere av personene. Eksempel: Per tar mot til seg og spør Lisa om å være med på kino. Lisa svarer ja (pluss), men i kinosalen forstår Per at hun ikke ser på det som en date (minus). Begrepet er hentet fra Robert McKees bibel for manusforfattere, Story, og kan fort få noe billig over seg, all den tid mange tv-serier, krimbøker og annen underholdning følger prinsippet nokså slavisk.

Men konseptet kan enkelt gjenkjennes i alle fortellinger: Helten gjennomgår forandring på sin vei mot målet. Henrik Langeland analyserer i sin Fortellerkunst for eksempel Per Pettersons Ut å stjæle hester, med utgangspunkt i slike verdivendinger, og Petterson har garantert aldri lest McKee. Heller ikke Kafka har vært på manuskurs i Hollywood, og han behersker verdivendingene til fingerspissene. For ikke å snakke om Hamsun: Når Nagel i Mysterier griper inn mot mobbingen av Minutten (pluss), men deretter på tomannshånd, spør han om å gjøre noe mer ydmykende (minus), er det et glimrende eksempel på fortellerkunst McKees ville nikket gjenkjennende til.

Det er et herlig virkemiddel, det er saftig og pirrende, men det er ikke slik virkeligheten egentlig er, har jeg trodd ­­– og flere med meg. Det er mitt inntrykk at plotdrevet litteratur blir sett ned på av forfattere som ikke søker høye salgstall, men bare søker anerkjennelse av de andre forfatterne som heller ikke er ute etter å vinne publikums gunst. Dag Solstads ide om «det uoppløselige episke element» er for eksempel et oppgjør med såkalte unødvendige episke elementer. Men jo mer jeg har iakttatt virkeligheten i det siste, desto mer ser jeg hvordan virkeligheten sannelig ligner på en spenningsroman.

Jeg gjennomfører for tiden vurderingssamtaler i norsk muntlig på skolen der jeg jobber, og turen har kommet til en elev jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke hadde veldig høye forventninger til. Hun pleier å slacke og ikke forberede seg all verden. Det viser seg at denne gangen har hun lagt seg i selen, hun har forberedt seg godt og ender opp med karakter 4 +. Jeg formidler karakteren til henne, hun blir glad, det gjør meg glad, og jeg kjenner en dyp mening ved læreryrket. Jeg fryder meg over å tenke på hvor stolt faren hennes kommer til å bli når han får høre resultatet. En positiv verdivending, med andre ord. Men 10 minutter senere går det opp for meg at jeg må ha sagt feil karakter til henne: Hun går rundt og forteller at hun fikk 5+ til sine medelever. Sa jeg feil? Hørte hun feil? Lyver hun? Jeg vet ikke, men nå krymper det seg i meg av tanken på at hun går hjem til foreldrene og formidler feil karakter. Det siste jeg har lyst til er å ødelegge det gode øyeblikket, den positive verdiendringen hun nettopp har vært igjennom. Integriteten min blir satt på prøve: Skal jeg konfrontere henne eller skal jeg glatte over og la ting være?

Pandemien er et annet eksempel. Et nytt, farlig virus oppstår (minus), men det var ikke så farlig for oss i Norge, det var tross alt langt unna (pluss), men viruset kom hit allikevel (minus). Det viser seg at det ikke var så dødelig som man først var redd for (pluss). Viruset muterer og blir mer smittsomt (minus) og så videre.

Verdivendinger og plottwists er kraftfulle virkemidler: De kan gjøre mennesker avhengige i sin lengsel etter å vite hva som skjer videre i en fortelling. Selv den mest kompromissløse poet, binger TV-serier på kveldene. På den annen side aner det meg at verdivendinger slettes ikke bare er et virkemiddel, men et helt grunnleggende vilkår ved menneskelivet.  Alt er i forandring (vi har noe og så mister vi det), og verdivendingene er de øyeblikkene der forandringen blir gjort synlig for oss. Verdivendingens potensiale for sannhet er undervurdert.


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor, skribent og programleder i BLA-podden.


BLA 2/2021.