Kan man velge hvem man skal elske?

Én ting er å late som man liker noe. Mer eksistensielt alvorlig er det å forsøke å overbevise seg selv om at man liker noe man ikke liker. Den løgnen stikker dypere, skriver Jonas Hansen Meyer i månedens FAQ-spalte.
02.12.2020 - 12:06

Lenge forsøkte jeg å elske Marguerite Duras. Jeg hadde lest intervjuer med Tomas Espedal og Josefine Klougart, som holdt frem Duras som en avgjørende og for dem skjellsettende forfatter, og jeg så meg selv i speilet: Er ikke også jeg en Duras-disippel? Er ikke også jeg uinteressert i den gode historien, men oppslukt av den gode setningen? Jeg leste Elskeren og Moderato Cantabile, og det var greit nok, men det traff meg ikke så hardt som det tydeligvis hadde truffet Espedal og Klougart. I stedet for å innrømme dette for meg selv, fortsatte jeg et indre maskeradespill. Jeg innbilte meg at jeg elsket. Jeg tvang frem kjærligheten, forsøkte å dyrke den der den ikke fantes. I dag, først noen år senere, kan jeg med en viss indre trygghet si at jeg liker de klumsete rare setningene hennes, de kryptiske innsiktene, men kjærligheten er ikke sterk. Jeg liker Marguerite Duras; jeg elsker henne ikke.

Det var en form for stygg-andunge-virksomhet jeg holdt på med, jeg ville finne mine litterære foreldre, min litterære identitet. Men i stedet for å lytte til den autentiske indre stemmen, fulgte jeg ytre kriterier som trender og status. Jeg brukte viljen fremfor følelsene. Jeg trodde jeg kunne bestemme meg for hvilke forfattere jeg elsket.

En slik forsert og inautentisk kjærlighet har jeg holdt meg med hele livet, helt fra jeg i barndommen fikk Sigurd Dragedreper i gave og ville elske den, for på den måten å gjøre tante Agnethe glad. Det er et selvutslettende karaktertrekk. Én ting er å late som man liker noe. Mer eksistensielt alvorlig er det å forsøke å overbevise seg selv om at man liker noe man ikke liker. Den løgnen stikker dypere.

Det var da jeg begynte å studere nordisk litteratur på UIO, at jeg bestemt meg for å bli forfatter. Jeg gikk mye på loppemarkeder og fikk det for meg at jeg måtte kjenne til alle bøkene til Dag Solstad, Jan Kjærstad og Anne Karin Elstad. Solstad elsket jeg umiddelbart, Kjærstad likte jeg flere av bøkene til. Elstad forstod jeg ikke. Igjen forsøkte jeg å tvinge frem kjærligheten. Jeg var sikker på at det egentlige Kanaan lå på den andre siden av den ferdigleste bunken av Elstad-romaner, men jeg slet med å komme meg gjennom. Jeg slet med å i det hele tatt åpne dem. Men noe i meg fortsatte å kjempe. Jeg måtte jo elske Anne Karin Elstad, skulle jeg bli forfatter. Senere var det Milan Kundera. Jeg kjøpte alle bøkene hans og bestemte meg for at han var min nye favorittforfatter, uten noen annen begrunnelse enn at jeg hadde likt Tilværelsens uutholdelige letthet en gang i tiden. Det tok flere år før jeg ga opp prosjektet og dumpet bøkene på Fretex, Majorstuen.

Listen over forfattere jeg har forsøkt å elske er lang, og jeg går fortsatt i fellen. Senest var det Lydia Davis. Om jeg bare med hånden på hjertet kunne si at jeg elsket de rare fortellingene hennes! Det hadde passet mitt image, den litterære personen jeg skulle ønske jeg var. Men jeg elsker bare ideen om Lydia Davis. Det klaffer aldri helt når jeg leser henne. 

Kjærligheten til litteratur handler ikke om å velge, men å lytte til en indre dragning, en intuisjon. Det er en type subjektiv sannhet som ikke forsøker å imponere eller være interessant. Slike hensyn blir forstyrrelser. Og følger man den genuine interessen, kan kjærligheten vokse, bli større og omfatte nye forfattere, og på den måten ender man opp med å elske noe man tidligere ikke elsket. Men dersom man forsøker å tvinge det, stanser det opp og kjærligheten begrenses.

 Den enkle sannheten er at min autentiske smak er ganske konvensjonell. Jeg elsker Kafka og Solstad og jeg tror jeg kan si at jeg elsket Matias Faldbakkens The Hills (eller skriver jeg det fordi det passer det imaget jeg nå forsøker å bygge opp i denne teksten?) Men det aller meste av det jeg leser, syns jeg er sånn passe. Og den ærligheten er viktig. For når smaken blir inautentisk og man lyver for seg selv, står man i fare for å miste kontakt med en av de få ubestikkelige instansene i mennesket ved siden av samvittigheten: sin egen smak.


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor og skribent i Aftenposten.


BLA 11-12/2020.