Kjøkkenrealismen, kjernefamilien og koronakrisen

De siste årenes barselbølge i litteraturen får frem problemene i hjemmet, men viser også at vi mangler et språk for å overskride kjøkkenrealismen – en ideologi som sier at det ikke finnes noe alternativ til kjernefamiliens trange rom.
17.06.2020 - 13:52

Det var ikke tilfeldig, påpekte kulturkritikeren Mark Fisher i et essay fra 2013, at Margaret Thatcher bak diktumet «there’s no such thing as society. There are individual men and women» la til: «and there are families». Bare et par tiår før Thatchers utspill på slutten av 80-tallet, var det vanlig å forestille seg kjernefamiliens oppløsning i større kollektiver, skriver Fisher, men så ble fremtiden brått satt på vent. Med nyliberalismen skulle sosialismens fremskrittsiver radikalt brytes ned, mens sosiale tradisjoner skulle konserveres.

Det totale fraværet av drømmer om en annen verden kom like tydelig frem i en annen Thatcher-frase: «There is no alternative». Selv i underbevisstheten til folk på venstresiden, skrev Fisher i 2009, med referanse til litteraturviteren Frederic Jameson, er det lettere å forestille seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen. Fisher kaller denne ideologien for «kapitalistisk realisme»; verden av idag fremstår som den eneste mulige.




Artikkelen er 4238 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement