«I Rachel Cusks selvbiografiske trilogi står alt på spill. Bøkene er undrende, spekulerende, og skyr ikke det inkonsekvente. Hvorfor skulle de gjøre det? Et menneske omsluttet av velkjente rammer er ikke lenger det samme når tryggheten kollapser», skriver Thea Sundstedt Baugstø. Foto: Gyldendal.

Den umulige veien hjem

I ruinene av det som ikke lenger er, oppstår noe grunnleggende annet – og i Rachel Cusks selvbiografiske trilogi er det nettopp trygghetens kollaps som muliggjør radikal gjenkjennelse.
17.06.2020 - 13:52

Jeg var åtte år gammel da foreldrene mine en torsdag ettermiddag plasserte meg og søsteren min mellom seg i sofaen og fortalte at de skulle skilles. Eller nei. Skilles skulle de så visst ikke. Snarere, ble vi fortalt, hadde de bestemt seg for å «flytte fra hverandre».

Dette var høsten 2001, og i klassen min gikk det kun to andre skilsmissebarn. Begge var pene og populære – men også ugjenkallelig annerledes. Synet av den slitne alenemoren som hentet sønnen sin på skolen, kunne få oss til konspiratorisk å hviske om faren som var borte. Og når venninnen min snakket om helgebesøkene i Fredrikstad som små ferier, ble jeg, uten helt å forstå hvorfor, bemerkelsesverdig ukomfortabel. (Lenge la jeg skylden på Fredrikstad.) Nå var jeg blitt som dem. Og foruten den umiddelbare sorgen, samt bekreftelsen på at det jeg i flere år hadde fryktet, det verst tenkelige, nå var virkelighet, er det én fornemmelse som nok alltid vil stå klart for meg fra denne dagen: følelsen av å ha tråkket over en terskel, og i prosessen plutselig, uforvarende, blitt en annen.



Artikkelen er 3354 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement