Jean Rhys’ bøker har ofte blitt lest som selvbiografiske. For å klargjøre forholdet mellom forfatter og romankarakterer, begynte hun mot slutten av 1970-tallet å skrive selvbiografien Smile Please. Denne rakk hun ikke å fullføre før hun døde, men fragmentene kan leses med stort utbytte. Her er hun (til venstre) fotografert på 70-tallet.

Litt mindre menneske, takk

Hva kan Jean Rhys’ aldri fullførte selvbiografi fortelle oss om hennes romankarakterers drøm om den ufarlige, uforanderlige overflaten?
18.03.2020 - 12:43

Det er lenge siden jeg sluttet å anta at Jean Rhys var et velkjent navn for enhver litteraturinteressert nordmann. Enda hun stadig bejubles av flere av våre fremste litteraturformidlere, blir jeg i mine forsøk på å dele min begeistring ofte bedt, noe usikkert, om å gjenta navnet. Kan hende skyldes dette den manglende konsensusen rundt hvordan man egentlig uttaler Jean Rhys (Shawn Rees? Gene Rice? June Rhoos?), men det er likevel ikke til å komme utenom at denne svært anerkjente forfatteren fremdeles er nokså lite – vel – kjent.

Samtidig er det noe nærmest profetisk over dette at hun stadig befinner seg i periferien av kanon. Jean Rhys, født Ella Gwendolen Rees Williams på den karibiske øya Dominica i 1890, sto aldri i sentrum av det litterære miljøet vi gjerne forbinder med det mellomkrigstidens Paris som er så fremtredende i enkelte av romanene hennes. Utenforskapet som fremdeles preger resepsjonen av forfatterskapet, som at hun sjelden er mer enn et halvt gjenkjent navn for litteraturstudenter som ikke beskjeftiger seg med feministisk eller postkolonialistisk teori, minner om utenforskapet samtlige av hennes romanprotagonister erfarer. Kvinnene i Rhys’ fem romaner – som ofte, nokså problematisk, leses som én og samme kvinne, den notoriske Rhys-kvinnen – er for unge eller for gamle, for fattige eller for ekstravagante, for løsslupne eller for frigide. Alle er de merket av sitt ubestemmelige opphav, der spørsmål om rase og nasjonalitet, og dermed også lojalitet, er overhengende. Og kanskje er det nettopp det ubestemmelige ved disse kvinnene, det som ikke lett kan kategoriseres, som gjør at de erfarer sitt eget utenforskap som så altomfattende, og som dermed også driver dem til å utvikle strategier for å håndtere dette utenforskapet: som å forsøke å kontrollere eget utseende.



Artikkelen er 2685 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: