Illustrasjon: Tim Ng Tvedt

Borte bra, hjemme ... hva?

Skriv om stedet du kommer fra, ba vi. Én valgte å skrive om cruise.
07.09.2019 - 13:20

Hauglandsåna

«So blank og skir ho renn mi å/og sullar gamle lundar/Ho kyssar steinen brun og grå/og seg mot havet skundar/men rett som er ein sving ho slær/burtetter mjuke lendet/og same tonen atter fær/når ho hev gjort det vendet/Meg minner sælt den tonen frå/mi barnetid ved Haugland å» [1]

Dette skreiv Jon Line (1862-1949), forfattar og ven av Arne Garborg, om ei å som rant forbi i nærleiken av barndomsheimen hans på Line. Hauglandsåna er ein del av Hååna, som kanskje er den viktigaste og mest kjente elva på Jæren. Den renn ut i det opne havgapet like ved Hå gamle prestegard, og den slengar seg verkeleg gjennom landet, det er mesta ikkje ein plass kor den går beinveges, som om den vil innom flest mogleg stadar, ikkje for å visa seg fram, men for å «kyssa» landskapet det sjølv er blitt ein del av. Då er det så ein kan spørja seg: Er ei elv berre ein del av eit landskap, eller skapar den sjølve landskapet?

Vatnet kjem frå fjella, det vil seia frå det evige krinsløpet, men la oss for enkelheits skuld seia at det kjem frå fjella på Høg-Jæren, og at det derifrå må finna seg ein veg vidare, for kva er vel vatn utan at det er i rørsle? Det flate og fruktbare jærlandskapet som åna renn gjennom blei skapt av isbreanes tilfeldige nåde under sist istid, mudder og alskens steinrestar blei samla opp her då breane smelta for godt, og dette laga den avslipte morenestripa. Vatnet måtte finna seg ein veg nedover fjella og bortetter lendet, ikkje fordi det ville bli ein del av landskapet, men fordi det måtte trosse landskapet for å finne sin veg ut i sjøen. Vatnet som renn nedover åna er aldri det same, straumen aldri lik og ein kan som kjent aldri stiga ned i den same elva to gonger, men likevel er vatn det same og aldri noko nytt, og åna er alltid «ei å», det vil seia ein naturleg del av landskapet, noko statisk – ein krunglete blå strek på eit kart. På den måten er åna til å kjenne att, noko heimleg som det er mogleg å skriva heimstaddikting om, slik Jon Line gjorde.

Eg køyrer ein dag nedover åna og tenker at staden ikkje kan skrivast om utanfor ei årstid. No er det slutten av juli, og sidan åna renn gjennom eit jordbruksområde er det tida kor bøndene har byrja på andreslåtten, og lukta av nyslått gras ligg i lufta. I tillegg kan eg merke ei anna tydeleg jærsk seinsommarlukt av frisk sjøluft og tørkande kornåkrar. For å skriva om ein stad må ein vita noko om staden, i alle fall om naturen og landbruket og dyras og menneskas åtferd – eller rørsle. Ein kan til dømes ikkje skriva om lamming, fyrsteslåtten, vadefuglhekking og det å hyppa potetar samstundes. Seljetrea har for lengst mista sine dottar, men røsslyngen har så vidt byrja å bløme no. Om du har det innunder huda, alle desse forholda, så kjenner du staden. Om du ikkje har det, så er du berre på besøk. Det er det som avgjer om du kan kalla staden for din eller ikkje. Eg høyrer kubjøller i det fjerne, dei skrale rognebæra ved elvekanten har så vidt fått fargar, og åna som renn her er like heimsleg som dikta som blir skrevet om den. Og likevel kjennes den berre som eit naudsynt framandelement skapt av vatnet sjølve.

- Peter F. Strassegger

 

Heimdal, Trondheim

Det regner i Heimdal sentrum. Regnet trommer på taket av bilene som står og venter på grønt lys, men på bussholdeplassen er asfalten tørr. Om jeg går de tjue meterne fra holdeplassen til lyskrysset vil asfalten på et tidspunkt brått mørkne av regnet som faller. Bydelen er blitt delt i to av regnet, hvor mørke skyer møter oppholdsvær og spredt sollys. De som bor nord for lyskrysset ser ut av vinduet og tenker: jeg kan gå ut, det er oppholdsvær, mens de som bor sør for lyskrysset enda en dag vil stirre irritert ut på den våte asfalten og legge fra seg alle tanker om en spasertur.

Lyskrysset med de ventende bilene er starten og slutten på Heimdal. Herfra går det en vei sørover forbi Pinsekirka, en vei vestover inn i det nærmeste bydelen kommer en gågate, og den siste veien nordover, den alle kjører, mot Trondheim by.

Heimdal ligger på et høydedrag akkurat langt nok inn fra fjorden til å gjøre en eventuell sjøutsikt umulig. Ikke en gang lukta av sjø når dens innbyggere, og får hele bydelen til å se ut som et innlandssted. Som med alle de store og små tettstedene mellom Trondheim og Oslo, kjører man stort sett bare gjennom Heimdal, slik at lyskrysset blir det eneste som holder deg tilbake fra å passere bydelen ubemerket.

Lyskrysset blir derfor bydelens mulighet. Det er her bilistene tar et valg om å svinge vestover opp hovedgaten og inn i hjertet av Heimdal, eller å kjøre videre. De jevnt over klosseformede murbyggene og trehusene i duse blåfarger, byr på lite annet enn enkle restauranter, matbutikker og sko- og klesbutikker for de over femti. Her er det ingen åpne og innbydende plasser eller små grønne lunger som småbarnsfamilier og eldre ektepar kan spasere gjennom.

Heimdal er et knutepunkt for handel. Med et utall parkeringsplasser er det nesten ingen fotgjengere å se, og de fotgjengerne som er ute og går, er gjerne på vei fra parkeringsplassen til butikken. Det er dermed to ting å gjøre på Heimdal: handle (og spise) mat og klær (for de over femti), og å klippe håret. Innenfor en radius på firehundre meter finnes det over tolv frisørsalonger.

Menneskene bor i rekkehus og eneboliger et stykke utenfor sentrum, og reiser ikke ned til Heimdal for å ta en pils med venner, eller møtes over en kaffe. Jeg tror ikke Heimdals innbyggere velger å forlate bydelen frivillig når de vil treffe venner og bekjente, det er Heimdal som støter dem vekk. Det er ikke gjort noen helhjertede forsøk på å bygge opp et levende sentrum, og miljøgaten var mer et tiltak for å senke hastigheten på bilene som kjører forbi, enn å gjøre bydelen mer levelig.

Hvor møtes da heimdalingene? De aller fleste reiser ned til Trondheim by, en overkommelig, men likefullt lang og unødvendig reise.

- Rune Sæther Elven

 

Kaffegata

Ved utløpet av elva Flisa, blant høyballer og kornåkre, 60 grader nord og 12 grader øst, ligger en landsby. Bygda er sjølberga med poteter, svin og mjølkekyr. Ikke helt fri for vær og vind, men vindstille nok til at myggen har slått permanent leir langs elva. Før fløt tømmeret fritt, men nå tilbakelegges mil på mil med traktorer og skogsmaskiner i denne flatbygda på indre Østland. Midt i landsbyen ligger ei rundkjøring. De fire arma strekker seg ut i alle himmelretningene, og vegen du velger herfra, bestemmer hvor du havner. Vegen fra nord til sør er gjennomfartsåra. Den brukes mest av folka på tur til storbyene, som ikke stopper med mindre de trenger drivstoff og som ikke ser skjønnheten i nok ei norsk landsbygd. Vegen østover tar deg til skogene. Der erstattes bygningene etterhvert av trær, og til slutt høres kun duringa fra egen motor som varsler omgivelsene om at en inntrenger har ankommet. Der råder tausheta, traustheta, men også valgfriheta, og tanken om menneskelig hulhet er et storbyfenomen for de sarte. Stoltheta driver hverdagen framover, mens hundene går bak eierne på tissetur og varselskudd fyres av om morgenen før barna legger ut på den lange skolevegen. Velger du å kjøre vestover, befinner du deg umiddelbart i sentrum av utkanten. Det er et kilometerlangt asfaltert eldorado for de små som vokser opp der, og levebrødet til mange av foreldra og besteforeldra bosatt i bygda. Bygningene skjærer gjennom som skarpe konturer mot en ofte klarblå himmel og eter opp åkrene bit for bit, men du skal ikke langt utafor før det er gult så langt øyet rekker. I sentrum fins forretningene og det lokale vannhølet. Gata henter navnet sitt fra innbyggernes gjestmildhet da hest og kjerre fortsatt var en nødvendighet og det tok en hel dag å gjøre unna ukas ærender. Slik måtte familier legge inn rastestopp hos venner og kjente, og rasten besto gjerne av nykokt kaffe. I dag kjennetegnes gata av kaffekoppene, nøye uthugd fra tidligere skrotstein fra et lokalt steinbrudd, som pynter rundkjøringa. Er du uheldig, kan du møte bygdedyret luskende bak en av skrotsteinene. Dyret vil huske feilene dine og fortelle dem videre til naboen, holde deg ansvarlig for familiearva di og livsløgnene. Men går du videre, kan du bak de samme skrotsteinene finne folk som høster det de sår. Bygda er full av de du sykla om kapp med som liten, de folka som blei sittende baki bilen din til du erstatta wunderbaum og svenskøl med barnesete og døpefont, og som nå annenhver uke må hente på fotballtrening. Du finner de du fortsatt kan ta en øl med under den årlige folkefesten, og de som roper over sin egen motordur for å høre åssen det går, for tunge og treige i beina til å karre seg ut, men alltid i nærheta. Slakker du farten i denne rundkjøringa og kaster et blikk til sida en gang du passerer på veg sørover, vil du finne at bånda er sterke som okser, tjukke som blod, de trekker tråder ut mellom pynta skrotsteiner og binder asfalten sammen som ei kastelinje.

- Siri Aurland Bredesen

 

Grøftene på Gjøvik

På hver side av veiene som går gjennom Gjøvik, er det grøftekanter. Små søkk av kreativ villmark følger den asfalterte bakken like trofast som bestefar pleide å klippe plenen sin, men med helt motsatt effekt. Der bestefars hage var luket og kjemmet inntil det pertentlige, er grøftene en frisone for ugressets livsutfoldelse.

Grøftene på Gjøvik kler seg etter årstidene. Sommerstid har de stått fulle av strå: skinnende blonde som sølv eller øl, mens lilla tistler stikker fram og løvetannen har forvandlet seg fra gul til gjennomskinnelig. Det er en sånn grøftekant Prøysen beskriver, som et avsides møte mellom menneske og natur. En løvetann speiler seg i en sølepytt og en pjokk med gult, bustet hår ser seg selv i årets første løvetann.                                                      .

De seneste årene har kampen mellom blomstene i grøftene på Gjøvik hardnet til, og den sterkestes rett gjelder. Lupinene har spredt seg fra menneskenes hager og inntatt den frie naturen. De er vakre som løver: rosa, blå og lilla, men insektene trenger et mangfold av blomster som blomstrer til ulike tider for å leve gjennom sommermånedene. Lupinene er så robuste at de selv etter avblomstringen opptar plassen til de andre artene. Prestekragene, regnfannen, geitramsen, hundekjeksen og lintorskemunnen sliter, og dette er bare artene som kan vokse seg høye nok til at det merkes at de blir borte. De små, unnselige blåklokkene, engsoleien, kløveren og forglemmegeien får vi ikke øye på, og det begynner å bli vanskelig å si om de noensinne vokste i grøftekantene. Flere steder i Gjøvik har kommunen gått inn for å vente lenger med å klippe ned blomstene, og noen steder lar de halvparten av grøfta stå igjen som eng. Fra borettslag søkes det fylkesmannen om midler til å opprette eng på fellesområdene. Privatpersoner gjør lignende tiltak for innsektene i hagene sine.

Om vinteren måker måkebilen, med blinkende lys, snøen ut av veiene og over i grøftene. En stund, kanskje en ukes tid, vil snøfonnene stå som lysende hvite murer. Grøftene er det motsatte av seg selv. Ikke et sted der hunder, katter, eller pjokker kan forville seg for å plukke løvetann, jage småkryp, finne skatter og søppel, men et slags autovern og en grense: Raskest mulig hjem, raskest mulig gjennom kulda, det er ingenting å dvele ved. Etter noen dager blir de hvite murene gråbrune av eksos, salt og grus. Men når lufta mildner smelter snøveggene, og da er det nettopp grøftene som sørger for at det ikke blir oversvømmelse. Grøftene på Gjøvik er byens dreneringssystem. Gjennom dem sendes store regnskyll og flommer av smeltevann ut av veien. Grøftene er ikke på vei noe sted, men av veien, på avveie. De blir i seg selv. Her vokser liv fram og kveler annet liv. Grøftene tar imot snø og leder vannet vekk for å holde asfalten framkomstbar.

Uten søkkene av vill natur langs veiene på Gjøvik, ville verden vært et kaos.

- Live Lundh

 

Oasis of the Seas

Lugarene på Oasis of the Seas er bemerkelsesverdig godt lydisolerte. Passasjeren hører kun det kontinuerlige suset fra airconditioningen foruten de dempede konturene av en og annen kunngjøring over høyttaleranlegget: tre toner i en brutt akkord, deretter de metalliske restene av en menneskestemme så vidt gjenkjennbare gjennom døren. Stillheten er påtagelig sammenlignet med støynivået fra fellesarealene.

Undersøkelser[1] viser at en tredjedel av alle cruiseturister (amerikanske, vel å merke) aldri forlater skipet, men den tredje dagen har man uansett ikke noe valg: Skipet tilbringer hele dagen på sjøen på vei fra Napoli til Barcelona. Mulighetene for distraksjoner og angivelig morsomme ting er allikevel legio: To klatrevegger, en zipliner, et elektrisk surfebasseng, en skøytebane. Alt sammen tiltak for å tiltrekke seg nye kunder, men de grunnleggende attraksjonene på et cruiseskip forblir aldeles alltid de samme: buffeten og soldekket.

Skipet er delt inn i syv ulike områder, såkalte «neighborhoods», der «Pool and sports» representerer det typiske cruiselivet: fem bassenger, ni boblebad og hundrevis av solsenger; en grøt av ferierende mennesker; barn som ler og barn som gråter; solkrem, pensjonister og paperbackbøker, den søte lukten av tøymykneren fra de blå badehåndklærne, en søt lukt også fra bassengvannet og kaffen. En aerobicsinstruktør lykkes i å engasjere i hvert fall 30 av passasjerene ved sportsbassenget. Servitører med brett og drinker i stekende varme: hetebølge i Europa. Hver dag konsumeres over 2 millioner liter rent vann på skipet. I midten av soldekket et stort åpent rom som et krater: Ti etasjer med indre balkonger over «Central Park».  Verdens første levende park på havet. 12500 planter, inkludert 56 trær, caféer, benker, fortausrestauranter og fuglesang.

Den tredje dagen åpner casinoet tidligere enn vanlig grunnet regler i internasjonalt farvann. Der venter velkledde dealere: Khrystyna fra Ukraina og Leroy fra Jamaica teller sjetongene. Blackjack er brutalt i sin matematiske nødvendighet: Banken må stå på 17. Conciergen ringer i bjellen. Rulett: å satse alt på rødt eller sort.  Lyden av de enarmede bandittene; en etter en stanser de digitale hjulene ved kirsebær, sorte «barer», appelsiner, eller egyptiske sfinxer, spøkelser og andre grafiske uttrykk. Deretter lyden av tap (en dump, kort lyd) eller seier: penger som renner ut, selv om pengene ikke renner i virkeligheten; lyden er konstruert på samme måte som fuglesangen i «Central Park» er opptak spilt over høyttalerne.

Men fra lugaren hører passasjeren ingenting av dette, kun det svake suset fra airconditioningen og skyvedøren som åpnes ut til balkongen, bruset fra sjøen. Skroget bryter de rolige bølgene, det er svak vind, blendende blått og lyst. Horisonten bare sjø og himmel. Fugler i rolig svev langs siden når skipet nærmer seg land. Måker på utkikk: å hurtig dykke ned under overflaten og plukke småfisk; å eie sin plass i næringskjeden.

- Jonas Hansen Meyer


Peter F. Strassegger (f. 1984) er forfatter og oversetter. Siste skjønnlitterære utgivelse: Slutten på flagget vårt (2017).

Rune Sæther Elven (f. 1990) jobber som norsklektor og gymlærer i Oslo.

Siri Aurland Bredesen (f. 1990) er utdanna litteraturviter, bosatt i Trondheim.

Live Lundh (f. 1992) er litteraturviter, skribent og kulturjournalist i Vårt Land.

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er skribent, og programleder i BLA-podden.



[1] Diktet «Mi gamle aa» står i Jon Lines Gonge-vegar (1927).