Å retraumatisere seg selv ved lesing

Camara Joof og jeg var som to ensomme øyer på hver vår kant. Vårt skjøre økosystem ble overgrodd av tornebusker, som tok knekken på et myldrende og vakkert planteliv, skriver Rania Broud i månedens entusiastiske essay.
02.12.2020 - 12:02

Det var om å gjøre å komme seg bort fra byen jeg vokste opp i. Muligheten bød seg ved fullførelsen av videregående skole i 2008. Det var i grunn en flukt fra rasistiske miljøer. Ti år senere ble jeg retraumisert av en annens nedskrevne, selvopplevde traume – Camara Lundestad Joofs bok Eg snakkar om det heile tida, som kom i 2018. Eg snakkar om det heile tida er en bok jeg ikke klarte å fullføre i løpet av et par timer, som jeg vanligvis ville brukt. Den ble tatt med på en helgetur til Kristiansand den sommeren, som «kose»-litteratur, men den ga meg heller en knyttneve i magen:

«Eg tenkjer på Benjamin. Før Benjamin og etter Benjamin. Eg tenkjer at det er så lenge sidan at alle saman er ute igjen no. Dei som drap han, er ute. Har sona ferdig.



Artikkelen er 1576 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement