Jeg forstår, men jeg forstår ikke

"Kan jeg kreve at litteraturen skal speile meg, men også endre meg", spør Kjersti Halvorsen i lesninga av Hanne Ramsdals "Jeg kaller deg Pjotr".
19.02.2020 - 13:04

En stund nå har jeg lurt på om det er det samme rommet i meg som trekker meg mot både litteratur og terapi. Begge deler gir muligheten til å bli invitert inn i en annen opplevelsesverden enn sin egen. Iblant har jeg spurt meg om dette i det hele tatt er mulig, fordi man alltid bruker seg selv som filter: Kan man egentlig tre inn i en annens erfaring og fullt ut forstå den? Kanskje ikke. Litteraturen (og terapien) gir det i alle fall et forsøk.

Terapi tar som kjent sikte på å forårsake endring hos en person som oppsøker dette. For å skape endring, må terapeuten spille på to hester: Han eller hun må validere, anerkjenne og bekrefte personens opplevelse av virkeligheten og egen situasjon. Men for å skape forandring kan man ikke unngå helt å utfordre personens oppfatninger av seg selv og andre. Hvis det blir for mye av det første, går man glipp av store deler av potensialet for endring. Men utfordres personen for mye og for tidlig uten å oppleve støtte, vil ikke han eller hun være klar for å ta imot nye innspill. Denne måten å tenke på gir mening også som leser av skjønnlitteratur. Jeg vil påstå at det optimale spenningsfeltet å lese i, vil være i krysningen mellom å nikke gjenkjennende og å smalne øynene i skepsis. På den ene siden å kunne kjenne seg igjen, vite at man ikke er alene. Det er godt å oppleve at noe som er vanskelig blir satt ord på og forstått gjennom noen andres blikk på samme fenomen. På den andre siden, å bli eksponert for noe rart, nytt, kanskje ubehagelig. Er dette for langt vekk for meg, eller enda verre: for nærme meg selv? Det må være noe som skurrer. Eller rettere sagt; det bør være noe som skurrer.



Artikkelen er 1702 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement