litteraturkritikk

Snedig om tanken og språket

Gunnhild Øyehaug sjonglerer store tema i romanen Presens Maskin, men har kanskje litt for mange elementærpartikler i luften.

Mellom intervju og pamflett

Ane Farsethås presenterer interessante vitnesbyrd fra grensetraktene mellom sakprosa og skjønnlitteratur, men tar for store steg når hun tar på seg rollen som guide – og gir oss heller komprimerte innblikk i fotspor enn oversikt over landskapet.

Fortell meg hvem jeg er

En psykoanalytisk klassiker prøver å tegne opp et navigeringskart for menneskets mange personlighetstyper.

Roadtrip med Kent på stereoen

Ungdomsboka Livredd for å leve, dødsredd for å dø har spennende scener og originale inngangsvinkler, men fremstår samtidig som litt uforløst.

I kapitalens forgård

Kjetil Gyberg stiller betimelige spørsmål rundt forholdet mellom kapital, katedral og klasse i senmodernitetens kjempebyer.

Til kritikeren* som kjeder seg

Når du går så hardt ut mot norsk samtidslitteratur – som jeg forresten også forakter – føler du ikke noe press om å komme med en kritikk som er like «visjonær, vidsynt og original» som den litteraturen du etterspør?

Inne i Stig Aasviks hode

Stig Aasviks tre siste romaner har en voldsom kraft og føles helt nødvendige, men det beste i bøkene henger tett sammen med det problematiske.

Poetisk alkymi

I tidlegare samlingar har Rebecca Kjelland veksla mellom humor og alvor. I «Gull i grusen» smeltar elementa saman til ei underfundig utforsking av banda som bind oss til verda.