Fra forsida til BLA 6-7/19. Illustrasjon: Steph Hope.

Klimakrisekritikk

Leder til BLA 6-7/19.

Det heter ikke: klimautfordringer – nå lenger. 
Heretter heter det: klimakrise.

At språket former virkeligheta vi lever i er åpenbart. Hvilke ord vi bruker styrer både hva vi ser og hvordan vi handler. Når The Guardian 17. mai i år varsla at de oppdaterer språkbruken ved omtale av klimasaken, er dette for å være mer presis på hva slags situasjon vi – menneskene og jorda – befinner oss i. Ei uke seinere varsla Morgenbladet at de følger etter, for å tydeliggjøre den akutte situasjonen som preger oss allerede nå.

«Klimaendringer er et vagt begrep som har bidratt til å holde tilbake engasjement og svekke formidlingen av alvoret i situasjonen». Dette sier Per Espen Stoknes, psykolog, BI-lektor og MDG-politiker i Verdibørsen 5. juni. Han ønsker en oppdatert språkbruk velkommen, men er samtidig skeptisk til bruken av ordet krise. Nødsituasjon er bedre, mener han, for kriser er gjerne midlertidige; etter en intensiv problemløsningsperiode går krisa over så en igjen befinner seg i normaltilstanden. Men sammenbruddet som skjer med klimaet og økosystemene er av varig art, påpeker Stoknes. Det vi opplever nå er varige og svært ugunstige klimaforstyrrelser, og de rammer oss alle. At vi alle puster den samme lufta ser Stoknes som en sterk metafor for den felles skjebnen alle jordboere befinner seg i.

Hva betyr dette for litteraturen? I tider hvor klimahandling er tvingende nødvendig på så mange områder i samfunnet, er det lett å forhåndsdømme klimalitteraturen – som det finnes stadig mer av – som moralsk og dermed ensidig, for ikke å si kjedelig. For kan denne litteraturen forbli interessant når den har et tydelig budskap og prosjekt, eller overstyrer etikk estetikk?

Klimabøker er som alle andre bøker: forskjellige. Som vi trenger ny og presis ordbruk for å fatte hva slags situasjon vi og verden befinner oss i, trenger vi litteratur som tar for seg klima – både i forgrunnen og bakgrunnen. Men der avisordforrådet bør bære preg av presisjon, kan litteraturen sette ord på det spekteret av kaos klimakrisa vekker både i mennesker og samfunn. For klimalitteratur er ikke bare en moralsk oppfordring til å fly mindre og bruke tøyhandleposer; den er ikke bare en oppfordring til høflig askese. Den er mye mer tvisynt i sin følelsesmessige og intellektuelle fordøyelse av nødsituasjonen som rammer klimaet, økosystemene – og med dem oss. At vi selv må være målestokken for erkjennelse av krisas omfang, er et trist, men tydeligvis uforanderlig faktum. Kanskje kan litteraturen bidra, ikke bare til å utvide perspektivene, men også til å endre dem.


BLA 6-7/19. 13.06.2019