Dypper kun tåa i overflaten

Hvordan skal elevene lære å forholde seg til virkeligheten om vi ikke undersøker og diskuterer den på en åpen og fordomsfri måte?

Helland, Tarjei og Aarre, Tone
Nye Makt og menneske, 8 Samfunnskunnskap
Cappelen Damm 2014
142 sider

 

Nye Makt og menneske gir i kapittel 1 en innføring i debattregler og hvordan et møte, en samtale eller en diskusjon optimalt sett skal utarte seg. Etter å ha lest kapittel 1, skulle man tro at boka i fortsettelsen la opp til mye diskusjon i klasserommet. Hvis dette er grunnideen, så er den absolutt interessant, og det dukker løpende opp spørsmål. Men temaene og spørsmålene skuffer i mangelen på provoserende innhold. En diskusjon forutsetter følelser, om den skal bli ektefølt og spennende.

Intetsigende

Hvordan skal man angripe det, om man vil skrive en tekst som skal få 13-åringer til å forstå hvordan ting henger sammen? Her er det åpenbart ingen fasitsvar, og det er fort gjort å bli litt forsiktig. I kapittelet «Sammen i samfunn» skal elevene blant annet lære om «hvordan samfunnet dekker noen av de behovene vi har». Det virker nærliggende å tenke seg en presentasjon av hvordan staten sørger for menneskenes trygghet og velferd og hvordan dette finansieres. Vi treffer riktignok på Maslows behovspyramide, men får ikke vite noe om hvordan samfunnet sørger for enkeltmenneskenes behovstilfredsstillelse. Istedenfor får vi vite at ulike «oppgaver løses i forskjellige fellesskap»,[1] etterfulgt av et par eksempler. Fremfor å gå inn i saken er den presset inn på én side mellom regler, normer, forventninger, gruppepress, krysspress, roller og rollekonflikter. Det hele er veldig sprikende, generelt og litt intetsigende. Følgende sitat er rimelig representativt for hvor provoserende uprovoserende teksten er.

«Normene for hva som er riktig og galt, varierer fra miljø til miljø. Tenk bare på hvor ulikt du selv oppfører deg i ulike sammenhenger – sammen med venner, i familien, på trening, på fritidsklubben eller når du er på skolen. Mange som reiser til utlandet, blir overrasket over hvor annerledes normene er der sammenliknet med det de er vant med hjemmefra. For eksempel syns mange som bor i Norge, at det er både uvant og galt å prute på prisen når de handler. I mange land er dette helt vanlig».[2]      

I en bok der omtrent 30 prosent av sidene består av bilder, brukes det her plass på det selvsagte, men hva verre er, eksemplet er så uinteressant at det nesten er vondt å lese. Hvis man først skal sammenligne ulike miljøers syn på hva som er innafor, så bør det virkelig gå an å finne et eksempel som er mer lærerikt, provoserende eller øyeåpnende. Når bokens første kapittel handler om hvordan man skal føre en konstruktiv diskusjon, bør man kanskje i fortsettelsen gi elevene noe å diskutere?

Normer og gruppepress

Man skulle nesten tro at det finnes en norm for hva som kan diskuteres. Og hvem danner egentlig normene, mennesker eller media? Bidrar ikke Nye Makt og menneske også til gruppepress gjennom verdiene den helt klart prøver å formidle, for ikke å snakke om bruken av bilder. Dette er en gjenganger i de fleste lærebøker. Menneskene på bildene er i gjennomsnitt over gjennomsnittlig pene, og slik bidrar boka til å danne normer den i utgangspunktet bør problematisere. Gruppepress fremstilles samtidig som noe negativt: «Hvilke konsekvenser kan gruppepress få? Hvordan kan du unngå gruppepress?»[3] Men kan ikke gruppepress også være positivt? Er ikke familiens gruppepress om at elevene skal gå på skolen, noe positivt? Og når man først velger å fremstille gruppepress som negativt, bør man vel klare å finne noen spennende typer press og normer barn og ungdom blir påført hjemme og som kan diskuteres. Hva slags normer ønsker vi ikke å ha i det norske samfunnet? Hvorfor føler ikke forfatterne seg presset til å ta med mer spennende spørsmål? Er dette en norm for lærebokforfattere? Er de utsatt for gruppepress?

Déjà vu

Etter hvert som sidene passerer kommer opplevelsen av déjà vu snikende. Som i andre lærebøker jeg har anmeldt for BLA, fremstår teksten tidvis som hentet fra en ordbok, kortfattet og lettfattelig. Den er i all hovedsak deskriptiv, med få adjektiver og andre virkemidler som kan vekke følelser.

«Ordet kommune kommer fra det latinske ordet communis, som betyr «felles» […] En del innbyggere i Norge har samisk bakgrunn. Særlig gjelder dette de nordligste delene av landet. […] Det store tradisjonelle samiske bosettingsområdet heter Sápmi på nordsamisk, Sábme på lulesamisk og Saemie på sørsamisk. […] I de to norske kommunene Kautokeino og Karasjok er den samiske befolkningen i stort flertall. De to kommunene skiller seg derfor ut fra de fleste andre kommuner i Norge».[4]

Deretter forlater vi det pliktskyldige temaet samer, uten at den samiske informasjonen elevene blir tildelt anvendes til å skape en dypere forståelse eller overordnet sammenheng. Det er åpenbart at boka er gitt ut før regjeringens erklæring om å følge Ludvigsen-utvalgets anbefalinger. «Regjeringen vil fornye fagene i skolen for å gi elevene mer dybdelæring og bedre forståelse».[5] Også i denne boka har man latt dykkebrillene ligge på land og dypper kun tåa i overflaten. For samenes situasjon i Norge er et tema som kan dykkes ned i og diskuteres, om elevene blir presentert for «problemet» og får tid til å sette seg inn hva konflikten handler om. Isteden får man sporadiske drypp om samene uten at leseren utvikler forståelse.

«Samene var den folkegruppa som først slo seg ned i deler av det som i dag er Norge, lenge før nasjonalstaten Norge ble etablert. I dag er samene anerkjent som urfolk i Norge».[6]

Ja vel, er det alt jeg får vite? Er det slik verden fungerer? De som var der først får automatisk rettigheter? Er det slik det bør fungere? Er samene fornøyd med rettighetene sine? Er det noen som er uenige i at samene bør defineres som urfolk? Hvorfor stilles det ikke spørsmål som vil skape forståelse, om man svarer på dem?

Hva er målet?

En læreboktekst må også vurderes ut ifra hva det er meningen at elevene skal lære. Hvis målet er at elevene skal lære hvordan Norge ble et flerkulturelt land, så er kapittel 4 godt egnet. I tillegg til samene, møter vi på kvener, rom-folk, jøder, arbeidsinnvandrere, flyktninger, asylsøkere og muslimer. Vi får vite hvor folk innvandrer fra, litt om hvorfor og det dannes et oversiktlig bilde av hvordan det flerkulturelle Norge har blitt til.

Kapittelet er imidlertid ikke like vellykket om målet er å øve opp elevenes evner til å diskutere og tenke kritisk. De glimter til med et par eksempler under overskriften «Krevende kulturforskjeller», men den ene siden som settes av til dette illustrerer hvordan man gjennomgående unngår kontroversielle temaer og fakta. «Barn og unge som har foreldre som har innvandret til Norge, kan oppleve at de lever i to forskjellige verdener», skriver forfatterne i nøytrale ordelag. I det flerkulturelle klasserommet er dette noe elevene kan relatere seg til og som er godt egnet for diskusjon og til å konfrontere fordommer. Men boka utnytter situasjonen dårlig. Det ene eksemplet med foreldrene som er misfornøyde fordi datteren spiller fotball i kortbukser, er forsiktig. Det andre er et bilde av en jente i hijab. Besteforeldrene synes hun er blitt for norsk. Tanken er at elevene skal diskutere situasjonen, men uten ytterligere informasjon blir det fort tynt. Spørsmålet er spennende, men så åpent at det overlater alt ansvar til lærerens vilje og kunnskap. Det finnes bøttevis av relevante og ikke minst viktige temaer forfatterne unngår. Hva med mange muslimske jenters plikt til å gifte seg med en fra samme religion. Eller mangelen på mulighet til å ha kjæreste, og i hvert fall ikke en norsk kjæreste. Er det greit med norske venner? Hvorfor søker ungdom med liknende etnisk eller religiøs tilhørighet ofte sammen? I hvilken grad skal foreldre, uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet, bestemme over egne barn? Skal foreldrenes kultur begrense barnas frihet? Hvorfor klarer noen innvandrergrupper seg langt bedre enn andre? Hva mener man med å klare seg?   

Selvsagt er dette vanskelige temaer, men hvordan skal elevene lære å forholde seg til virkeligheten om vi ikke undersøker og diskuterer den på en åpen og fordomsfri måte? Skal man skrive om krevende kulturforskjeller, så krever det også at man går ordentlig inn i temaer som er krevende.

Strukturelt legger boka opp til diskusjon, både med sitt innledende kapittel og med spørsmål som dukker opp underveis i teksten. Språklig og innholdsmessig bygger man dessverre ikke opp under denne ideen. Isteden passer teksten perfekt inn Kunnskapsministerens beskrivelse av utfordringene i dagens undervisning. «For å lære noe grundig, må elevene få nok tid til å fordype seg. Dagens lærerplaner gaper over for mye. Lærerne må haste videre til nye temaer uten at elevene har fått tid til å lære skikkelig».[7] Skal man diskutere noe, forutsetter det kunnskap og forståelse. Dette ser det ikke ut til at lærebokforfatterne og Cappelen Damm har forstått.

Emneord: