Den gamle mannen og bøkene

Den aldrende nestoren Harold Bloom lukker seg om sin egen litterære kanon.

Harold Bloom
Possessed by Memory. The Inward Light of Criticism
Sakprosa
Alfred A. Knopf, 2019
508 sider


Den amerikanske litteraturprofessoren og smått legendariske Harold Blooms siste bok Possessed by Memory er stilet som en samtale med forfatterens avdøde venner. Den er et forsøk på å samtale med de døde i litteraturen, men i bunn og grunn dreier det seg om nok et stort sveip gjennom den vestlige tradisjonen som begynner med Bibelen og lander hos samtidspoeten Amy Clampitt, før han runder av med et koda om Proust. En metafysisk åre og en sterk forestilling om opprinnelighet løper gjennom prosjektet, der aldring og tapserfaringer er sentrale motiver – uten at disse synes å bli behandlet med hverken tematisk stringens, assosiativ lekenhet eller, mest vesentlig, særlig emosjonell klangbunn. Brorparten av tekstmassen er sitater, og mest oppmerksomhet får den mer eller mindre demoniske innflytelsen den ene har på den andre, den andre på den neste, og som Shakespeare og Jahve har på dem alle sammen.

Estetikkens apolitiske apostel?

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg tenker mitt når jeg åpner Possessed by Memory. Selv er jeg ingen Bloom-kjenner, men som litteraturvitere flest har jeg et forhold til den litterære kanonen med 26 navn han lanserte i 1994 (The Western Canon) og hans teori om at litteraturhistorien tar form av etterkommernes antagonistiske strid mot, og angst for, å bli påvirket av sine litterære fedre. Bloom er mindre oppe i dagens debatter, men de notoriske utspillene mot det han stemplet som «the school of resentment», de hevngjerriges skole – kulturkritikere, marxister og feminister som søker seg mot en politisert forståelse av litteraturens virkefelt – vil alltid få gjenklang i feiden om hva man skal bruke tid på i faget: estetisk kvalitet eller estetikkens politikk.

Vaskeseddelen lover imidlertid en mer forsonende forfatter nå som han har kommet i åttiårene: «Gone are the polemics; here Bloom argues elegiacally with nobody but himself.» Det høres jo fint ut, men samtidig rynker jeg litt på nesen og frykter at Possessed by Memory bare er mer av det samme, ført i pennen (med mindre stilistisk vigør?) av en vandrende anakronisme som ikke engang orker å gå i rette med kritikerne. Ikke fordi han har blitt mer vennligsinnet (eldre), men fordi kritikerne uansett er for dumme og/eller kunstfiendtlige. Dessuten har vel Bloom lenge diskutert med seg selv? I et essay om Henning Hagerup (Vagant 4/2010) bemerker Gisle Selnes presist at Bloom, som Hagerup slekter på uten å noen gang ha henfalt til å dyrke uhemmet, i egne øyne er «stifter av en kjettersk sekt med bare ett medlem, en kritiker på kollisjonskurs med den dekonstruktive hovedstrømningen i sin egen samtid, som tar parti for litteraturen mot den akademiske ’school of resentment’, og som åpenbart er en uforbederlig romantiker i dypet av sin sjel.»

Bloom er også en kritiker som har påberopt seg å være estetikkens apolitiske apostel. Man kunne ikke gi ham (eller de mest hardnakkede kritikerne av mistankens hermeneutikk) mer rett i sine antagelser om og unyanserte karakteristikker av forbitret kulturkritikk, enn hvis man påsto å kunne finne rester og spor etter tretti år gammel polemikk og, i siste instans, skjulte tegn på ideologi, i den noe mindre antagonistiske prosaen av i år. Nå trenger man riktignok ikke å grave spesielt dypt før man vil legge merke til et lite messiaskompleks også i 88-åringens «elegiske» kommentarer til den bloomianske kanon. Det er lagt ut agn på flere av boksidene: store nikk til fordums polemiske utfall; små stikk til meningsmotstandere av nyere dato (brått får også klassisisten Daniel Mendehlson passet påskrevet i forbifarten). Det er en kløktig snublestein: Skeptiske dybdelesninger av de autoritative (iblant autoritære), men retorisk lite aggressive, tidvis sentimentale kommentarene til den beste lyrikken, vil liksom bare bevise at han hadde rett da han på 90-tallet advarte mot en generasjon studenter som har lest mer av Derrida og Lacan enn av Shakespeare og Milton.

Jeg skulle ønske at jeg kunne leve meg inn i Blooms opptegnelser, sorgen over alle de av hans nærmeste som har gått bort og lovtalene til tradisjonens største frembringelser. Men både i form og i tanke er det hele tiden noe som holder leseren på avstand, og som resulterer i irritasjon heller enn empati.

Å skyte spurv med kanon

Noe av det mest verdifulle med litterær kanon vil alltid være å motvirke utjevning av forskjeller. I egenskap av å være kanonisering i sanntid, er litteraturvitenskap og litteraturkritikk ideelt sett med på å motvirke et mangelfullt begrep i kulturen om hvilken litteratur som betyr noe og ikke. Selv om mine egne teoretiske nykker står et godt stykke til side for Blooms perspektiv, sympatiserer jeg med behovet for å ha en faglig kanon. Når den ikke stivner i ureflektert eksklusjon, og evner å være kontinuerlig selvransakende, kan kanonisering til og med være en motsats til markedstenkningen som temmer og skyr omsorgen og interessen både for det kvalitativt gode og det ulikeartede.

Klassikernes overvintring kan selvfølgelig forklares med hvem som har hatt rett til å utsi sin egen erfaring, og hvilke erfaringer som har blitt lyttet til i århundrenes løp. Isolert sett er det likevel utilstrekkelig for å forstå hvorfor vi fortsatt leser Euripides, Dickinson, Kafka eller Woolf. Noen ganger behøver det ikke å sies vanskeligere enn at de fortsatt rører noe dypt i oss, at tekstene forteller noe mer betydningsfullt om hva det vil si å være menneske enn det meste annet som har blitt skrevet og tenkt. Kanon er også av kulturell betydning; den kan skape en følelse av tilhørighet som ikke utgår fra nasjonale, religiøse, etniske eller politiserte fellesskap. I dag synes dét å bli stadig viktigere å fastholde. Også i møte med Possessed by Memory, der Bloom atter igjen forkynner en kanon som privilegerer den amerikanske og britiske litteraturen.

Å akseptere at et mer eller mindre stabilt begrep om en mer eller mindre vestlig kanon har vært fagområdets eksistensberettigelse – og kan være en samfunnsmessig nødvendighet, hvis den forvaltes med kjettersk nysgjerrighet og forsøker å motvirke stasis – vil også innebære en fordring om løpende revisjon. Det skjerper den kritiske oppmerksomheten for litteraturen, og kan på sikt bidra til å fremme en mer nyanserik forståelse av litterær kvalitet og estetiske erfaringer. Én måte å gjøre dette på kan være å sette ulike tekster med visse motivlikheter, men fra vidt ulike epoker, sjangere eller språkområder, opp mot hverandre. Den største litteraturen tåler å bli utsatt for, og blir gjerne beriket av, anakronistiske lesninger og overrumplende sammenligninger.

Tilsvarende tåler den å bli årsak for mer utadvendte lesninger som også betoner ideologi. Den mest perspektivrike utforskingen av betydelig litteratur er i stand til å forene et begrep om estetisk kvalitet med kritiske undersøkelser av verkets forhold til samfunnet rundt seg – og hvilke historiske og politiske bevegelseslover som har besørget den kanonen vi har blitt overlevert. Et slikt «ja takk, begge deler», finnes ikke hos Harold Bloom. Men hvis jeg skal tillate meg å være litt optimistisk på fagets vegne, finnes den etter hvert i summen av de flerfoldige perspektivene vi har fått på litteraturen siden den kritiske teorien (Frankfurterskolen) vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet.

Bloom i takt og utakt

I den grad vi kan snakke om doxa i litteraturvitenskapen, en voksende pluralisme tatt i betraktning, slår det meg raskt at Bloom på sine eldste dager både er fullkomment i utakt og litt i takt med litteraturforskningen i dag. Helt i utakt er Bloom fordi han bryr seg evinnelig lite om klasse, kjønn og bakgrunn, skyr all bruk av ekstern teori, og fordi han unngår å historisere utover helt nødvendige (ofte tørt fremførte) saksopplysninger. Man kunne også legge til at han har et «utdatert» tekstbegrep som plent utelukker essay eller hybridformer fra kanon.

Delvis i harmoni er han i lys av en post-kritisk tendens i fagområdet som beveger seg vekk fra «applisering» av teoretiske innsikter på litterære tekster, og som advarer mot å hengi seg blindt til symptomatisk eller skeptisk dybdelesning for å avsløre kamuflert ideologi. Bloom har et grunnleggende romantisk blikk for diktekunstens evne til å forvandle og berøre oss, og setter seg fore i årets bok å demonstrere diktningens kraft gjennom en intellektuell selvbiografi. Ved siden av mer folkeopplysende partier, er de tallrike og inderlig fortalte møtene med den klassiske litteraturen Blooms ansats til å diskutere hvorfor det hele har betydd og bør fortsette å bety så mye. Likevel står han milevis fra den kritikken av mistenksomme lesemåter som Toril Moi anfører med en vending mot hverdagsspråkfilosofien i Revolution of the Ordinary (2017), og som den amerikanske litteraturviteren Rita Felski de siste årene har diskutert på et mer nyansert og, for min egen del, veldig skjerpende vis. Moi har et feministisk grunnsyn, er en storartet formidler av Wittgenstein og skriver en ofte strålende akademisk prosa; Felski minner klokelig om leseerfaringens affektive komponenter, men står aldri i fare for å bli bastant eller avfeie all teoretisk interesse.

Et bloomiansk tankegods er hørbart i flere av de siste årenes kultur- og humanioradebatter, især i kritikken av humanisters kulturpessimisme som blant annet Steven Pinker har stått for. Kanonproblematikken lever på sin side videre i dagens pensumdebatter; også ved Universitetet i Oslo har det blitt hyppig diskutert det siste året hvorvidt pensum bør avkolonialiseres. Men har Bloom blitt et lettvint kort å trekke opp av hatten når det er snakk om kanon, eller når man vil fremheve betydningen av litterær kvalitet – og er den apolitiske horisonten i Blooms kanon holdbar i dag?

I en omtale fra 2006 bemerker den amerikanske litteraturkritikeren James Wood at Bloom har erstattet den gnistrende originaliteten i sine tidligere nærlesninger med

«a peculiar combination of character-psychologizing and canonical divination, producing that familiar Bloomian sentence, which is always adding superfluous codas to itself, and in which three or four favored authors are tossed around in an approving oil and coated with the substance of their creations: ‘Only Don Quixote can rival the fat knight, Sir John Falstaff, and even Emerson at his strongest––stronger, here, even than his belated rival, Nietzsche––is not quite a match for his ultimate precursor, J’s Yahweh, though I concede that the greatest Jewish genius after Jesus, Sigmund Freud, would not have agreed with my heretical opinion.’ (That is a parody, but I can provide excellent originals.)»[1]

Med referanse til jarlen av Kents berømte replikk i Shakespeares King Lear («I’ll teach you differences»), gir Wood en drepende kritikk av nestorens måte å forvalte sin egen kanon på: He teaches us samenesses. Wood kaller den sene Bloom for en «populist appreciator», og skriver at «[a]bove all, for Bloom, writers must be ranked, and the greatness of the very greatest asserted again and again. Moreover, all great writers are essentially alike.» Ifølge ham er Bloom en som betrakter litteraturen som et eneste stort familietre, der generasjoner som ligner hverandre genetisk krangler, blir venner igjen og dør – men ikke uten å ha sørget for å videreføre sitt majestetiske og i hovedsak ødipale arvestoff til avkommet. Det er en observasjon som rammer hardt. Hvis kanon skal fremme en forståelse av litterær kvalitet, vil den nødvendigvis miste mye av sin slagkraft når forskjellene de største imellom viskes ut.

Stivnet slektstre

Når jeg leser årets utgivelse slår det meg nemlig at bokens forfatter, til å være en intellektuell som står så støtt i en angloamerikansk tradisjon for sammenlignende litteraturvitenskap, egentlig ikke er opptatt av det genuint komparative. Man kan få inntrykk av at han først og fremst ute etter å besegle forestillingen om sitt eget uovertrufne overblikk. Enda verre enn en kanon som bare består av døde hvite menn, er vel en kanon der de døde hvite mennene ligner hverandre i alt annet enn navnet? Woods parodi runger i bakhodet under store deler av lesningen: Det er ikke måte på hvor ofte familietreet skal forgreine seg og arverekken fra Shakespeare nagles fast med et titalls navn uten begrunnelse.

er overblikket riktignok svimlende og evnen til å trekke linjer unik. Men det er stor forskjell på å få høre at poesien i Ruts bok har sine arvtagere i Keats’ «Ode to a Nightingale» og Hugos «Boaz Asleep», eller at Thomas Gray slekter på Lucretius, Ovid, Petrarca, Milton, Pope og Swift, og å få vite hvorfor, og hva det kan fortelle oss om litteraturpolitikk eller -historie. Det er greit at Bloom ikke bedriver idéhistorie, men også som nærlesninger – hvis de fortjener å bli kalt dét – eller litteraturhistoriske riss betraktet, savner jeg mer kjøtt på benet i passasjene som avløser alle sitatene.

Kanskje slår man også inn åpne dører om man kritiserer Bloom for å ikke bry seg om kvinnelige kunstnere (slik han heller ikke bryr seg om klasse). Likevel faller jeg gjentatte ganger i tanker om hvor stor den maskuline dominansen i stamtreet er. Ikke bare dikterne, men også kritikerne, akademikerne, vennene det refereres til (oftest Northrop Frye), er med få unntak menn. Her er det selvfølgelig ikke en gang snakk om å påpeke at kvinnelige forfattere har blitt nektet tilgang til den sansbare sfæren eller de privatøkonomiske forutsetningene som kreves for å skrive de herligste gnostiske poemer. Det gjør enkelt og greit boken fattigere. Noe annet enn et homososialt slektstre er ikke å forvente av Harold Bloom, men det gjør ham ikke mindre monoman, og i alle fall ikke mer relevant i dag.

Hvis det stemmer at forfatteren av The Western Canon har blitt mildere på sine eldre dager, stemmer det også at han har størknet i ortodoksi. Derfor har jeg også vanskelig for å tro at Blooms måte å lese og vise frem på kan utgjøre et godt korrektiv til lesemåter som lener seg mot identitetspolitikk og et tidvis enøyd oppheng i leserens fordommer – og som dermed kan ende opp med å avvise litteraturens muligheter til å bringe oss nærmere hverandre – simpelthen fordi han karikerer sin egen motsatte posisjon. Gjennomgangen av kanon er selvforelsket, og de hyperbolske proklamasjonene av storhet og universalitet er altfor lite dyptgående og knapt i berøring med verden. Det tar 217 sider før noe som kan minne om vår egen politiske samtid er nevnt, og da er det snakk om noe så tonedøvt som å sammenstille de døde, blafrende bladenes «apokalyptiske tonalitet» i Shelleys «Ode to the West Wind», «as they flee like ghosts from an exorciser», med syriske flyktninger. På én setning.

Ujevn tradisjonsformidling

Til å begynne med sperrer jeg øynene opp når Bloom introduserer Gershom Scholem, som han er lidenskapelig opptatt av og pleide et nært vennskap med, og som ofte reduseres til en fotnote i den etter hvert ganske kjente fortellingen om Walter Benjamins liv og levnet. Men etter et fåtall sider og en hel del helgendyrkelse, har jeg ikke blitt særlig mye klokere på hva den tysk-jødiske pioneren faktisk tilførte til fortolkningen av den lurianske kabbala.

I første omgang skyldes det at Bloom ikke tar seg bryet med å forklare begrepene, og skriver altfor innforlivet om jødisk mystikk. Kanskje er det skammelig at kunnskapen om en religiøs tradisjon som har hatt så mye innflytelse på verdenslitteraturen er så liten, men Bloom gjør lite annet enn å minne leseren om hans eller hennes uvitenhet – og får i samme håndvending etablert sin egen fortreffelighet og høystemte nærhet til tradisjonen. En allment opplyst leser vet nødvendigvis ikke hva som ligger i Rabbi Akibas normative jødedom, langt mindre hva Sabbatai Zevis og Jacob Franks kjetterske tilnærming til kabbala består i. Det vet Bloom inderlig godt. Han bør også vite at man ikke motvirker dannelseskulturens forfall ved å la være å legge til én setning – ofte trengs det ikke mer – om forfatteren det gjelder. Særlig hvis vedkommende ikke er Walt Whitman eller James Joyce.

Mer enn bare subtile eksklusjonsmekanismer er dette dårlig formidling av tradisjonen, og derfor også dårlig prosa. Lignende grep kan nok unnskyldes i informale eller metalitterære essay; hvis misjonen er å utforske dødsmotivet hos Montaigne over et lengre strekk, trenger man ikke å bruke flere avsnitt på å gjenfortelle franskmannens livshistorie. På samme tid er det en problematikk som må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og Blooms vurderinger er gjerne inkonsekvente. De første syttifem sidene, som i hovedsak tar for seg kanoniske bibeltekster, skal legge grunnlaget for resten av lesningen. Men her er Bloom lite fortellende eller utdypende. Til tross for kloke bokhistoriske bemerkninger og etymologiske ekskurser står forfatteren i fare for å støte fra seg, heller enn å invitere inn og engasjere.

Bergprekenen for de få

Når turen har kommet til Shakespeare er lesningene av Hamlet, Othello og King Lear stødige, men ikke så mye mer. Det er befriende å slippe å lese om hvordan maktkampene hos the Bard foregriper Game of Thrones eller Bannon/Trump, men å påvise at teateret i renessansehumanismen tematiserte selvbevissthet og fremmedgjorthet (hos Bloom kalt self-otherseeing) er dessverre gammelt nytt. Videre er alt ved det samme i Milton-lesningene, som naturlig nok munner ut i en hyllest av kritikeren Samuel Johnson, «built on so large a scale that, to find a match for his capaciousness of wisdom and consciousness, you would have to turn to» – gjett hvem! – «Shakespeare himself.» Utvalget av romantisk poesi er parodisk anglosentrisk, og Bloom bruker mer plass på å fortelle historier om vennskapet mellom Byron og Shelley – eller på husvarme utlegninger av barndomsapoteosen hos Wordsworth – enn på å oppspore noe mindre opplagt. Whitman-partiene er litt bedre, og Bloom trekker overbevisende linjer til dagens USA og amerikansk poesi av nyere dato: Wallace Stevens og John Ashbery er fine navn å bli påmint i et norsk litterært landskap som stadig navigerer seg annensteds for poesien. Men i det hele tatt lurer jeg på hva boken er ment å tilføre utover å gjendrive hovedtrekkene i forfatterskapet.

I motsetning til hos nevnte Hagerup, som også besitter utsøkt fortrolighet med og enorm kunnskap om den europeiske åndshistorien, er det mer dosering enn formuleringsglede her. Da tar jeg heller frem igjen Vinternotater (1998), for å lese de fabelaktige essayene om romantisk poesi eller surrealisme, eller Erich Auerbachs Mimesis (1946), for der kan vi begynne å snakke om lærde skribenter som levendegjør klassiske tekster, og som ikke nøyer seg med superlativer selv når de skriver om litteraturen de elsker. Den livsbejaende fylden og de tidløse sannhetene Bloom finner i tekstene taler ofte for seg selv. Men alle de kanoniserte utdragene kommer på rekke og rad, akkurat som forventet, og stort sett med like forventede kommentarer. Oppvurderingen av nyhetsverdi er kanskje et problem i vår kulturkrets, men bekjempes vel ikke med repetitiv (for ikke å si regressiv) nostalgi.

Mens oppkomsten av navn og titler etter hvert blir parodisk, er det like frustrerende å lese side opp og side ned med påstander uten belegg. Om Det gamle testamentets profeter Esekiel og Jeremia heter det at «though they are great poets, they oscillate between bipolarity and psychosis.» Hvorfor? Og hvis en av verdens mest beleste menn har gått glipp av tiår med teoretisering over sykdomsspråk og medikaliseringsdiskurser, dreier det seg da om en liksomvågal provokasjon? Noen god beskrivelse er det i alle fall ikke. Lignende «grep» gjentar seg over fem hundre sider, og kan på ingen måte (bort)forklares som vellykkede polemiske teser. Det er som om Bloom tar det for gitt at alt han har skrevet står levende i erindringen for enhver leser. Hvem skriver han for da, om ikke menigheten?

Mere Bloomianisme!

Hva kan vi lære av Possessed by Memory? Praktiserer Bloom en form for refleksjon som kan tilføre noe vesentlig til fagområdet? Eller bidrar han til å gjøre klassisk litteratur nærværende for en allmenn leser? Det er oppløftende at han tar metafysiske erfaringer på alvor, og de private bekjennelsene, de små anekdotene fra hverdagen, er fra tid til annen bevegende uten å bli ubehagelig intime (selv om de i hovedsak handler om Bloom som resiterer dikt på nattestid). Vi kan alle ha godt av å reflektere over verdien av kanon (og hvorfor den har blitt seende så maskulin ut), og ingen kan betvile Blooms blikk for feiloversettelser, innflytelseslinjer og litteraturhistorisk kontinuitet. Men mannens vitebegjær er skralt. Det er som om han mener å si at han har lært nok, lest alt som er verdt å lese. Etter hvert blir det tydelig at han burde ha lest om ikke mer, så i det minste mer av noe annet.

Betraktet som en leksikal antologi med til dels ansporende opplysninger, eller som et nøysomt kuratert utvalg epikk og diktekunst fra litteraturhistoriens øverste hylle, er Possessed by Memory i hvert fall et flott verk å ha i samlingen. Kanskje er det urimelig av meg å kreve mer enn dét, men etter flere hundre år (og en hel karriere) med lovprisning av samme kanon vil det nesten alltid være en større bragd å løfte frem store kunstnere eller antatt uvesentlige detaljer og hendelser fra glemselen.

Da han veiledet den stadig beryktede amerikanske kulturkritikeren Camille Paglia (som har fått sin renessanse som intellektuell ledestjerne for den antiintellektuelle demagogen Jordan Peterson) skal Bloom ha rablet ned «Mere Sontagisme!» i margen av hennes doktorgrad når han var misfornøyd. Jeg fortsetter i alle fall å foretrekke Susan Sontag, for den veldige, inntrengende skjønnheten i hennes kritiske mottagelighet i møte med den største kunsten. Ikke minst evnet hun, som få andre, å revidere sine egne posisjoner. Det krever et intellektuelt vågemot og en nysgjerrighet som ikke er Harold Bloom forunt.


BLA 6-7/19. 13.06.2019


[1] James Wood «The Misreader», på trykk i New Republic (2006).