Bruddstykker til et begeistret publikum

Gjennom dyptpløyende, essayistiske brev og intervjuer byr Elena Ferrante på et klokt og interessant innblikk i forfatterskapets forutsetninger og litterære kontekster, samtidig som hun tvinges til å gjenta – og gjenta – sine argumenter for å skrive under pseudonym.

13.03.19


Elena Ferrante
Frantumaglia: Tankar, brev og intervju
Oversatt av Kristin Sørsdal
Sakprosa
Samlaget, 2019
435 sider


Italienske Elena Ferrante har fått et stort og hengivent publikum i Norge siden utgivelsen av Mi briljante venninne i 2015. Etter suksessen med denne og resten av den såkalte Napoli-kvartetten, er hele forfatterskapet nå også iført nynorsk språkdrakt av Kristin Sørsdal, og samlet utgjør Ferrantes bøker en av de største oversatte kritiker- og lesersuksessene her til lands de siste årene. Nå foreligger også Frantumaglia på norsk, en samling intervjuer, brev og andre tekststykker hvor Ferrante belyser forfatterskapets kunstneriske kontekster og, ikke minst, besvarer spørsmål rundt hennes bruk av pseudonym, hennes selvvalgte ansiktsløshet i den litterære medieoffentligheten.

Intervju som litteratur

Frantumaglia er en bok som har vokst i takt med Ferrantes eget forfatterskap og leserskare. Første versjon ble utgitt allerede i 2003, da Kvelande kjærleik og Svikne dagar hadde gitt henne et stort publikum i Italia; det er denne opprinnelige versjonen som utgjør Samlagets Frantumaglia-versjons første del. Del to består av stykker skrevet mellom 2003 og 2007, lagt til som en oppdatering i kjølvannet av den opprinnelige utgivelsen av Den dunkle dottera, mens tredje del følger det internasjonale gjennombruddet med Napoli-kvartetten, og rommer intervjuer med skribenter og kritikere fra hele verden, inkludert Norge.

Siden Ferrante skriver under pseudonym og ikke vil stå frem under eget navn og bilde, er alle intervjuene gjennomført skriftlig, formidlet via hennes italienske forleggere. Følgelig er svarene langt grundigere, klarere og mer gjennomtenkte enn man vanligvis kan forvente av intervjuformatet, med den virkning at man føler man leser et ubestridelig stykke litteratur. Det er en åpenbar fordel for leserne, om enn ikke nødvendigvis for Ferrante selv: I den vittige, smått tverre «Ja, nei, eg veit ikkje», røper hun at hver intervjuforespørsel setter i gang et enormt tidkrevende skred av research, grubling og notering til hun plutselig sitter med nok stoff til et langt essay.  

Om kunst og sannhet

Boken gir et interessant innblikk i hvordan forfatterskapet er formet av forskjellige litterære tradisjoner som brytes mot hverandre, og sentralt i disse brytningene står spørsmål om kjønn. Ferrante er vel bevandret i antikken, så vel som i den store, i hovedsak mannlige realistiske romantradisjonen (Tolstoj, Flaubert, Dickens osv.). Hun vender stadig tilbake til hvordan hennes egen litterære opprinnelseshistorie utspiller seg i skjæringspunktet mellom en overveldende mannlig kanon med tusenårige røtter og en nyere kvinneskrifttradisjon (Austen, Woolf, Lispector m. fl.) der kvinners erfaringer, tanker, relasjoner, språk og følelser settes sentralt. Bøkene hennes inngår som ledd i en kamp for å hevde det kvinneliges rettmessige plass i den seriøse litteraturen: Vennskap mellom kvinner, som i Napoli-kvartetten, eller et vanskelig mor-datter forhold, som i Kvelande kjærleik, eller en middelaldrende kvinnes reaksjon på å bli forlatt av ektemannen til fordel for hans mye yngre elskerinne, som i Svikne dagar, er høylitterært råstoff godt som noe. Og: Kvinners kamper i privatsfæren kan være vel så brutale og blodige som kampene som utkjempes mellom menn på slagmarken. Innbakt i Ferrantes argumenter ligger også et delforsvar for romantikksjangerens (også kjent som «dameromanens») grep og virkemidler, dens høye temperatur, brede penselstrøk og sterke farger, om enn ikke dens hang til klisjeer. Se bare på titlene jeg akkurat nevnte: Uten skam vedkjenner de seg såpeoperaens gleder. 

I forlengelse av dette tematiserer hun også hvordan hennes til tider voldelige, skittenrealistiske samtidsskildringer av hverdagen i et camorra-herjet Napoli er rotfestet i kunsten, snarere enn i en enkel dokumentarisk trang til å avlegge rapport:

«Eg har inntrykk av at denne forma for forteljing nesten alltid er ei iscenesetting av medieklisjear, eit forsøk på ei poetisering av ein vekebladartikkel, eit tv-innslag, ei sosiologisk undersøking, ein partipolitisk ståstad. Frå ei god forteljing ventar eg meg snarare at eg får vite noko om dagens situasjon som eg ikkje kan finne i andre kjelder enn i den forteljinga, i sjølve skrivemåten, i kjensla den ber i seg.»

Her og ellers fremstiller Ferrante sitt prosjekt som en form for rastløs sannhetssøken: Ordet frantumaglia, avledet fra det italienske ordet for skår eller bruddstykke, viser til et bestemt ubehag i møte med motstridende inntrykk, «ei opphoping av usamanhengande ting i hovudet, eit gjørmevatn i hjernen fullt av slagg.»  Den skjønnlitterære fortellingen blir Ferrantes måte å gå inn i tvekamp med dette kaotiske ubehaget, en form der man kan nå frem til en annen, dypere sannhet enn den man finner i en bokstavelig gjengivelse av fakta.

Jaget av zombier

Omtrent to tredjedeler gjennom lesningen av Frantumaglia begynte jeg med ett å tenke på zombier. En treg, men utholdende og seiglivet flokk som med stavrende skritt og utstrakte armer jager etter menneskehjerner å gnafse på, og som stadig blir utmanøvrert av en enslig, men langt kvikkere og mer kløktig heltinne. Zombiene dukket opp som en noe barokk metafor i forbindelse med et av bokens hyppigst undersøkte temaer: Ferrantes valg om å avstå fra å klistre sitt eget navn og ansikt på bøkene sine. Det er et valg hun i Frantumaglia blir konfrontert med igjen og igjen av journalister og ivrige lesere som simpelthen ikke klarer å la det ligge. Hvorfor vil hun ikke røpe hvem hun er? Frister det ikke å la sløret falle og ta imot applausen? Og gang på gang, over et tidsrom på 25 år, svarer hun på variasjoner over de samme spørsmålene rundt hennes selvvalgte usynlighet, spørsmål som ved sin nærmest maniske gjentakelse her fremstår som et grotesk krav: Kom frem, da! La oss spise hjernen din!

«Bøkene hennes inngår som ledd i en kamp for å hevde det kvinneliges rettmessige plass i den seriøse litteraturen»

Nødvendigvis gjentar hun seg selv en god del, men bare unntaksvis mister hun tålmodigheten, som da en brasiliansk journalist ber henne om å definere forfatteren Elena Ferrante: «Elena Ferrante? Tretten bokstavar, verken meir eller mindre. Der har du definisjonen.» Ellers redegjør hun tydelig for sitt valg: Hun ønsker rett og slett at bøkene skal leve sitt eget liv, uavhengig av en medieskapt «protagonist» som på kommando evner å skru på sjarmen i all verdens Skavlan-sofaer. Det er et personlig, litteraturteoretisk fundert valg, direkte inspirert av 1920-tallets nykritikk, med sitt fokus på selve teksten fremfor forfatterbiografi; Ferrante viser flere ganger til den fremstående litteraturteoretikeren og nykritikeren Northrop Frye, samtidig som hun også røper et mer privat, innadvendt ønske om å slippe all oppmerksomheten – et ønske verden virker fullstendig uinteressert i å respektere. Selv om Frantumaglia godt kan leses som en introduksjon til Ferrantes forfatterskap, er det nok til hennes mange allerede begeistrete lesere denne samlingen først og fremst henvender seg. De vil finne mye å glede seg over her. For det første gir boken et innblikk i både den kreative prosessen og det kunstneriske og intellektuelle tankegodset som ligger bak de fullførte verkene; de fleste intervjuene og brevene inneholder lange passasjer med glimrende litterær essayistikk. For det andre stilles også her hennes formidable styrker som forfatter til skue: Den språklige kraften, den klartenkte ærligheten, den rasende gløden som glimtvis brenner tvers gjennom den kontrollerte overflaten.