Å være redd for å gå glipp av seg selv

Eksisterer «Generasjon Prestasjon»? Gjennom en intelligent og mangefasettert analyse utfordrer Ole Jacob Madsen våre fordommer om fenomenet.

Ole Jacob Madsen
Generasjon prestasjon: Hva er det som feiler oss?
Sakprosa
Universitetsforlaget, 2018
238 sider

 

At folk er eksperter på seg selv er både en fordel og en ulempe for psykologien. Fordelen er at faget føles relevant for de fleste, mens ulempen er at alle – på grunn av sin «privilegerte tilgang» til egen psyke – har en erfaringsbasert mening om det meste. For selv om vi har observert eller opplevd noe, er det så mange problemer med enkeltmenneskets persepsjon, preget av kognitive skjevheter som den er, at det egentlig bare er gjennom vitenskapelig observasjon at man kan komme fram til en tilnærming av virkeligheten. Med strek under tilnærming og ikke virkeligheten: For også vitenskapelig observasjon har sine fallgruver, metodologiske problemer, statistiske sidespor og bekreftelsesbias.

Kanskje er det derfor professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo, Ole Jacob Madsen, har funnet fram en bred palett av tverrfaglige metoder i sin siste bok Generasjon prestasjon. Målet er en kritisk granskning av populære antagelser som at den oppvoksende slekt stresser seg syke, at de er preget av et usunt prestasjonsjag, og at de blir stadig mer psykisk preget av denne perfeksjonismen. Og har media skapt et korrekt bilde av hvordan ungdommen egentlig har det, eller har vi tvert imot bidratt til en skjev og lite representativ fortelling, som muligens har smittet over på ungdommene selv?

 

Trær, demoner og J-pop

En bygningsarbeider ser opp, rundt ham høres dunk av menneskekropper som faller i bakken. Mot en blå himmel ser han skikkelser slynge seg synkront ut i døden fra en høy bygning. Femtifire japanske ungdommer står på en plattform og holder hverandre i hendene. De teller ned, før de alle kaster seg foran et hurtigtog. Flere filmer, som The Happening (2008), Suicide Club (2001) eller det unge årets store snakkis Bird Box, tematiserer menneskets bevisste eller ubevisste frykt for masseselvmordet. I filmene er årsakene til at folk dreper seg en gros planter, J-pop og demoner, men det finnes også en seiglivet myte og en frykt for at selvmordsraten her i Norge er særs høy sammenlignet med andre land, og media slår iblant opp bekymringer for en «selvmordsbølge» blant ungdom (som rektor ved Lillehammer videregående skole, Torbjørn Ljones, sa til VG 26.05.2017).

Men stemmer forestillingen om den mørke og selvmorderiske baksiden av verdens nest lykkeligste land? I kapittel fem i Generasjon prestasjon gjennomgår Madsen kvantitativ forskning om tendenser innen psykisk helse, inkludert selvmordsrater og andre indikatorer. Det blir fort klart at det ikke er noen selvmordsbølge, verken blant unge eller eldre i Norge: «Sammenlignet med 1990 med 16,4 selvmord per 100 000 innbyggere er selvmordsrisikoen redusert med en fjerdedel på en generasjon i Norge.» I motsetning til i Europa har det vært en økning i selvmord blant unge i USA etter 2014, men heldigvis ser ikke dette ut til å være en trend vi har importert.

Hvorfor spekulerer VG i en ubegrunnet frykt for en selvmordsbølge blant ungdom, særlig når vi vet hva slags effekter det kan ha å omtale selvmord i media? I Bird Box er selvmordene en slags straff fordi vi lever i et ugudelig samfunn. Som en av karakterene sier: «Sluttspillet. Menneskeheten har blitt dømt, og vi har blitt funnet for lette.» Nå har «alle» sett en film der straffen for ugudelighet er at demoner gir deg et nådestøt av uutholdelig tristhet og frykt, slik at du uavlatelig tar ditt eget liv. Har vi som samfunn en frykt for at vi kommer til å bli straffet for å ha forlatt Gud? Tilpasset norske forhold: Er vi overbeskyttende, observerer våre unge med argusøyne, fordi vi er redde for at vi skader dem med vårt sekulære samfunn?

Hvilken tidsånd?

Innledningsvis bruker Madsen to kapitler på å sirkle inn hva som kjennetegner vår tid per se, altså henholdsvis modernitetens og senmodernitetens patologier: «en rekke psykologer, sosiologer og filosofer spør seg om det moderne mennesket kan klare seg uten ‘Gud’, og om den vitenskapsbaserte opplysningens løfte om sekulær lykke kan holde stikk.» Han gjennomgår i korte trekk tankene til blant annet Friedrich Nietzsche, Karl Marx, Sigmund Freud og Émile Durkheim. I et kapittel om senmodernitetens patologier gir han en fremstilling av blant annet Thomas Ziehe, Axel Honneth og Zygmunt Bauman. Madsen skriver: «Et særtrekk ved flere av samtidsdiagnosene tidlig på 2000-tallet er også påstanden om at arbeid blir målestokken for de fleste menneskelige aktiviteter. Det senmoderne mennesket er i det store og hele et sysselsatt menneske uansett om det er på jobb eller ikke.»

Det moderne mennesket har blitt så tilgjengelig at det til og med implanterer inngangschipen til jobben i kjøttet på sin egen hånd. Når vi ikke er på vår pengejobb, optimaliserer vi kroppen gjennom trening, og vår kulturelle kapital gjennom frekke riposter på Twitter. Madsen siterer en anonym «Flink pikes» kronikk fra Adresseavisen 20. januar 2014: «Samme hvor mange timer jeg bruker på sosiale media, føler jeg meg aldri tilgjengelig nok.» Dette med at ungdommen er evig døgnåpne på sosiale medier kan virke som et eksempel på fenomenet FOMO (fear of missing out), der man er redd for at noe kritisk vil skje i de få minuttene man ikke er en grønn prikk. Madsens to introduserende kapitler treffer nok enhver filosofileser, dystopielsker og kapitalismekritiker rett i overbygningen.

Det første empiriske kapitlet synes langt på vei å bekrefte denne dystre måten ungdommen har gjort seg selv til tannhjul og nådeløse, selvoptimaliserende subjekter. Kapitlet består av kvalitative intervjuer med ungdom som har blitt diagnostisert og behandlet for depresjon. Uttalelsene deres grupperer seg inn i temaer, som at de føler seg mislykket, alene, mangler sosial støtte eller at de opplever depresjonen som selvforskyldt. En sier eksempelvis: «Jeg føler jeg er et dårligere produkt», en annen uttaler: «Man blir så redd for å gå glipp av seg selv, i hvert fall var jeg det, veldig.» Det er akkurat som om de innsamlede dataene bekrefter teoriene til Baumann, Nietzsche eller Marx fra de foregående kapitlene, at mennesket er fremmedgjort, dyrker helsen og de små ting i stedet for å «føde en stjerne», og har et instrumentelt forhold til seg selv og andre. Den amerikanske psykoanalytikeren Nancy McWilliams har også beskrevet en personlighetstype hun mener er karakteristisk for vårt samfunn i Psykoanalytisk diagnostikk[i]:

 

«I vestlige samfunn kryr det av mennesker med personligheter som er organisert rundt tenkning og handling. […] Jakten på glede og oppnåelsen av stolthet ved å tenke og handle er så normativt i våre samfunn at vi nesten ikke tenker på de komplekse implikasjonene av at disse aktivitetene er så høyt skattet og privilegert. Der et menneske drives psykologisk av å tenke og handle, og dette står i markant misforhold til å føle, sanse, være intuitiv, lytte, leke, dagdrømme, nyte kunst og kultur og andre modi som er mindre rasjonelle eller instrumentelle, kan vi utlede en obsessiv-kompulsiv personlighetsstruktur.»

 

Uten å fjerndiagnostisere en hel generasjon med en tvangspreget personlighetsforstyrrelse, kan man tydelig se at samfunnet vi lever i favoriserer visse personlighetstrekk, og da særlig trekk som predisponerer for døgnkontinuerlig aktivitet, framfor tilbaketrekning, stille refleksjon eller å i det hele tatt drive med noe som ikke er umiddelbart lønnsomt. Denne tendensen kan vi også se reflektert i stillingsannonsene, der for eksempel NRK rapporterte at «I fjor søkte 8000 bedrifter etter utadvendte jobbkandidater på FINN, mens ingen søkte etter innadvendte.»[ii]

Dette viser hvordan samfunnstendenser ikke rammer alle like hardt: Tenkere kan bli rammet hardere enn handlere, kvinner enn menn, introverte framfor ekstroverte, passive mer enn aktive. I Half in Love with Death skriver også den kanadiske psykiateren Joel Paris om at ikke alle mennesker i samfunnet vårt har det samme behovet for frihet eller beskyttelse:

 

«Samtidskulturen skatter individualismen, og de fleste av oss ville være gjennomgripende ulykkelige i et tradisjonelt samfunn. Men mennesker med et sårbart temperament klarer muligens ikke å mestre den moderne verdens forventninger. Hvordan kan impulsiv ungdom velge en karriere uten å få hjelp til struktur og veiledning til å treffe beslutningen? Hvordan kan ungdom med svingende stemningsleie takle grufullhetene og avvisningen fra sine jevnaldrende uten sosial støtte?»[iii]

 

Dette er poenger også Madsen berører, at den såkalte «Generasjon prestasjon» ikke gjelder alle, men mest sannsynlig en ressurssterk minoritet med foreldre i den meningsbærende klassen. Dette er viktig å ha i bakhodet: Det finnes ikke en unison generasjon der alle reagerer likt på de samme belastningene, men heller individuelle styrker og sårbarheter som er i en kompleks interaksjon med forskjellige aspekter ved samfunnet. Frihetselskende spenningssøkere fungerer kanskje godt i dagens storbysamfunn, mens trygghetssøkende og stødige tradisjonalister kanskje hadde foretrukket andre tider og steder.

 

Et opprør vi ikke gjenkjenner

Når det gjelder psykisk helse, bekrefter forskningen Madsen gjennomgår tidligere funn, om «en veltilpasset og hjemmekjær ungdomsgenerasjon». Han skriver videre: «Folkehelseinstituttets siste undersøkelse fra 2018 konkluderer med at mens den samlede belastningen av psykiske symptom er stabil, eller til og med svakt nedadgående hos de fleste barn og unge, er den økende hos tenåringsjenter.»

I undersøkelsen Ungdata fra 2018 kommer det frem at jenter opplever betydelig mer press enn gutter på alle områder, både når det gjelder suksess på sosiale medier, å gjøre det bra i idrett, å ha et godt utseende og å lykkes på skolen. Hvorfor er det slik? Madsen reflekterer rundt kjønnsforskjeller i psykisk helse:

 

«Hvorfor ser det ut til at unge kvinner i langt større grad enn unge menn ser behov for å oppsøke psykolog? […] Den såkalte postfeminismen, der man langt på vei forlater tradisjonelle, essensialistiske, kjønnede forestillinger om menn og kvinner, sammenfaller langt på vei med nyliberalismens profitering på fleksibilitet og plastisitet – der kvinnen blir modell for det arketypiske makeover-selvet som kontinuerlig etterstreber å optimalisere seg selv, sin kropp og sitt arbeids- og privatliv. Mens den statiske sidrumpa maskulinitetet fremstår mindre attraktiv å utbytte økonomisk og i større grad får være i fred.»

 

Dette sammenfaller med analyser om at det nettopp er kvinnekroppen som er konsumets åsted. Markedet er mye mer innstilt på å tjene penger på kvinners enn menns utseende, rosa skatt («pink tax») betyr eksempelvis at produkter markedsført mot kvinner generelt koster mer enn produkter markedsført mot menn. Den dansk-norske kritikeren Susanne Christiansen har skrevet mye om samfunnets påvirkning på kvinnekroppen og -psyken og hvordan dette speiler seg i litteratur og kunst. Blant skriver hun i en anmeldelse av Forbilde av bloggeren Sophie Elise Isachsen[iv] (Klassekampen 22. oktober 2016):

 

«Bloggens selviscenesettelser får enda et lag med denne boka, hvor det blir tydelig at hennes glamorøse selvframtreden produseres av en smertefull, kritisk selviakttakelse. Sophie Elise fordobles foran øynene våre – på bloggen ser vi henne se seg selv, og i litteraturen ser vi henne se sin egen selviakttakende bloggpraksis. […] Hun elsker familien, men: «De var så dømmende. De tenkte ikke på at det fantes grunner til at folk var som de var. De tenkte ikke på at deres barn ville være Linni Meister.» Kusina i Oslo og suksessbloggeren Linni Meister er forbildene hennes. Den ekstreme barbielooken er en slags subversiv appropriasjon; extensions, trippelvipper og trippel-BH (før silikonen) er hennes rustning, hennes sjokkeffekt. Negativ respons er bedre enn å bli oversett. Der Christiane F. i filmen Å være ung er for jævlig (1981) fiksa heroin, fikser Harstad-tenåringer kunstige hormoner, «barbiedop», for å få en solbrent hud, og Restylane for å få større lepper – i håp om at det er deres billett til sponsoravtaler, topplassering i rosablogghierarkiet, og flukt fra provinslivet.»

 

Bildet som tegnes av unge kvinner, det moderne samfunnets iscenesettere og iscenesatte, er at de både er ofre og bødler i en utnyttende utvikling som de har like mye glede og skade av. Dette minner om Simone de Beauvoirs analyse om at menn er (handlende) subjekter, mens kvinner både er subjekter og objekter (for andres blikk). Som Christensen skriver foregår det en mangfoldiggjøring av perspektivene, der kvinnen ikke bare er objekt for mannens blikk, men også objekt for sitt eget og andre kvinners blikk, i tillegg til å være refleksiv over alle nivåene av disse blikkene.

 

Leave the kids alone

De første kapitlene i Generasjon prestasjon bekreftet den kapitalismekritiske grunnholdningen min, noe som alltid gjør meg fornøyd. Derfor kom de neste som et slags kognitivt slag i trynet, som jeg ikke desto mindre fortjente. Madsen analyserer først sosiale representasjoner av begreper som «prestasjonssamfunnet», «generasjon prestasjon» og «flink pike-syndromet». Kronologien er påfallende: «fra først å bli tatt i bruk av voksengenerasjonens kommentatorer blir beskrivelsen nå også appropriert av ungdommene selv i deres selvpresentasjon», skriver Madsen og sannsynliggjør på en troverdig måte hvordan ungdommenes uttalelser bygger på de voksnes tidligere profetier.

Madsen beskriver hvordan de voksnes bekymrede fortolkninger av ungdommens lidelser etter hvert kan inngå i et tilgjengelig, kulturelt repertoar som ungdommene selv begynner å tappe av: «dersom man ofte hører om at man lever under ekstra vanskelige betingelser der mange blir syke, er det antagelig mer nærliggende å projisere livsvansker og tilbakeslag inn i et slikt potensielt sykdomsfremkallende, fortolkende mønster.» Med andre ord: Er det de voksne som har oppfunnet «generasjon prestasjon»? Ja. Kan dette fenomenet faktisk gjøre ungdommer syke? Ja.

Etter å ha lest Generasjon prestasjon sitter jeg igjen med en sterk følelse av at vi voksne må slutte å fylle ungdommens kulturelle reservoar med ideene våre. Eventuelt kan vi vende et speil mot oss selv og stille oss spørsmålet om det ikke er vi som er altfor opptatt av produktivitet og prestasjoner. For som Madsen skriver avslutningsvis: «En tese som kan forklare ‘generasjon prestasjon’, kan være at vi har å gjøre med den tilsynelatende uavlatelige klagingen fra foreldregenerasjonen på dagens ungdom, men til forskjell fra tidligere tider er ikke misnøyen primært moralsk indignasjon, men terapeutisk bekymring.»

Lesningen av Generasjon prestasjon har for min del medført en enorm trang til å tenke, skrive og diskutere, noe som tyder på at den i høyeste grad er intellektuelt stimulerende og ansporende. Det er en stor styrke at boken både inneholder kapitler med humanistisk teori, kvalitative intervjuer, kvantitative funn, en historisk medieanalyse og en analyse av den såkalte refleksiviteten i samfunnsvitenskapelig forskning. Boken er i tillegg godt skrevet, og kan både leses som et enkeltstående verk eller i sammenheng med resten av Madsens forfatterskap. Hva gjør den unik? Sannsynligvis den underliggende formaningen om at vi må la ungdommen definere sin egen kultur og identitet i fred. Det vi helt konkret kan gjøre, foruten å for enhver pris unngå planter, J-pop og demoner, er å … vel, chille.

 


[i] Gyldendal, 2018, side 318.

[ii] NRK, 30. august 2018.

[iii] Side 42, min oversettelse.

[iv] Klassekampen 22. oktober 2016.