Den besnærende lukten av bøker

BLA 1/19. 16.01.19

Burkhard Spinnen
Boken: En hyllest
Oversatt av Per Qvale
Sakprosa
Pax, 2018
157 sider.

Fremoverlente typer i næringslivet har lenge varslet om e-bokens nær forestående dominans som litteraturens fremste leveringssystem, på bekostning av papirboken. Så plassbesparende, så effektiv. Likevel har denne omveltningen så langt uteblitt; e-boksalget har flatet ut, interessen for Kindle likeså, ser det ut til.

For svar på hvorfor papirboken fortsetter å holde stand, kan man gjerne gå til Boken: En hyllest av tyske Burkhard Spinnen. I denne ektefølte kjærlighetserklæringen til papirboken avfeier ikke uten videre argumentene for digitalisering, som kan være både rasjonelle og fullt i tråd med etablerte prinsipper (som for eksempel bokens stadig økende bærbarhet, en prosess som har pågått i hundrevis av år). Snarere er Spinnens prosjekt å belyse hva som vil gå tapt dersom papirboken skulle avgå ved døden, hvilket ikke er rent lite.

Hester og papir

Boken, altså Boken, tar kjøkkenveien inn til sitt hovedanliggende; innledningen handler først ikke om bøker i det hele tatt, men tilbyr en rekke fun facts om hester. Visste du at det ved inngangen til forrige århundre var rundt 300 000 hester i London? Eller at de samme hestene fortærte 1200 tonn havre og 2000 tonn høy hver dag? Eller at folk som bodde langs en hovedgate gjerne la halm utover kjørebanen som et støyreduserende tiltak, så fremt de hadde råd? Det Spinnen snakker om når han snakker om hester, er selvfølgelig ikke hester i seg selv. For snart kommer automobilen så smått på banen, og Spinnen forestiller seg datidens argumenter for hvorfor denne nye teknologien aldri vil kunne ta hestens plass:

Bilen er altfor dyr, altfor farlig og altfor komplisert; den bråker forferdelig og sprer en frastøtende stank. Dessuten, og det var kanskje det sterkeste argumentet, er bilen i motsetning til hesten en innretning helt uten nimbus og aura.

Spinnen lurer naturlig nok på om vi nå befinner oss i en parallellsituasjon, hvor papirromantikere er i ferd med å gjøre seg til latter for ettertiden med sine argumenter mot digitaliseringens akk så prosaiske evolusjonære overtak.

Herfra tar boken sats ut i en serie korte, personlige essays om forskjellige aspekter ved papirboken, ført i pennen av en svoren, ja, fanatisk elsker av boken i all sin støvete, plasskrevende prakt. Her er tekster om nye bøker, gamle bøker, vakre bøker, signerte bøker, førsteutgaver og bokhyller. Stjålne bøker og forsvunne bøker. Dyre bøker og billige bøker. Forfatteren og kritikeren Spinnen byr på glimt fra en ambisiøs boksamlers liv, fra skattejakter i antikvariater og på bruktmarkeder, skildret i presis, temperert, kledelig gammelmodig prosa. Et av bokens mest sjarmerende trekk er skildringene av samlerens lidenskap, de sterke følelsene, de nærmest dyriske driftene som vekkes til live – gitt uttrykk av et ellers så sobert, propert, erketysk forfatterjeg. Villskap iført tweed og hornbriller. Som i denne beskrivelsen av en «grusom pocketutgave» av Spinnens favorittbok, Effi Briest av Theodor Fontane, hvor hvert adjektiv oser av fordømmelse:

Det gjelder da et bind i en høyst betenkelig samleutgave som kom like etter søttiårsminnet for hans død. Leserne ble tilbudt hele Fontanes verk for femognitti mark, men da med redselsfullt trykk på brunlig papir og med en fullstendig vanvittig paginering.

«Høyst betenkelig», «redselsfullt», «brunlig», «fullstendig vanvittig». Det er noe mer enn forakt Spinnen legger for dagen der han stabler de negative inntrykkene oppå hverandre. Har en boks paginering, altså selve sidetallene nederst på boksidene, noensinne blitt omtalt med slikt ulmende, så vidt kontrollert raseri? I en diskusjon om den ufullstendige boken, der noen sider mangler, er han like tydelig: «Den er en kiste av papir til det lemlestede liket til en tekst.» Intet mindre!

Bøkenes sosiale aspekt, deres rolle i samspillet mellom mennesker, er som bokelskere flest vet kompliserte greier. En tilsynelatende harmløs handling som å låne bort en bok – «en ytterst betenkelig affære» slår Spinnen fast – er det reneste minefeltet av potensielle overtramp og kutymebrudd, og han skildrer med nevrotisk intensitet hva som skjer i det samme man låner ut en bok og i et anfall av bunnløs dårskap bedyrer at det ikke haster å levere den tilbake:

Det er godt ment. Men dermed tar skjebnen over. Bare det er gått litt utover rimelig tid begynner låneren å bekymre seg. En klokke begynner å tikke høylytt: Boken må tilbake. På den annen side vil låneren ikke stresse med det eller la seg stresse, særlig ikke på grunn av en bok. Hvordan skulle det gå! […] Mange bortlånte bøker tilbringer deretter uker, måneder og år i skyggeriket ennå-ikke. Ikke lest ennå, men snart. Ikke levert den tilbake ennå, pokker også, men ganske snart. Lover. I verste fall blir bortlånte bøker uleselige for låneren. Eller verre enda: Man vil få dem bort fra sine øyne, fordi de bare minner en om noe pinlig.  

Den smått lektoraktige, lunt selvironiske lidenskapen Spinnen legger for dagen i boken er smittsom; det er rent så en får lyst til å begynne å røyke pipe og bruke ord som «kostelig» i det daglige.

Bak boken

Om Boken utelukkende skulle handle om bokens fysiske særpreg, om innbinding og papirkvalitet og blyantnotater i margen, ville denne slanke boken virket mindre enn den er, tematisk spinkel så vel som beskjeden av lengde. Som Spinnens behandling av utlån av bøker viser, stanser han dog ikke ved det rent materielle – selv om dette behandles med fortjent aktelse – men graver dypere i materien, til bokens mange funksjoner, roller, meninger. Forbudte bøker, stjålne bøker og brente bøker får også sine øyeblikk under Spinnens lupe – små glimt av Tysklands paradoksale historie som stolt kulturnasjon, boktrykkerkunstens fødested, og hjem til to av verdenshistoriens mest kulturfiendtlige regimer, henholdsvis det naziststyrte Tyskland og DDR. Spinnen minner oss både implisitt og eksplisitt om Heinrich Heines smertefulle sannhet om at der man brenner bøker, brenner man også mennesker etter hver, en replikk som i Tyskland jo klinger med en spesielt profetisk fylde. Å avfeie papirboken som kun utdatert teknologi, som om det var snakk om en Betamax-kassett eller Kodak-film, får rett og slett noe flåsete over seg sett i lys av den historiske arven Spinnen skisserer.

Med lett og elegant penn, smidig ivaretatt i Per Qvales oversettelse, argumenterer Spinnen for hvordan boken er sentral i menneskets dannelse og utdannelse, i hele det humanistiske prosjektet, ja, i livet selv. Og dette, mener Spinnen, ligger nedfelt i boken som sådan: en sårbar, forgjengelig forbruksvare som bærer i seg et sus av det evige.

Alt i alt er det en tvers gjennom sympatisk utgivelse, med en entusiasme og kjærlighet for sitt stoff som burde gi gjenlyd hos enhver leser av herværende avis. Spinnen bør også berømmes for ikke å henfalle til lettvint og skråsikker nostalgi, selv om det hviler et visst solnedgangsvemod over teksten som helhet. Her er rom for andre perspektiver, andre muligheter – forfatteren nevner mot slutten en bekjent som har lest På sporet av den tapte tid på smarttelefon: Hver ledige stund i hverdagen er nå en mulighet til å dyppe en tå ned i Prousts nærmest endeløse elv av ord. Om boken slett ikke kan kalles en bagatell, er den like fullt liten, en utgivelse som neppe vil sette verden på hodet eller føre til varige endringer i menneskehetens historie. Men all den tid tilværelsen for det meste består av små ting, burde det være plass til denne også.