Klima og psykologiske barrierer

Per Espen Stoknes skriver med engasjement og overskudd om klima og psyken, men i blant blir overskuddet for stort og ordene for mange. Stoknes og redaktørene kunne med fordel kuttet ned på lengden, uten at vesentlige poenger ville gått tapt.

Per Espen Stoknes

Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming

Oversatt av Jostein Sand Nilsen i samarbeid med forfatteren

Tiden forlag, 2017

350 sider

 

Det er et paradoks: Kunnskapen om global oppvarming har aldri vært sikrere, alvoret blir stadig større, samtidig er forskningen om klima blitt omstridt og folk engster seg mindre enn før. Da et representativt utvalg nordmenn i 2015 ble spurt om de bekymrer seg for global oppvarming, svarte bare halvparten at de er «ganske» eller «meget» bekymret. Dette var en klar nedgang fra 1989, da omkring 70 prosent sa de var bekymret.

Psykolog og økonom Per Espen Stoknes har latt seg forbløffe av den bakvendte utviklingen. Derfor har han skrevet boken med den iøynefallende tittelen Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming.

Boken har tre deler: Den første undersøker hvordan vi tenker om klima. Stoknes ser på de psykologiske mekanismene som settes i sving av budskapet om klimaendringer. Den andre delen gir svar på hva vi kan gjøre annerledes. Siste del er mer filosofisk og undersøker nye måter å forstå tilværelsen på i lys av klimakrisen. Tenke, gjøre og være, kaller Stoknes de tre delene, inspirert av Aristoteles sin tredeling mellom theoria, praxis og poiesis.           

Nye rammer rundt klimabudskapet

Stoknes tar som utgangspunkt at menneskeskapt global oppvarming er en realitet, vitenskapelig dokumentert hinsides rimelig tvil. Når mange likevel ikke bekymrer seg, eller bent ut avviser forskningen, skyldes det ikke mangel på fakta. Hovedproblemet er at budskapet om klimaendringene presenteres på helt feil måte, mener Stoknes. Han undersøker hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak motstanden mot klimabudskapet, og han foreslår andre måter å snakke om global oppvarming på, som kan lure seg rundt de mentale barrierene. Boken gir flere konkrete og praktiske råd, som tar klimaproblemene ned på bakken.

Et enkelt grep er å slutte å bruke ordet «klimaendringer», fordi det nærmest oppfordrer til innvendinger om at klimaet alltid har endret seg. I stedet bør vi bruke ord som klimaforstyrrelser, værgalskap eller global brann. Stoknes mener også at kommunikasjonen om klima er for preget av tørre fakta, tall og abstrakte formuleringer, som er dårlig egnet til å røre opp følelseslivet og skape engasjement. Henvisninger til «ppm» og «CO2» river ikke i sjela, de skaper avstand, og det blir vanskelig å knytte opplysningene til egen hverdag. I tillegg mener Stoknes at klimabudskapet i for stor grad har blitt lagt frem som dommedagsprofetier. Mennesker er av natur negativt innstilt til fortellinger om tap, undergang og offer, hevder han. Katastrofefortellinger fører fort til at mange trekker seg unna hele problemet.

Dette er noen av grunnene til at Stoknes etterlyser en radikal endring av hvordan vi kommuniserer om global oppvarming. Budskapet må rammes inn på andre måter hvis det skal nå frem og føre til endring. Stoknes mener vi må bruke det han kaller «positive innramminger», og at innholdet må gjøres nært og konkret.

Overlegen psykologi

Stoknes sine anbefalinger står utvilsomt støtt i psykologisk forskning. Likevel vokser en snikende følelse av at disse forslagene til endring av kommunikasjon bærer på problemer som ikke kommer til overflaten i boken.

Jeg lurer på hvem som skal kommunisere på nye måter. Er det klimaforskere? Politikere? Journalister? Alle som er overbevist om at global oppvarming krever endring? Uansett hvem det er, så slipper de ikke unna et problem som et psykologisk perspektiv fører med seg: Det ser andre mennesker ovenfra.

Den som henvender seg til andre med den hensikt å kommunisere på en måte som lurer seg rundt mottakerens psykologiske barrierer, oppfattes lett som overlegen. Det psykologiske blikket «objektiverer», som filosofen Hans Skjervheim ville sagt: Den som uttaler klimabudskapet gjør seg selv til et rasjonelt subjekt, mens den som mottar budskapet blir redusert til et passivt objekt.

Hvem skal gis myndighet til å bruke de psykologiske knepene som virker? Hvem skal avgjøre om et budskap er viktig nok? Er det ikke nettopp et problem i dag at mange mennesker opplever at forskere, politikere og journalister ser ned på såkalt «vanlige folk»? Kan ikke strategisk kommunikasjon fra disse gruppene, myntet på å overbevise folk som ikke lar seg overbevise av fakta, gjøre vondt verre?

Jeg savner denne typen refleksjoner, selv om man kunne si det er filosofisk flisespikkeri å snakke om «objektivering» i den situasjonen vi er i, med klimarisikoen hengende over oss. Kanskje har vi ikke annet valg enn å benytte oss av den kommunikasjonen som virker, når oljeselskaper, og andre med interesse av at folk ikke tar klimavitenskapen på alvor, allerede er eksperter på å vri den offentlige samtalen om klima inn på et spor som passer dem.

Språkets utilstrekkelighet

Den siste delen av boken til Stoknes er mest interessant. Her skjer en vending. Spørsmålet om kommunikasjon legges til side og Stoknes undersøker i stedet andre måter å tenke om tilværelsen på i lys av klimakrisen.

Tidligere i boken er filosofibruken av den lettvinte sorten. For eksempel lar ikke navnefetterne Immanuel Kant og Emmanuel Levinas sine menneskesentrerte etiske teorier uten videre føre ut i naturen, slik Stoknes legger opp til. Men i den avsluttende delen virker han mer fortrolig med filosofien han trekker veksler på, slik som fenomenologien til Martin Heidegger og David Abram.

Blant annet undersøker Stoknes hvordan menneskets psyke kan tenkes som en integrert del av naturen. I tråd med filosofien han refererer til, ser Stoknes på psyken som en prosess som utfolder seg i kroppen, som igjen befinner seg i en større verden. Psyken er ikke en ting oppe i hjernen, adskilt fra verden for øvrig.

At psyken hører til i naturen kommer blant annet til uttrykk gjennom at mennesker behøver natur. Vi knytter bånd til visse landskaper og steder. «Den menneskelige sjelen elsker å slå røtter», skriver Stoknes. Nettopp derfor kan klimaendringene være skadelige for den mentale helsen. Psykoterapeuter rapporterer om at de får inn stadig flere pasienter med symptomer på «økoangst». De føler sorg eller blir deprimerte over at et landskap eller en natur de er knyttet til endrer seg.

Stoknes mener vi bør anerkjenne sorg og depresjon som adekvate reaksjoner. Menneskets psyke kan faktisk beveges sterkt av noe som skjer ute i naturen. Denne tanken kan være tung å tenke for oss som er oppdratt i en vestlig kultur som betrakter kropp og sjel eller natur og menneske som adskilte størrelser. I forsøket på å mane frem en slik virkelighetsforståelse beveger Stoknes seg i nærheten av panteistisk forståelse av elementene, spesielt luften. Han beskriver atmosfæren som et levende vesen, med følelser, vilje og ønsker.

I blant blir språket i den avsluttende delen blomstrete og – ja – luftig, men jeg mener likevel at Stoknes skal ha ros for forsøket. Å finne et språk for en ny virkelighetsforståelse innenfor en kultur preget av sterk dualisme er sannelig ikke lett. Stoknes mangler noen ganger rett og slett ord som uttrykker det han vil si, fordi språket henger igjen i en tradisjon han vil komme forbi. Likevel er han på nippet til å gripe viktige innsikter i bokens siste del.

Lesingen av Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming slutter derfor oppløftende. Men det dekker ikke over at boken hadde hatt godt av en strammere redigering og at den kunne vært løftet av et mer selvkritisk psykologisk perspektiv.

Emneord: