Kilder: Forlaget Oktober / Norsk biografisk leksikon

Kritikken og tiden

BLAs redaksjonsråd anbefaler egne favoritter. Denne gangen kommer anbefalinga fra redaktør Even Teistung.

Torunn Borge
Tankens lystprinsipp. Skrifter i utvalg.
Dagfinn Carlsson, Henning Hagerup og Ingrid Storholmen, red.
Forlaget Oktober, 2017
243 sider

Erling Christie
Tendenser og profiler
H. Aschehoug & Co., 1955
170 sider


I kanonisk forstand er det som regel de litterære verkene som står igjen: Vi leser Homer, Shakespeare og Woolf, Ibsen, Hamsun og Hofmo, og bygger bildet av litteraturhistorien omkring disse. Det er vel på sin plass, men jeg må spørre om ikke noe går tapt, eller i det minste glemmes med tidens gang, nemlig: Kritikken, og i utvidet forstand essayistikken. Nå vil jeg ikke påstå at dette er en absolutt regel, men en gjennomgang av så vel bokhyller som litterær utdannelse forteller meg at det ikke står mye igjen av den kritikken som, i sin tid, må ha bidratt til å forme det litterære landskapet vi befinner oss i nå.

Men, som sagt: Det er ikke en regel. For det er nettopp gjennom en fordypning i 90-tallets kritikk, spesifikt i Tankens lystprinsipp, et lysende utvalg av poet og kritiker Torunn Borges prosaskrifter, at jeg først innså hvor lite jeg selv kan om eldre tiders litteraturkritikk. Jeg fikk noe av et mageslag da jeg satte i gang med å lese tekstene som er samlet her. Dels fordi Borges essays og aviskritikker er belysende, utfordrende, til tider gripende lesning, selv over 20 år etterpå – noe som, kunne man tenke, er en aldri så liten bragd – men også fordi kritikeren Borge har sine egne kjepphester i form av forfattere jeg til da knapt hadde hørt om, og som ikke lenger synes å være del av den offentlige samtalen om litteraturen.

Ikke minst gjelder dette poeten og kritikeren Erling Christie, som Borge portretterer med humor og ømhet kort tid før hans død. Christie var aktiv i en kort periode, knappe 10 år, før han i 1959 ramlet i en trapp, mistet synet, og ikke klarte å arbeide mer. Selv fant jeg, underlig nok, kort tid etter dette første møtet med Christie hans essaysamling Tendenser og profiler i en hylle med utgåtte bibliotekbøker; ansporet av Borges entusiasme plukket jeg den med meg.

Og igjen kommer tanken: Hvorfor kjenner jeg ikke til dette? I essayet «Romanen og tiden» beskriver Christie en romanens krise som, i kjølvannet av andre verdenskrig, liksom synes å finne gjenklang i den situasjonen vi selv befinner oss i nå: «Idag er opprøret overflødig – fedrene er liberale og fanatisk tolerante, og fremskrittsmyten et blekt gjenferd. Det er ingen å sjokkere som det er umaken verd å sjokkere, ingen å blende med sin illusjonsløshet – bare en følelse av å stå på bar bunn, av det nytteløse i å anlegge geberder.» Og i «Poesien og det virkelige» gir Christie et forsvar for litteraturens politikk som er like presist som det er elegant: «Man har i det hele tatt en påfallende tendens til å glemme at en poet, i den grad han hever seg over det sjablonmessige og sentimentalromantiske, like sterkt som enhver annen kunstner er engasjert i tiden – enten han ønsker det eller ikke.»

Forestillingen om tidens gang gjør det lett å se på fortiden som et fremmed land. Men jeg spør meg, når jeg leser Christie, om ikke vi til syvende og sist befinner oss på samme sted som før, at litteraturen fortsatt baler med de samme spørsmålene, og at kritikken, da som nå, er selve navet for å forstå, ikke kun litteraturen, men også den tiden den springer ut av.


BLA 5/19. 16.05.19