Om Susan Sontags dagbøker

BLAs redaksjonsråd anbefaler egne favoritter.

BLA 1/19. 16.01.19


Susan Sontag
As Consciousness Is Harnessed to Flesh. Journals & Notebooks 1964­–1980
Farrar, Straus & Giroux, 2012


I julen leste jeg i Susan Sontags posthumt utgitte dagbøker, i det andre av i alt tre planlagte bind, redigert av sønnen og skribenten David Rieff. Samlingen dekker den mest kanoniserte perioden i forfatterskapet, og fremstår nesten som en fragmentsamling av aforismer, tankesprang, notater, refleksjoner om eget liv og levnet, leseerfaringer, vennskap, kjærlighetsforhold og familie. Og selvfølgelig, når det er snakk om Sontag: en endeløs rekke lister. «I perceive value, I confer value, I create value, I even create––or guarantee––existence. Hence, my compulsion to make ”lists”. The things (Beethoven’s music, movies, business firms) won’t exist unless I signify my interest in them by at least noting down their names.». Dagbøkene gir et privilegert innsyn i arbeidsprosessen og livsrytmen til en som har betydd mye for hvordan jeg selv tenker om kunst, og øyeblikkene av gjenkjennelse er mange. Jeg er neppe den første til å se min egen metode i hennes assosiative, skissepregede stikkord; avstanden mellom hvor skjør tanken ser ut på papiret, og hvor stor den er, var, som tanke. «Armature––in sculpture». «Bring sculpture close to architecture.» «Writing as hygiene». «Get a large schoolroom map.» «Stick white, fluorescent stars on the bedroom ceiling.» «Intellectual is a refugee from experience. In Diaspora.» «French, unlike English: a language that tends to break when you bend it––». «Don’t be afraid to be concise!»

Men det er også smertefull lesning. Det kan føles som et overtramp på en måte det ikke gjør med dagbøker av andre kjente kunstnere eller tenkere, selv om hun ikke er mer privat enn for eksempel Ingmar Bergman i Arbetsboken. Når privatlivet til en vesentlig størrelse brettes ut i dag, om den det gjelder for lengst er død eller ikke, bidrar det ofte til å styrke helgenbildet, fascinasjonen for lidelsen. Ti selvransakende sider om forholdet til moren, datert 8/10/67, er opprivende slik Bergmans Höstsonaten er det – en hel barndom, oppvekst og selvforståelse meisles ut i forpinte vendinger. «She had made me––and I had accepted the designation of––author of her happiness.» Eller: «To keep her alive I also have to amuse her, to distract her from a full knowledge of her misery. (Like a parent dangling a bauble before a child about to start bawling.)»

Kanskje skulle man være påpasselig med å dyrke personkulten, la være å forholde seg til dagboknotater som om de bar på en større sannhet enn de utgitte tekstene? I iveren etter å forstå står man alltid i fare for å bedrive eksegese med det upålitelige, for å fylle inn tomrommene der de ikke alltid finnes. Selv har jeg aldri forstått det skarpe skillet mellom liv og virke, og ønsker gode biografiske lesninger velkommen, såfremt de ikke målbærer faktasjekk og identifisering. Men jeg tror ikke at de klassiske essayene nødvendigvis blir bedre av at man nå har blottlagt det aller mest intime – kanskje kan notater fra arbeidsprosessen supplere og belyse, som arkivmateriale. Likevel kaster dagbøkene lys over et helt vesentlig nav i Sontags tenkning: Kunsterfaringene er ikke en isolert sfære, men et dypest sett etisk anliggende, noe man bærer med seg i det daglige, ser verden og seg selv gjennom. Som hun selv sier i essayet om Walter Benjamin: Man kan ikke bruke livet til å fortolke verket, men man kan bruke verket til å fortolke livet.

«Jeg vender sidene i boken, som om hver side var en natt», skriver den svenske dramatikeren Lars Norén i Fragment, en setning jeg kommer til å tenke på når jeg leser Sontags opptegnelser.