På bærtur?

Litteraturkritiker Ingrid Senje drar en tur ut i skogen med Kulturrådets innkjøpskrav i ryggsekken.

Ragnar Aalbu

På bærtur

Bildebok

Ena, 2017

42 sider

 

Anna Fiske

Hallo skogen!

Bildebok

Cappelen Damm, 2017

34 sider

 

Frank Lande og Åshild Kanstad Johnsen (ill.)

Åttemeterskogen

Bildebok

Cappelen Damm, 2017

48 sider

 

I 2017 kom det ut tre bildebøker med skogstematikk som var verdt å merke seg: Hallo skogen! av Anna Fiske, På bærtur av Ragnar Aalbu, samt Åttemeterskogen av Frank Lande og Åshild Kanstad Johnsen (ill.). Alle illustrerte av erfarne illustratører, utgitt på respekterte forlag. Likevel ble bare én av bøkene, På bærtur, innkjøpt av Kulturrådet.

Flesteparten av bøkene som blir utgitt på etablerte forlag blir innkjøpt, men iblant skjer det likevel at enkelte utgivelser blir nullet. «Nullingen», eller avslaget på innkjøp fra forlag som melder opp bøkene sine automatisk, følges ikke av noen redegjøring, men begrunnes bare med at bøkene «ikke har tilstrekkelig litterær kvalitet». I Kulturrådets retningslinjer for innkjøp av skjønnlitterære verk defineres minstekravene for litterær kvalitet i verk som skal kjøpes inn til bibliotekene på denne måten:

• Fremstår som helhetlige litterære verk.
• Innehar tilstrekkelige kunstneriske, språklige og håndverksmessige kvaliteter.
• Har vært underlagt et nødvendig redaksjonelt arbeid.

Når det gjelder bildebøker, presiseres det spesielt: «Med ’bildebok’ forstår vi her enten ei bok som formidler innholdet bare gjennom illustrasjoner (tekstløs bildebok) eller ei bok der det er illustrasjon(er) på hvert oppslag, og der de til sammen utgjør minst 50 prosent av omfanget. En utgivelse skal fremstå som et helhetlig skjønnlitterært verk. Dette gjelder også bildebøker og andre utgivelser med betydelige visuelle innslag.»

På bærtur, Hallo skogen! og Åttemeterskogen er alle utgitt på respekterte forlag, og man kan derfor forvente at de har vært underlagt et grundig redaksjonelt arbeid. Alle bøkene inneholder illustrasjoner av minst 50 prosents omfang, og er illustrerte av anerkjente illustratører. Hva er det så som gjør at to av bøkene ikke har innfridd kravene for innkjøp? Handler det om helheten, om samspillet mellom tekst og illustrasjoner? Handler det om kunstneriske kvaliteter, om det språklige? Vi kan ikke annet enn å spekulere i diskusjonene som har foregått i Kulturrådets komiteer, men med utgangspunkt i den felles skogstematikk-paraplyen kan det uansett være interessant å lese bøkene opp mot hverandre og stille spørsmålet: Er Ragnar Aalbus På bærtur mer vellykket som bildebok enn de to andre bøkene? La oss ta en tur i skogen med Kulturrådets innkjøpskrav i ryggsekken.

Når trær faller

Åttemeterskogen er Frank Landes debut som barnebokforfatter. Med seg har han fått den erfarne illustratøren Åshild Kanstad Johnsen, mest kjent for bokserien om Kubbe.

Med litt velvilje kan man kanskje si at Åttemeterskogen handler om avskoging og byutvikling. Iallfall handler boka om å redde en skog. Når Røystein og vennene hans oppdager et skilt som varsler bygging av nye blokker i den bitte lille skogen som er hjemmet deres, skjønner de at noe må gjøres. Røystein får vite av den kloke Ugledal at det er han som må redde skogen, og han blir følgelig sendt til utlandet for å få opplæring av ørnen Jørn. Planen, som går ut på å hoppe i fallskjerm med en fastnøkkel for å løsne en mutter i en gravemaskin, avhenger imidlertid av at Jørn får de riktige målene for mutteren av dyrene i Åttemeterskogen, men i skyggene lurer den onde huskatten Roskva med ambisjoner om å sabotere redningsaksjonen.

Universet i Åttemeterskogen vekker assosiasjoner til både Hundremeterskogen i Ole Brumm-bøkene og til den nærmest kult-erklærte barne-tv-serien Flukta frå dyreskogen. Også karakterene til Lande har navn som spiller på artstilhørighet: Kjartand, Rasmus, Kattrine og Ugledal, men i motsetning til dyrene i Dyreskogen og Hundremeterskogen, er Landes karakterer relativt menneskeliknende, både i klesdrakt og oppførsel. Likevel er menneskene definert som fienden også i Åttemeterskogen, med huskatten Roskva som en slags overgangsfigur mellom ville dyr og mennesker.

Det er et sjarmerende karaktergalleri Lande har skapt, og ideen til plottet er både god og original. Boka formidler også et sympatisk budskap om at man ikke trenger å være spesielt utvalgt for å kunne redde hjemmet sitt. Gjennom Kanstad Johnsens illustrasjoner fremstår Landes skogsunivers som rikt, levende og sjarmerende, med mettede farger og en litt 70-tallsaktig fargepalett der okergult går igjen som en effektfull gjennomgangsfarge. Illustrasjonene er detaljrike og varierte, og flere steder benytter Kanstad Johnsen seg av snakkebobler og tegneserieaktige sekvenser, for eksempel i skildringen av Røysteins treningsopplegg hos Jørn. Kanstad Johnsens illustrasjoner er en god følgesvenn gjennom skogen til Lande, men landskapet er kupert i Åttemeterskogen, og plottet forgreiner seg i mange retninger.

Om natten er alle katter grå?

Hovedproblemet med Åttemeterskogen ligger i plottets manglende indre koherens. Det blir aldri klart hva som er reglene eller begrensningene i universet til Lande: hva slags egenskaper de menneskeliknende dyrene har, eller hvilken frihet de har til å forflytte seg eller til å påvirke byggingen av boligfeltet. Når reglene for handlingsfrihet tilsynelatende skifter etter dramaturgisk behov, begynner troverdigheten til handlingen og universet å halte.

Én ting er at plottet har flere logiske problemer og åpne spørsmål, som hvorfor Røystein må hoppe i fallskjerm for å nå gravemaskinen mens Kattrine etter sigende kan snike seg usett frem for å sjekke målene på mutteren, eller hva som egentlig er formålet med turen til «utlandet». Et annet poeng er at sammenhengen i plottet avhenger av at leseren aksepterer et synsvinkelbrudd fra den allvitende fortelleren til Kjartands synsvinkel, når Kjartand drar for å få målene på mutteren, og illustrasjonen tydelig viser at han møter en «forkledd» Roskva, som i teksten benevnes som Kattrine. Hvordan Roskva har fått nyss om detaljene i planen, eller hvorfor menneskene har bestilt ny gravemaskin allerede før den gamle er ødelagt, får vi heller ikke noe svar på i Åttemeterskogen.

Når det til slutt viser seg at oppdraget med å løsne mutteren, som innebar både fallskjermtrening og teoretisk undervisning om gravemaskiner, er irrelevant og bare har utsatt byggingen et par uker, begynner jeg å miste taket på hva fortellingen egentlig handler om. Riktignok kommer det en forsonende avslutning, men denne er fullstendig frakoplet fra hovedplottet: Røystein, som tidligere bare kunne lese store bokstaver, ender med å bryte seg inn i leiligheten til Roskvas matmor og bruke en laptop til å bestille ny skog med kredittkortet hennes.

Å følge den smale stien

Åttemeterskogen beskrives av forlaget som myntet på en eldre målgruppe enn de to andre bildebøkene, og boka inneholder svært mye tekst i forhold til det som er vanlig i sjangeren. I motsetning til På bærtur, følger ikke historien en enkel handlingskurve, men har isteden flere vendinger underveis.

Lande lykkes best når han skriver enkelt, og det er flere gode skildringer å finne i boka, som den innledende beskrivelsen av Åttemeterskogen: «Den lille flekken med trær de to spaserer gjennom, kalles Åttemeterskogen. Det er fordi den er åtte meter lang. Eller kort, da. Åttemeterskogen var lenger før, men nå er den omringet av boligblokker.» Andre steder er språket til Lande likevel påfallende voksent, med beskrivelser som «som om noen har fuktet henne med universalsprat og tørket av med papir», eller kompliserte uttrykk som «ekstraordinær generalforsamling».

Tilpasningen til målgruppa ser altså ikke ut til å ligge i det språklige nivået, men kommer snarere i form av overforklarende partier. Svært mye av teksten blir brukt på innholdsfattige dialoger og inngående forklaringer. For eksempel vies et helt avsnitt til Kattrines forklaring av hvorfor hun ikke reagerte på at Kjartand aldri kom for å hente målene hennes på mutteren, lenge etter at det er avslørt at Roskva har sabotert opplegget:

– Nei, det er helt sant, jeg fikk aldri målt mutteren, trygler Katrine. – Da jeg skulle utføre oppdraget, var døra mi gått i vranglås. Jeg ropte på hjelp, men det tok lang tid før noen hørte meg. Til slutt fikk jeg hjelp og løp så fort jeg kunne bort til møteplassen, men da var ikke Kjartand der. Jeg tenkte at dere fant en annen løsning og at alt ordnet seg uten min hjelp.

Åttemeterskogen

Det er åpenbart at Lande, eller redaktøren til Lande, burde ha kuttet mer i teksten og isteden latt bildene fortelle. Med en strammere redigering ville nok plottproblemene i Åttemeterskogen ha blitt tydeligere også for forfatteren. Med utgangspunkt i Kulturrådets innkjøpskrav, kan man kanskje si at svakhetene i Åttemeterskogen handler om en manglende evne til å skape et helhetlig verk, en bok der bildene og teksten jobber sammen om å fortelle.

Som man roper i skogen

Hallo skogen! er sjuende bok i Hallo-serien til Anna Fiske, som tidligere har tatt for seg blant annet havet, planeten og byen. Bøkene i Hallo-serien er myldrebøker, en sjanger som innbyr til en annen form for interaktivitet enn tradisjonelle bildebøker. Snarere enn å fortelle en kronologisk historie, lar myldrebøkene leserne finne og følge én eller flere karakterer gjennom boka, som i Hvor er Willy?-bøkene til Martin Hanford, eller de populære årstidsvrimlebøkene til Rotraut Susanne Berner. Blant nyere norske vrimlebøker kan også nevnes Flu Hartbergs Borte vekk-serie, der Borte vekk i verdensrommet (2016) er det nyeste tilskuddet. Ofte blir bildene supplert med visuelle oppgaver eller enkel tekst, slik at barneleserne kan skape sine egne fortellinger om karakterene. Slik åpner bøkene for gjenlesing med ulikt fokus hver gang.

I Hallo skogen! er det altså skogen som er i fokus. I sentrum for oppslagene finner vi et lite skogsfelt, komplett med dyr, planter og mennesker. Det er i hovedsak karakterene som endrer og forflytter seg fra oppslag til oppslag, mens landskapet forblir det samme. Fiskes særegne ujevne og skisseaktige strek egner seg godt til myldreformatet, ettersom karakterene ofte skifter fasong fra oppslag til oppslag, noe som gjør dem mer utfordrende å finne igjen. I Hallo skogen! følger handlingen døgnsyklusen, slik at oppslagene viser ulike tider på døgnet, fra morgen, via midt på dagen og ettermiddag, til kveld og natt. De skiftende tidene gjør hovedsakelig utslag i en skiftende stemning og fargepalett, samt at karakterene sovner og våkner. Gjennom boka gjentar syklusen seg tre ganger.

I forsatsen til Hallo skogen! introduserer Fiske et knippe hovedkarakterer: en nisse, en faun, en bjørn, et duepar, et elgepar og Gurra og Grønn-nissen. I tillegg finnes et mylder av andre karakterer, både dyr og mennesker, og det er mulig å følge små narrativ rundt flere av dem. Fiske spiller mye på absurd humor, og flere av karakterene foretar seg repetitive eller meningsløse handlinger på oppslag etter oppslag: Duene kommer med gjentakende kjærlighetserklæringer, bjørnen gjemmer seg, enhjørningen stanger ufrivillig borti de andre dyrene.

Noen av handlingslinjene blir tydeliggjort med spørsmål i teksten, andre spiller seg utelukkende ut i illustrasjonene. Det er flust av detaljer å finne i Hallo skogen!, og mange konflikter å følge, både ved hjelp av spørsmålene til Fiske og uten dem. Imidlertid spiller ingen av konfliktene seg ut som et klassisk plott i en bildebok. Karakterene som gjennomgår mest utvikling fra start til slutt, er nok nissen, som i sin lengsel etter jula bestemmer seg for å pakke inn steiner, pinner og kongler, samt Gurra og Grønn-nissen. De åpner en butikk der de forsøker å selge ulike skogsprodukter uten hell, inntil de til slutt forstår at det er dekorasjonene de har laget for å pynte butikken som er det virkelige salgsproduktet. I tillegg til disse små narrativene, integrerer Fiske både ordspill (gladlaks, bier som «stikker») og referanser til andre litterære verk, som Den lille larven Aldrimett, når hun tegner inn en larve som vokser seg stor ved å spise opp nålene på et helt tre, eller til Fantomet når hun lar Fantomet komme for å hente ulven.

På skogstur uten proviant

Hallo skogen! fungerer godt som myldrebok, og kan med hell leses flere ganger. Når boka likevel ikke ble innkjøpt av Kulturrådet, er det naturlig å spørre seg om det handler om sjanger. Heller enn som «helhetlige litterære verk», fungerer myldrebøker som interaktiv lesning, som en slags aktivitetsbok som barn og voksne kan utforske sammen.

Hallo skogen! lener seg tungt på illustrasjonene, og det er vanskelig å peke på den kunstneriske kvaliteten i teksten, som tar form av enkle og gjentakende påstander som: «Det er kveld i skogen. Fru Elg får ikke sove» og spørsmål som: «Kan du se: En glad fisk? Et egg i en vogn?». Fiskes myldrebøker har imidlertid blitt innkjøpt før, så den manglende innkjøpsviljen kan like godt handle om at de har blitt litt for like hverandre, at Hallo-serien har fått et visst samlebåndspreg, og mangler evnen til nyskaping innenfor formatet.

Når dette er sagt, er det likevel noe som skiller Hallo skogen! fra de andre bøkene i Hallo-serien, og det handler om monotoni i illustrasjonene. Mens det er årstidene som strukturerer for eksempel Hallo havet!, er det tiden på døgnet som endrer seg i Hallo skogen!, og denne gjentakende syklusen gir mye mindre rom for variasjon. Kanskje har Fiske laget seg en for trang ramme for seg selv med de skiftende døgntidene, for fargepaletten i oppslagene som viser samme tid på døgnet er påfallende like. Man kan spørre seg om Fiske ikke kunne gjort mer ut av skogskonseptet, og skapt tydeligere narrativ rundt karakterene og det skiftende landskapet i skogen?

Ut og plukke blåbær

Også Ragnar Aalbus skogsfortelling vekker assosiasjoner til Ole Brumm, ettersom Aalbu har latt en lun, godslig og sulten bjørn være hovedkarakter og fortellerstemme. Aalbu ble i 2015 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for bildeboka Krokodillen i treet, og både streken og den direkte lesertiltalen fra denne boka er gjenkjennelig i På bærtur. Det samme er den tilsynelatende enkle historien, som samtidig inneholder flere lag.

I På bærtur lar Aalbu leseren følge en bjørn som oppdager et kjempeblåbær mens han er ute på bærtur. Bæret sitter fast i en sprekk i en fjellhylle og viser seg å være nokså vanskelig å få tak i, så bjørnen må være snedig og ta i bruk alle omliggende hjelpemidler. Omtrent halvveis i historien forlater Aalbu bjørnen balanserende på en stokk, og lar isteden en skoleklasse tre inn i historien. En av elevene, som er trist for at hun har mistet ballongen sin dagen før, sniker seg unna gruppa. Mot slutten av fortellingen møtes de to i en stor «eksplosjon», der bjørnen kommer farende nedover fjellhylla med både blåbærene og ballongen.

Fortellingen til Aalbu er enkel, men samtidig smart uttenkt. Illustrasjonene er tydelige og minimalistiske, med store fargeflater og sparsomme detaljer, og veksler mellom store oversiktsbilder og tette utsnitt av ansiktsuttrykk. Aalbu overlater det ofte til bildene å fortelle, både om bjørnens overmot og om jentas tristhet. Møtet mellom de selvsikre utsagnene til bjørnen og de små og spinkle rekvisittene vi ser i illustrasjonene skaper spenning i fortellingen, og fungerer samtidig som frampek mot den kommende katastrofen. Observante lesere kan dessuten merke seg forhistorien om tapet av ballongen, som Aalbu har plassert i forsatsen. På bærturs fremste styrke er at den enkle historien kommuniserer direkte med yngre lesere, samtidig som det skjuler seg flere lag under overflaten.

Også Aalbu ser ut til å ha sansen for det absurde, og det er mye humor i selvmotsigelsene til forteller-bjørnen, som for eksempel etter å ha gjort et helhjertet forsøk på å klatre opp i et bitte lite tre, kommer med følgende utsagn: «Treet var en dårlig idé. Jeg visste egentlig det.» Det finnes også referanser å spore i det enkle plottet, for eksempel til Gollum i Ringenes herre, når bjørnen lar grådigheten ta overhånd: «Det er rett og slett utrolig. Og det skal bli mitt! Det er mitt! Jeg skal spise hele på en gang!» Et snev av absurd humor kan vi også finne i sluttscenen, der bjørnen uanfektet fortsetter med bærplukkinga uten å reflektere over at kjempeblåbæret han lengtet etter egentlig var en ballong.

Aalbu holder seg altså for god for moraliserende pekefingre, men det er likevel mulig å lese inn et underliggende budskap i På bærtur: en advarsel mot å la grådigheten ta overhånd, eller lest mer bokstavelig: At hovmod står for fall.

Å ikke se trærne for bare skog

Når vi ser litt nærmere på Åttemeterskogen, På bærtur og Hallo skogen!, viser det seg altså at de tross felles skogstematikk er ganske ulike bøker. Mens Åttemeterskogen er en svært teksttung bildebok, rettet mot en litt eldre målgruppe, er På bærtur en minimalistisk fortelling for yngre barn, i hovedsak fortalt gjennom illustrasjonene. Hallo skogen! er på sin side en myldrebok, der hovedkvaliteten ikke ligger i det narrative, men i detaljrikdommen. Stilmessig kan man si at de tre bøkene befinner seg på hver side av sjangerfeltet, eller sjangerskogen, om du vil. Mens Ragnar Aalbu befinner seg trygt på bakken, lurer Frank Lande og Åshild Kanstad Johnsen i ytterkanten av skogsfeltet. Anna Fiske befinner seg på sin side nede på skogbunnen, letende blant barnåler og høstblader.

Av de tre bøkene er Ragnar Aalbus På bærtur den fortellingen som legger seg tettest innpå en tradisjonell bildebok, med lite tekst og tydelig samspill mellom historie og illustrasjoner. Den er også den av bøkene som lykkes best i å få bildene og teksten til å spille sammen om å danne et større hele. Eller, som Kulturrådet definerer det: som fungerer best som et helhetlig litterært verk. Også Hallo skogen! og Åttemeterskogen har likevel tydelige litterære og visuelle kvaliteter. Tross en del språklige og plottmessige problemer, viser Åttemeterskogen både sjarm, fortellerglede og tilløp til vellykkede scener, noe som gjør at det er grunn til å forvente mer av barnebokdebutanten Frank Lande. Hallo skogen! åpner på sin side for interessante og varierte interaktive lesninger, selv om boka har et visst seriepreg.

Det er ikke min, men Kulturrådets oppgave å bestemme hvilke bøker som skal kjøpes inn til landets biblioteker og dermed gjøres tilgjengelige for bredden av barnelesere. Det er en vanskelig, men viktig oppgave, som iblant bør gås etter i sømmene. I disse tilfellene er det likevel ingen grunn til å skru på sirenene og varsle om skogbrann, nullingen av Hallo skogen! og Åttemeterskogen ser ut til å være velbegrunnede.