Prosa
Minnene som holder sinnet fanget
På mange måter er «Efterlämnat» den boken Lars Norén har skrevet i hele sitt forfatterskap.
Lars Norén
Efterlämnat
Albert Bonniers Forlag
149 sider
Det tar lang tid før jeg klarer å skrive om Lars Noréns seneste utgivelse Efterlämnat. Muligens fordi jeg syns det er vanskelig å plassere den på en god-dårlig-skala, ettersom den er så gjennomført i sin form, men samtidig etterlater en følelse av at hvis man hadde bearbeidet teksten, begynt å stryke, redigere og flytte om på setninger, i noen uker, i noen måneder, så ville man merkelig nok allikevel sittet igjen med omtrent det samme utfallet.
Så hvordan skal jeg begynne?
Jeg kan begynne med å si at boka er svart. Omslaget, altså. Det er ingen baksidetekst, heller ikke smussomslag med forfatterbiografi og diverse terningkast. Forsiden, til forskjell fra baksiden, er glatt, og hvis man holder boka opp foran seg, så vil man se konturene av sitt eget ansikt.
Det er fiffig gjort ettersom Efterlämnat i høyeste grad tar for seg et jeg som ser tilbake på seg selv og sitt liv, i omtåkete, deliriske bruddstykker; det er et grumsete, uklart speilbilde leseren står ovenfor.
Det som til gjengjeld framstår tydelig er jegets meningsløse blikk på tilværelsen, og hvor særlig en oppvekst preget av dysfunksjonalitet, overgrep og psykiatrisk innleggelser, står sentralt. Skal vi tro det sengeliggende jeget har han vært en del av de mørkeste, mest ydmykende avkrokene i samfunnet, og man kan saktens undre seg over om det svarte omslaget, som sammen med tittelen først vekker assosiasjoner til døden, egentlig symboliserer det tomme, bekmørke livet (døden omtales da også allerede tidlig i boken som «den siste friheten»).
Prosalyrisk monolog
Lars Noréns forfatterskap er omfattende og består foruten av hans verdenskjente dramatikk også av poesi, prosa og dagbøker. Efterlämnat kan plasseres i slektskap med hans tidligere prosabøker, men tekstens ujevne høyremarg gjør at den også kan kalles et langdikt, skjønt kanskje er det egentlig en prosalyrisk monolog.
I alle fall er det en sammenhengende tekst som mangler skilletegn, men med versaler som dels skiller ulike resonnementer, ulike tidsplan, ulike steder, men også fungerer som rytmemarkører og brudd i teksten. Den syke, snart 70 år gamle fortelleren forsøker å skrive om sine minner. Sånn sett framstår Efterlämnat som en selvrefleksiv tekst, som kanskje ikke i første omgang forteller om seg selv, men snarere samtaler med seg selv, på et springende, assosiativt sett. Her er et fint eksempel:
(…)
Mina drömmar har alltid varit av en enkel beskaffenhet Jag har
väl haft högst tre i mina dar Jag kan inte hålla i en
penna med de här reumatiska fingrarna Mina händer som
knappt går att sluta är evigt öppna mot min vilja som om de
försökte få mig upprörd Det skulle ta timmar att knäppa
de tre runda metallknapparna i gylfen eller knyta
skosnörena i skorna som jag ställt ifrån mig för länge sen
i rummet som jag vistades i då De skor som jag stod och
gick i Senare också bar under nattens timmar Jag vet att
presens och imperfektum och futurum glider i hop i en enda
oformlig uppsjö utan förvarning utan vidare utan direkt
anledning som om orsak och verkan bytte plats de också så
som de ofta gör i det verkliga livet Jag minns inte mina
första vårdare Deras ögon och händer
På sitt beste bølger teksten seg med vekselvis med korte og lange setninger og veksler mellom påstander, hverdagslige betraktninger, aforismer og lyriske observasjoner. Jeget er nærmest plastisk, og minnene, som framtrer repetitiv og drømmeaktig og iblant forveksles med subjektets egen forestillingsevne, gir fortellerstemmen et visst upålitelig drag. Etter hvert som jeg leser tenker jeg riktignok at han også kan bli en smule autoritær ettersom det er ingen andre som får komme til orde, det er ingen andre som får tre fram, og selv om jeget framstiller seg som et offer (med rette) framstår han også som en dirigent; verdensanskuelsen er utelukkende hans.
Savner en overraskelse
Det jeg allikevel savner mest etter hvert som lesningen skrider framover er at Efterlämnat skal overraske meg. Det krever mye av en sammenhengende tekst som dette, tenker jeg, å klare å holde på intensiteten, å skape momentum og ikke falle ned på det jevne. For meg blir teksten etter hvert litt ensformig og forutsigbar, særlig når det kommer til tematikk og topos. Tomheten og meningsløsheten, det erotiske og det forbudte knyttet til overgrep og incest føles verken så grenseoverskridende eller originalt når man har lest Samuel Beckett og George Bataille eller Noréns eget forfatterskap, for den del. Landskapet blir i det hele tatt litt for velkjent.
Svart humor
Det er derfor litt skuffende at de gode tilløpene til svart humor etter hvert blir færre og færre, det burde vært omvendt. Tragikomikken i begynnelsen av Efterlämnat tilfører mer spenn i teksten og skaper mer uforutsigbarhet, som her for eksempel:
(…)
De flesta av möblerna var sedan länge fastskruvade i golvet Det är
de förresten fortfarande Det är redan så länge sedan Men det
minns jag klart liksom mina outtröttliga strävanden att
tanklöst försöka flytta dem en enstaka stol som jag satt
i närmare bordet där man huvudsakligen fördrev dagen med
att spela olika sorters kortspel eller bara sitta och stirra
betydelsedigert På den tiden alldeles i början hade jag ett eget
litet rum som jag sedan fördes bort ifrån när man
uppmärksammade att jag försökte äta upp mina händer Det
är ingen idé att se tillbaka
Glad blir jeg også når jeget i Efterlämnat endelig (på side 114) finner en flik av mening i en avsindig situasjon. Han innser at han inngår i en sammenheng, av mennesker, og at det faktisk er meningsfullt. Så finnes det altså litt humanisme, litt håp, litt lys i dette dunkle universet.
Forfatterens grunntone
I Svenska Dagbladet spør anmelderen seg om Lars Norén med Efterlämnat har forsøkt å skrive seg så nært man kan komme et levende lik. I Dagens Nyheter konkluderer anmelderen med boka er Noréns stemmegaffel, den representerer grunntonen i hans forfatterskap. Jeg er ikke uenig med noen av dem.
Efterlämnat skildrer et menneskets alderdom og sykdom der minnene på underlig vis holder sinnet både fanget og årvåkent. Utenforskap, den dysfunksjonelle familien og den nakne, spøkelsesaktige eksistensen innstengt på en institusjon kjenner vi igjen fra Noréns øvrige verk. På mange måter er Efterlämnat den boken Lars Norén har skrevet i hele sitt forfatterskap. Selv mener jeg nok han har skrevet den bedre tidligere.