Kronen på verket

Virginia Woolf sammenlignet oversettelser med naturkatastrofer. Nyoversettelsen av «Mrs. Dalloway» er alt annet enn det.

Virginia Woolf
Mrs. Dalloway
Oversatt av Merete Alfsen
Pax Forlag 2017

 

Hver sommer reiser jeg til den samme greske øya. Hver gang besøker jeg de kjente, gamle stedene; strendene, landsbyene, tavernaene. Livet er fullt av ritualer.

I denne samlingen av steder jeg oppsøker igjen og igjen, er en liten, falleferdig utendørskino. Stolene er vonde, bråket fra veien ved siden av irriterende og den tekniske kvaliteten laber, så hvorfor må jeg alltid tilbake hit? Filmene jeg ser her, er ikke en gang alltid særlig gode.

En velutviklet hang til nostalgi, kanskje. Men som i Cinema Paradiso er denne kinoen et slags fortryllet sted. Det er som om den høye stjernehimmelen, varmen som svøper seg ømt omkring meg og lyden av sirisser i det fjerne gjør bildene på lerretet sterkere, mer pregnante enn de ellers ville vært. Ingen andre steder er jeg så påskrudd og mottagelig som her.

Tett på

Det må ha vært sommeren 2003 at kinoen viste Stephen Daldrys The Hours. Filmen bruker Virginia Woolfs roman Mrs. Dalloway fra 1925 for å fortelle om én enkelt dag i tre forskjellige kvinners liv, og var en nesten uutholdelig skakende opplevelse. I det hete nattemørket var det umulig ikke å slippe Daldrys fremstilling av liv og død, frihet og avmakt, selvrealisering og offer tett inn på seg.

Dagen etterpå drakk jeg kaffe i den milde morgensolen. Ved siden av meg på trappen satt venninnen jeg hadde sett filmen sammen med. Helt stille, mens hun så rett fremfor seg, sa hun: – Jeg har mange ganger hatt lyst til å gjøre det samme (som en av hovedpersonene i filmen). Dra min vei, forlate barna mine og aldri se meg tilbake. Hva jeg svarte, eller om jeg i det hele tatt gjorde det, kan jeg ikke lenger huske, men sjokket den lille bemerkningen utløste, vil for alltid være med meg. Man tror man kjenner folk, at man er trygg og vet alt som er å vite om dem, og så, helt plutselig og uten forvarsel, revner verden litt.

Da jeg samme morgen ringte noen venner som skulle komme nedover og bad dem om å ta med Mrs. Dalloway, for filmen hadde utløst et akutt behov for å lese Woolf, var det med andre ord så mange slags tanker og følelser som rørte seg i meg. Og, helt i tråd med det forfatteren skriver om i romanen, kommer alt dette tilbake når jeg sitter her med Merete Alfsens nyoversettelse. Hendelser for nesten 15 år siden, kvelden på utekinoen, samtalen på trappen, er brått minst like levende til stede i bevisstheten som tiden og rommet jeg fysisk befinner meg i.

Sent ute

Til tross for at forfatterskapet blir regnet som et av modernismens aller mest betydningsfulle, er de fleste Woolf-oversettelsene til norsk kommet i løpet av de siste drøyt 20 årene. (Andre modernistiske frontfigurer har forresten lidd samme skjebne; først i 1993 var eksempelvis James Joyce’ Ulysses tilgjengelig på norsk.) De viktigste unntakene er De dro til fyret og nettopp Mrs. Dalloway i henholdsvis Peter Magnus´ oversettelse fra 1948 og Kari Risviks fra 1980.

Det store lasset er det Pax Forlag, først ved redaktør Birgit Bjerck, og Merete Alfsen som har dratt. I 1993 kom Orlando (1928), som Alfsen mottok den høythengende Bastian-prisen for. Siden har forlaget blant annet utgitt nyoversettelsen Til fyret (1927), Bølgene (1931) og Jacobs rom (1922). I år er altså turen kommet til Mrs. Dalloway, og med den har Pax og Alfsen på sett og vis fullbrakt sitt Woolf-prosjekt. Fremdeles er det romaner (og en hel del andre tekster) som ikke er kommet på norsk, for eksempel debuten The Voyage Out (1915) og den sene The Years (1937), men de viktigste titlene er nå ute i ett og samme oversetterskap.

Dyp skepsis

Forfatteren selv hadde lite godt å si om skjønnlitterære oversettelser. Som Anka Ryall påpeker i monografien Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger (2011), sammenliknet hun oversettelser «[…] med katastrofer som jordskjelv eller jernbaneulykker». Katastrofefølelsen er for så vidt lett å forstå; i Woolfs tid var forkortelser og radbrekking av originalverk gjengs praksis innenfor oversetteriet.

I et arbeid som er pågått i nesten 25 år, har Alfsen på sin side vist at Woolf ville hatt lite å frykte fra henne. Oversetteren har ørene på stilk for musikaliteten og rytmen i originalprosaen og en suveren språkbeherskelse. Det gjør Alfsen fri, fri til å finne løsninger på norsk som ikke nødvendigvis er bokstavtro, men som ivaretar rikdommen og skjønnheten i Woolfs prosa på et høyere nivå av troskap.

Skjevt ut

I forrige nummer av BLA minnet Johanne Fronth-Nygren om at én oversetter aldri kan lykkes med alt: «Bare ved å oversette igjen og igjen, ved å lære av forgjengernes feil, kan vi holde en tekst i live, og dermed beholde det båndet til fortiden som ellers vil gå tapt.» Om man ser på den berømte åpningssetningen i Mrs. Dalloway og sammenlikner de to norske oversettelsene, er det åpenbart at Merete Alfsens gjenoppretter en forbindelse til originalen som delvis er forsvunnet i Kari Risviks. Sistnevntes oversettelse på Gyldendal i 1980 kommer nemlig skjevt ut når den lar Woolfs «Mrs. Dalloway said she would buy the flowers herself» lyde: «Mrs Dalloway sa hun kunne kjøpe blomstene selv» (min uth.). Å la would, som her uttrykker vilje og hensikt, oversettes med kunne gir et fortegnet bilde av Clarissa Dalloway, det må være ville, som hos Alfsen. Merkelig nok lot Gyldendal lapsusen stå da de ga ut romanen på nytt i 2003.

Lydhørheten, kreativiteten og språkbeherskelsen som kommer til uttrykk i årets Mrs. Dalloway-oversettelse, hadde fortjent å bli illustrert ved hjelp av et bredt spekter av eksempler. Her må jeg nøye meg med ett, hentet fra en av romanens mest sentrale passasjer, Clarissas gjenopplevelse av kysset Sally Seton gav henne den sommeren for 30 år siden:

«Then came the most exquisite moment of her whole life passing a stone urn with flowers in it. Sally stopped; picked a flower; kissed her on the lips. The whole world might have turned upside down! The others disappeared; there she was alone with Sally. And she felt that she had been given a present, wrapped up, and told just to keep it, not to look at it – a diamond, something infinitely precious, wrapped up, which, as they walked (up and down, up and down), she uncovered, or the radiance burnt through, the revelation, the religious feeling! – when old Joseph and Peter faced them:

’Star-gazing?’ said Peter.

It was like running one’s face against a granite wall in the darkness! It was shocking; it was horrible!»

«Så kom det vidunderligste øyeblikket i hele hennes liv, da de kom forbi en steinurne med blomster i. Sally stoppet; plukket en blomst; kysset henne på munnen. Det var som om verden ble snudd på hodet! De andre forsvant; der var hun alene med Sally. Og hun følte at hun hadde fått en gave, innpakket, med beskjed om å ta vare på den, ikke se på den – en diamant, noe uendelig dyrebart, innpakket, som hun mens de gikk der (frem og tilbake, frem og tilbake), pakket opp, eller stråleglansen brant igjennom, åpenbaringen, den religiøse følelsen! – da gamle Joseph og Peter plutselig stod der.

«Ute og svermer?» sa Peter.

Det var som å slå ansiktet mot en steinmur i mørket! Det var forferdelig, det var grusomt!»

Som man ser, er rytmen og setningsmelodien i Woolfs fremstilling av Clarissas bevissthetsstrøm minutiøst gjenskapt i den norske oversettelsen. Tiden stopper nærmest opp, og det fortryllede øyeblikket holdes fast i alle pauseringene som oppstår av semikolon og komma.

Brutt fortryllelse

Det som likevel slår meg enda mer, er hvordan Alfsen, helt i tråd med Woolf, punkterer fortryllelsen med den dypt ironiske og giftige replikken «Ute og svermer?» Uttrykket «star-gazing» kan man selvsagt tenke seg flere mulige løsninger på – Risvik valgte i sin tid den mer direkte oversettelsen «Kikker på stjernene?» – men originaltekstens brodd, og sjokkfølelsen den skaper hos Clarissa, kunne neppe fått et bedre uttrykk på norsk enn den har fått hos Alfsen.

Hva er en god oversettelse? Den skotske forfatteren Ali Smith oppsummerer det så fint når hun sier at den gode oversettelsen får teksten til å «[…] klinge ekte i sin nye form – som om den var skrevet for første gang på sitt nye språk». For å få til et slikt kunststykke må man ha noe så sjelden som absolutt gehør, både for kilde- og målspråket. Det har Merete Alfsen.

Emneord: