Foto: Tove K. Breistein/Samlaget

Flere noveller til de unge, takk!

Lars Mæhle eksperimenterer midt mellom romanen og novella – men tekstene i hans siste bok kunne tjent på å være mer noveller.

Lars Mæhle
Jag är Supermann
Det Norske Samlaget 2017
127 sider

Lars Mæhle debuterte med Keeperen til Tunisia i 2002, og siden da har han vist seg som en imponerende allsidig og produktiv forfatter. Han skriver noveller, romaner og lettlestbøker, han varierer mellom krim, fantasy, realistisk skjønnlitteratur og sakprosa, og han skriver for både barn, ungdom og voksne.

I år har han servert oss novellesamlingen Jag är Supermann som inneholder fem temmelig ulike noveller, men symmetrisk nok er den første, midterste og siste på rundt 30 sider, mens den andre og den fjerde er på rundt ti sider. I denne utgivelsen viser Mæhle sin kvalitative allsidighet og bredde ved å fremstille karakterer som alle gjør inntrykk og synes troverdige på hver sin måte, og som fremstår som svært forskjellige. Mens atferden og replikkene til enkelte av dem, som Eskil i den første novella og Tuva i den siste, kan provosere og irritere, får man stor sympati for de mer såre, tenksomme karakterene, som Bjørn og Anders i henholdsvis første og tredje novelle. Slik evner Mæhle å aktivere et stort arsenal av responser, noe jeg anser som en styrke. Denne utgivelsen er følgelig, i likhet med forfatterskapet for øvrig, hverken snever eller smal på noen måte.

De fem historiene er også forskjellige, men de ulike karakterene har det til felles at de trenger å bli sett, om enn på ulike måter. God variasjon og stort spenn i karakterfremstillingen, så vel som i plottene, belegger Mæhles dikterevne; han skriver ikke stadig variasjoner over det samme, men skaper nye (eksistensielle) problemer og situasjoner der noe står på spill for hovedpersonen. Mens man kan lese en bok av enkelte forfattere og føle at man har lest hele forfatterskapet, er ikke det tilfelle for Mæhles produksjon, og det i positiv forstand. Han overrasker, finner nye vendinger, nye problemer, nye stemninger, og han veksler i stil og tone avhengig av hvilken historie og hvilken karakter han fremstiller. I denne samlingen ser vi det tydeligst om vi sammenligner de to første novellene; går man rett fra å lese den første til å lese den andre, opplever man et toneskifte som er særlig stilistisk fundert. Novelle nummer to, «489 mil til Aleppo», er knappere i stilen, med kortere setninger og færre utbroderende forklaringer og beskrivelser. I partier er den også impresjonistisk med setningsemner og stikkordsmessig fremstilling. De partiene er de beste i denne novella, ja, i hele samlingen, for dermed blir den intense og overveldende overgangen den syriske jenta Aya opplever, overført på leseren. All den informasjonen som er pakket inn i enkeltord og setningsemner gjenspeiler hvordan det er mange inntrykk å fordøye for Aya (se særlig s. 37–38). Gode impresjonistiske innslag og en assosiativ fremstilling som gjør lesningen sanselig, finner vi også særlig i tredje novelle, «Fuglen i røyret».

Noveller?

Sjangerbetegnelsen «Noveller» er angitt på tittelbladet, men denne peritekstopplysningen samsvarer ikke med opplysningene i epiteksten, for på vaskeseddelen står det at det er «ei blanding av roman og forteljingar». Som anmelder Erle Marie Sørheim påpekte for Korea. Noveller om kjærleik (2011), har Mæhle skapt sin egen litterære kategori midt imellom novellesamling og roman. Som i Korea utspiller handlingen seg på ett sted, og novellene har flere felles forankringspunkter. En rømling og råneren Bengle er blant karakterer som opptrer i hver av novellene og etablerer en rød tråd, men som likevel kun spiller marginale biroller.

Med dette komposisjonsgrepet minner Mæhles bok om Johan Harstads novellesamling Ambulanse og Katrine Marie Guldagers novellesamling København, som begge med stort hell har supplert novellenes tematiske likheter med et nettverk av forbindelser mellom handlinger, steder, detaljer og karakterer. Forbindelsene både utfordrer og pirrer, samtidig som Mæhles fem noveller kaster lys over hverandre på ulike måter. Vi får ny informasjon i hver enkelt novelle som gjør det fristende å lese de andre novellene på nytt, for å oppdage noe vi ikke så ved første lesning, eller for å vurdere en hendelse eller replikk på nytt med grunnlag i mer innsikt i situasjonen. Slik stimulerer Mæhle leserens oppmerksomhet.

Men er dette noveller? I likhet med de tre historiene som utgjør Helga Flatlands såkalte roman Bli hvis du kan. Reis hvis du må, utspiller hovedhandlingene seg på ett og samme sted. Enheten i sted og forbindelsene kunne tale for at dette like gjerne kunne leses som en slags kollektivroman. Men til forskjell fra hos Flatland er det ikke én bestemt kjernehistorie som sterkt binder de fem historiene sammen. Det er ikke nødvendig å sjangerbestemme boka, men dens kvalitet ville ha tjent på å få bli enda mer noveller; mer intense, komprimerte, åpne. Hver og en av de fem novellene ville blitt bedre om mer hadde vært strøket under den avsluttende redigeringen – både enkeltord og (deler av) setninger.

Flere gåter, færre ord, mer åpenhet

Det er ikke uvanlig å påstå at det er visse kvalitative forskjeller mellom novella og romanen fordi novella ikke kan fremstille en persons utvikling så detaljert og så nyansert som romanen. Men er det en kvalitet ved romanen at den kan fremstille et lengre handlingsforløp? Det kan det selvfølgelig være. Men da overser man de virkemidler novella kan ty til for å kompensere og gi et bredt innblikk i personer og handling; novella kan jo kompensere gjennom en kombinasjon av iterativ frekvens, retrospeksjon og fremstilling av essensielle scener. Dessuten kan man påstå at novellas konsentrasjon om et utvidet øyeblikk stiller sterkere kvalitativt enn eksempelvis de romaner som er fortalt i en refererende stil med et høyt fortelletempo, der handling og suksesjon prioriteres. Novellas åpne egenskaper er som oftest en kvalitet. I en kort og konsentrert tekst vil hvert ord måtte bære mer og få mer oppmerksomhet enn i en lang (og særlig plotorientert) roman. Det er en av grunnene til at mange ser novella som en mer litterær form enn romanen. Ofte konstaterer og antyder novella det romanen forklarer. Slik kan novella minne om drømmen; innholdet forblir delvis i en latent, potensiell tilstand. Jeg savner at Mæhle utnytter dette enda bedre.

Det finnes jo en rekke ulike representanter for novellesjangeren. Men de beste novellene er i stor grad kjennetegnet av en særegen form for spenning, gåtefullhet, åpenhet, (emosjonell) intensitet. I samtale med Alf van der Hagen fremhever Kjell Askildsen at en forfatter må skape spenning: «Først og fremst må en jo skape en spenning. Selvfølgelig. En spenning som aldri slipper taket. Det fortjener leseren». Men hva er spenning? Askildsen gir oss svaret: «Det er gåten, ikke sant, den som skal løses. Da skal du være våken, få med deg alt» (Hagen 2014, 280). Gåter skaper spenning. I Mæhles samling representerer rømlingen en gåte. Han blir stadig nevnt, men hvem er rømlingen? Og når og hvor skal han dukke opp? Men denne spenningen bærer verken langt eller lenge. Den svekkes stadig av for mange forklaringer og utgreiinger, som når Bjørn i den første novella tenker noe leseren allerede har forstått: «Slike som Eskil hadde ikkje det problemet. Han var nesten utan hemningar, og det var grunnen til at slike som Eskil enda opp med damer, og at tafatte puslingar som han sjølv ikkje gjorde det» (s. 25). Leseren føler seg tidvis undervurdert, det er for fristende å hoppe over partier, skumlese mer. Tekstene kunne altså med fordel ha overlatt mer til leseren. Vi vil ha mer å lure på. Som i «Fuglen i røyret», der det er uklart hvem av to mulige som ser på Anders fra vinduet: «Han la derfor ikkje merke til dei to auga som verkeleg følgde med han i vindauget» (s. 68). Vi får et slags svar etter hvert, men må fundere og undre en stund først. Det er godt. Men enda bedre hadde også denne kommentaren vært om setningen manglet ordene «derfor», «verkeleg» og «i vindauget».

Novella har den fordelen at den kan leses i løpet av det Edgar Allan Poe kalte «one sitting». Når ikke lengden er utmattende, kan novelleforfatteren tillate seg å kreve mer meddikting av leseren, vi tåler flere utelatelser, mer eksperimentering. Jo enklere, jo åpnere, og jo åpnere, desto mer kompleks. Mæhles tekster ville tjent på å få være enda mer noveller. Jeg mener ikke at forbindelsene skal fjernes, at han ikke skal leke med sjangeren og ikke få oss til å lure på om dette er roman eller noveller. Men jeg savner mer av de kvalitative trekkene ved de riktig gode novellene, det som særpreger noveller av eksempelvis Harstad, Askildsen, Lindstrøm, Breiteig og Rishøi. Men til forskjell fra dem skriver Mæhle heldigvis også for et ungt publikum. Måtte flere gjøre som ham. Jeg bestiller herved flere noveller til de unge!

Emneord: