Foto: Baard Henriksen.

Skriving som jordisk forpliktelse

BLA utfordrer forfattere til å skrive om hvorfor de skriver. Denne gangen er det Aina Villanger som har svart.

En av mine første poetiske opplevelser var da jeg gikk med min far på en strand langs den nordlige kysten av Danmark. Jeg var 12 år. Det var bare oss to, min far og meg, som gikk og gikk langs vannet, i den finkornete sanda, kanskje ettermiddag, stort hav, åpen himmel, mens lyset var i ferd med å trekke seg tilbake, og bølgene! Bølgene duvet mykt og bedagelig opp og ned mot føttene våre, i takt med skrittene. En sigende uendelig bevegelse. Skyve litt sand opp, dra litt med seg tilbake, i våte rytmiske favntak. Som om bølgene masserte sanda. Og vi, min far og jeg, spaserte sammen, i takt? Snakket vi i det hele tatt? Vi gikk sammen, bare vi to. Skritt for skritt, ved siden av hverandre, langs med bølgene. En dyp ro rundt oss. Og det var da det begynte. Bølgene begynte å snakke til meg. Plutselig dukka det ord opp i tankene mine, for hvert skritt, for hver bølge dukka det opp nye ord og setninger, hvilke ord var det? Strand, hav, himmel, bølgene bølger bølgende, skvulp, skvulp. Kanskje slike ord. Ordene tikka inn i hodet mitt på en måte jeg aldri hadde opplevd før, som om bølgene faktisk berørte tankene mine og fikk dem til å forme seg til bestemte ord. Vann, vind, bølge, gange. Svisj svusj.

Jeg skrev aldri ned ordene, men jeg husker at de kom til meg på en måte som kjentes viktig. Nå skjer det noe. Stort! Ja, det skjedde noe med meg den gangen. Det skjedde i meg, og rundt meg. Jeg var i kontakt med verden. Bølgene nådde frem til meg, fordi jeg hadde rom rundt meg? Min fars behagelige nærvær? Hele himmelrommet. Åpent og fullt av muligheter! Jeg var i trygghet. I harmoni. Og da kunne jeg høre hva havet hadde å fortelle meg. Mange år senere skulle jeg komme over et begrep som kunne beskrive hendelsen. Estetisk erfaring. Et kunsthistorisk begrep som fortalte at slike opplevelser er dype, menneskelige, ja, gamle opplevelser. Aristoteles og Kant har skrevet om dette for århundrer siden, katharsis og det sublime, om slike opplevelser som kanskje er de opplevelsene som gjør livet til noe større og får det til fremstå som meningsfullt og dyrebart. Som gjør at vi ønsker å gjøre godt. Jeg vil fortelle om dette! Vise det til noen. Jeg vil skape. Gi! Ja, vi ønsker å gi noe tilbake til verden som ga oss dette uhåndgripelige som bare skjedde, plutselig, midt i hverdagen, som fikk oss til å åpne oss, kanskje til og med fryde oss uten at vi vet helt hvorfor, og dermed få oss til å føle en forpliktelse: Verden er god mot meg, jeg fikk noe, derfor vil jeg være god tilbake. Hva skal jeg gi tilbake? Og hvordan?

Artikkelen er 1360 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: