Berusende blomsterbegeistring

Øyvind Berg
Roseromanen
Roman
Oktober, 2019
268 sider

Roseromanens handlingsløp vokser frem fra en feil: Romanens forteller blir forbyttet med et annet lite guttebarn på Røde Kors’ fødestue. Først etter fem år kommer sannheten frem, og de to blir plassert hos sine «riktige» foreldre – fortelleren, til sin kjødelige fars forskrekkelse, omskåret etter å ha tilbrakt sine første leveår hos en jødisk familie. Han vokser opp til å bli gartner med roser som spesialfelt, mens Jacob, hans «unaturlige bror», ender opp som poet.

At Berg, som selv har utgitt tretten diktsamlinger, velger akkurat dette virket til Jacob gjør det fristende å tolke inn et element av fabulerende, alternativ selvbiografi i gartnerens fortelling. Man kan spørre seg om boken utgjør en fiktiv vandring langs et annet livsløp, en begeistret dagdrøm om noe som kunne ha vært. Sikkert er det i hvert fall at denne opprinnelsesfortellingen gir gjenklang i romanens befatning med spørsmål om poding og pollinering, om arv og miljø, om vekstvilkårenes betydning for både roser og mennesker.
 

Dannelse på gartneriet

Rent handlingsmessig er Roseromanen en klassisk dannelsesroman. Vi ser fortelleren gro til, fra fødestuen vokser han opp til å bli eier av sin egen lille roseforedlingsbedrift, «seks drivhus som en glissen tanngard i en kjeve av skog, langt ute på den svenske gläsbygden». Som sjangeren forlanger, er veien dit forholdsvis svingete og tornefull.

I den trange treromsleiligheten til sin opprinnelige, men fremmede familie er jordsmonnet skrinnere og røyklukten langt tyngre enn den lille gutten er vant til. Han finner seg aldri helt til rette hos den nervøse moren og den barske arbeiderfaren med slakterforkleet. Arbeidshverdagen i den gamle Kjøtthallen på Grønland er skildret så stanken av ferskt blod og dampende innvoller klumper seg i neseborene, og det blir tidlig klart at gutten er eslet for noe annet. Da han i ungdommen begynner å jobbe for den alkoholiserte og ulykkelige, men hjertevarme gartneren Keyser, blir det begynnelsen på en intens og livslang lidenskap for vakre, velduftende roser i alle mulige varianter.
 

Rosens poetikk

«Jeg ser alt gjennom roser», skriver vår mann et sted, og slik er også romanen bygget opp. Det er rosene som definerer ham, det er gjennom dem han treffer kjærester, venner og læremestre. Hos Keyser treffer han Live, sin første store kjærlighet og sorg. Ved gartnerskolen på Grunne havner han straks under vingen til skolens rektor, den begjærlige gamle kommunisten Amtmann. Landbrukshøgskolen blir åsted for et kort, men hyggelig forhold med den tvers igjennom jordnære, praktiske og pålitelige Laura, hans eget svermeriske, grublende vesens rake motsetning. Disse varmt skildrete relasjonene blekner allikevel stilt opp mot romanens sanne romanse, den mellom gartneren og rosene, hans livsverk. Da han brått og uventet blir Keysers enearving, setter han seg fore å utvikle en ny roseart, et prosjekt hvor vi også aner omrisset av forfatterens egen uhøytidelige og livsbejaende poetikk:

«Jeg ville skape en komisk blomst. En vriompeis. En ukuelig jævel av en skjønnhet. Den skulle ikke hete noe poetisk eller jålete. Den skulle hete ‘Donald Duck’. Den skulle skratte til verden. Den skulle få verden til å le. Den skulle ha et nebb som smiler grasiøst, og ut av kronbladenes purpurflir skulle pollentungene geipe høyt. Denne fruktbare geipen skulle minne oss om at det fins håp for alle, selv for en selvmotsigende energibunt av ei fattiglus som også er en slapp faen. Blomsten skulle romme så delikate motsetninger at det blir nesten vondt å se på, det er derfor vi likevel må smile: for å forsone oss med det hele.»

Arbeidet med Donald Duck-rosen og den tilhørende Andeby-serien fører ham til Chelsea Flower Show i London, hvor den komiske vriompeisens unike egenskaper nesten kullkaster hele det britiske kongehuset og gjør at han får britisk etterretning på nakken – en skjelmsk avstikker til den rene røverhistoriens terreng.

Det er ved å studere rosene han forstår og fortolker verden rundt seg, enten det gjelder politikk eller sex, familieliv eller krig. Den kronologiske livsberetningen brytes opp av lengre essayistiske passasjer om rosenes oppbygning, egenskaper og kulturhistorie. De praktiske aspektene ved rosegartnerens arbeidshverdag skildres behørig, det samme gjør rosens mange symbolske funksjoner. Disse partiene snirkler seg i alle mulige retninger, tar seg god tid, uten at de oppleves som digresjoner – i det minste ikke i negativ forstand. I likhet med romanen forøvrig formidles dette detaljerte stoffet med slik viltvoksende begeistring, slikt sprutende språklig overskudd at det er en udelt fornøyelse å lese, samtidig som det gir selve plottet en langt dypere idémessig klangbunn.
 

Politisk brodd

Det er en snurrig gjeng vår mann omgir seg med, en broket forsamling som hver og en pløyer sin egen skeive fure gjennom tilværelsen. Amtmann tviholder på kommunismen i en verden hvor alle er enige om å legge akkurat den ideen bak seg. Som voksen vier den gamle frikeren Jacob seg til en diktergjerning som er «både for altoppslukende og for uforpliktende», løsrevet fra den materielle verden, syltet ned i sprit, på jakt etter en dypere sannhet som aldri virkelig åpenbarer seg. Også i dette selskapet er gartneren en outsider. Han vier seg ikke til noe partiprogram – han stemmer ikke engang ved valg – likevel er rosenes rike en arena hvor han kan dyrke sin egen uavhengige, pragmatiske, bokstavelig talt jordnære radikalisme.

Som alle andre roser er så klart også hans roser kulturprodukter; omhyggelig fremdyrkete resultater av ideologi og verdier. Hans roser går til kulturkamp, intet mindre, mot arven etter dronning Viktorias England på midten av 1800-tallet, hvor rosene ble stilt ut før de blomstret, ennå i knopp, for slik å tilfredsstille tidens «tekkelige syn på seksualitet» og «halvpedo skjønnhetsdyrking»; Andeby-rosene er antiborgerlige, antisømmelige, frydefullt urene, en serie full av vitale bastarder, frukter av usjenert kryssing av østlige og vestlige varianter. Fargesterke, duftsterke, hardføre skal de ikke stilles ut i knopp, men «stå i full blomst og brette seg ut i all sin syndige ynde».

I en samtid preget av stadig steilere fronter, av grumsete renhetstanker, murer og isolasjonisme, en samtid hvor knapt kamuflert nazistisk rasepseudovitenskap igjen er i vekst, er Roseromanens politiske brodd betimelig.

Likevel er ikke dette først og fremst noe kampskrift, til det er romanen for sprelsk i både språktone og livsanskuelse. Det er en våryr og berusende bok, en begeistret hyllest til naturens runddans av drifter og død som samtidig, og nødvendigvis, utgjør en spiss avvisning av det sterile, det konforme, det sensurerende og strengt avgrensende. Romanen søker seg rett og slett mot gleden:

«Når noen smiler med hele kroppen, sier jeg at de smiler som roser. Dette kan jeg si om både kvinner og menn, unge som gamle, og det er på sett og vis bare de folka jeg bryr meg om i denne verden. Ikke de som smiler trangt og pliktskyldig, men de som smiler som roser.»

Roseromanen har hverken strandmotiv eller løkkeskrift på omslaget, likevel er den på grunn av sine nevnte kvaliteter nærmest perfekt sommerlesning: en lys, varm, sprell levende bok full av solskinn, kjærlighet og blomster.

BLA 6-7/19. 13.06.2019.