Kunsten å ta forbehold

I Olav Løkken Reisops «Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss» strever romanteksten med å puste under en tykk hinne av selvbevissthet og referanser.

Olav Løkken Reisop
Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss
Roman
262 sider
Flamme Forlag, 2018

 

Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss er Olav Løkken Reisops tredje roman, etter den hermende Pastisj og Thomas Bernhard-inspirerte Grandiosa. Denne gangen har vi å gjøre med en litt for lang, sjangerblandende og «skitten» hybridroman, som rommer både leksikalsk oppramsing, knappe aforismer, erindringer om barndommen, samtaler og hverdagsliv med den yngre kjæresten Elissa, reiseminner og tilbakevendende forberedelser til fremtidige litterære påfunn. Tekstene, eller «fragmentene», som de også kalles, er korte og nummererte, gjerne bare noen setninger, i høyden et par sider, og boken legger seg opp mot kortprosasamlingen eller punktromanen uten å bekjenne seg programmatisk til noen av delene. Hver av romanens fem deler – navngitt etter kroppsdeler: «Ørene», «Hånden» – rammes inn av en utspørring i dialogform, der fortelleren, Olav Løkken Reisop, stilles overfor en inkvisisjon etter at en forbrytelse mot Elissa har blitt begått. Det er et omstendelig korthus med en rekke tekstinterne forbindelser, og mye skal klaffe for at forfatteren ikke river ned sin egen konstruksjon.

Smørbrød og rhizomer

A.P.C., Aesop og velsmakende panini på parferie til London er gjenkjennelige markører for et visst segment av den kulturelle middelklassen, men denne leseren tar seg i å spørre hva hensikten er med å smykke én og samme setning med alle tre, når det strengt tatt verken dreier seg om nødvendige virkelighetseffekter eller en opprivende og interessant utforsking av dyrekjøpt habitus. Slike referanser er det mange av i romanen, og ikke sjelden hefter de bare ved, eller rett og slett punkterer en fin ledighet og rytme i teksten – som dermed ikke rekker å bygge seg opp før fristelsen blir for stor igjen. Om det påfølgende fragmentets husgud er Bourdieu, eller om det denne gangen viser seg å være Thoreau og Walden på jakt etter orrhaner i svenske skoger, gjør etter hvert ikke så mye fra eller til. Dette er romantekstens tykke hinne av belest selvbevissthet og kulturelle referanser jeg-et har for hånden når det måtte passe seg. Hva er så hensikten?

Svaret gir seg selv, for Reisop legger alle kortene på bordet fra første stund: det er detaljer som mater leseren med mer informasjon om det skrivende subjektet i kjernen av fortellingen – noe som skal gi et fyldig karakterportrett. Få lesere vil uansett ha større vansker med å oppfatte at romanens Olav Løkken Reisop er fanget i og lengter etter å unnslippe kategorienes nett, og derfor også i en grunntone som muligens hadde større resonans i 1990 enn i dag. De litteraturvitenskapelige ordvalgene er et uunngåelig resultat av å ha levd et liv i og med bøkene – en latter er «karnevalesk», en affinitet for den svenske grenseovergangen til Ørje er «kodet» med minner om «smørbrød med hvit pølse og pepper, mormor, mor og sønn, tre generasjoner på biltur for å hamstre flesk og brus, og hva vet jeg om hva annet vi handlet inn, fra den gangen harrytur ennå ikke var fullt så harry.» Sånn må det være når kunnskapen og sjargongen for lengst har blitt integrert i ens egen selvforståelse. Den skolerte leser vil deretter kunne danne sine egne forbindelser mellom flesk, brus og Roland Barthes, via ordet «kodet» og den franske tenkerens befatning med semiotikk og gastronomi. Men må det virkelig være sånn? Og er det interessant i seg selv? Den konstante dialogen med åndshistorien er kanskje et velkomment avbrekk fra ordknapp psykologisk samtidsrealisme, men er alltid betinget mer enn en forteller som pynter seg med referanserikdom. Referansene må, enkelt sagt, ikke ende opp som ornamenter.

I noen av de siste årenes sterkeste skandinaviske bøker, som Naja Marie Aidts sorgbok Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage (2017), der hun i sjokket etter sønnens død griper til andre sørgende forfattere som Mallarmé, Didion og Roubaud – eller for den saks skyld Vigdis Hjorths refleksjoner over Barthes og Sorgens dagbok i Arv og miljø (2016) – springer dialogen med det som har blitt tenkt og skrevet før en, ut av en tvingende nødvendighet, et dyptgripende alvor. Og ikke som en del av en forsvarsmur mot eventuelle innvendinger og anklager om inautentisitet (alt har jo uansett blitt sagt før!). Jeg sympatiserer virkelig med holdningen Reisop legger omsvøpsløst frem, at litteraturen ikke bare er en tingest til vellyst og adspredelse, en vare blant flere til underholdningsformål, men et redskap til erkjennelse, noe man tenker med. En slik holdning må like fullt omsettes i praksis, i en litteratur som ikke bare stadfester betydningen av den øvrige litteraturen – og bekrefter seg selv som blek palimpsest – men som viser hvorfor det hele betyr så mye.

Litteraturen må få lov til å virke, den må la leseren ta del i tekstens bevegelser mellom fortelling, refleksjon og erkjennelse. Her er innskutte allusjoner, hint og navn derimot litt for ofte en fiks påminnelse eller uforløste forslag til det som kunne ha blitt en mer omfattende litterær vev av lesning, alminnelige erfaringer og lekmannsfilosofi. «Kjenn heller deg selv, vit hva du kan, ikke hva du har lest, men hva du har lært gjennom erfaring» blir derfor stående som et uheldig mantra over hva romanen ikke klarer å leve opp til. Og på neste side, i en erindring om villmarksturer med faren: «Det er han som har lært meg det jeg kan om å være ute, som har fôret meg med bær og røtter, forklart meg om deres medisinske virkemåter og bare sånn i forbifarten fortalt om navnene de har fått; aldri har han tatt et ord som «rhizom» i sin munn; skinntryte og sisselrot er mer enn tilstrekkelig.» Og da kan også Gilles Deleuze og hans begrep om rhizomet krysses av sjekklista? Den fragmenterte formen unnskylder ikke alltid assosiasjonsrikdommen når den ikke våger å oppholde seg ved én tanke over flere sider – eller når knappheten ikke inngir tekstene med poetisk ettertenksomhet.

Rusten litterær skalpell

Nærmest kommer nok Reisop i å innfri under en passasje om Michel de Montaigne. Her er romanen på sitt mest løfterike: Velformulerte setninger i et nøkternt språk utgjør en lengre parafrase om vennskap, lesning og metafysikk etter at vennen Étienne de La Boétie har avstått fra skriftemål. Da er det nesten mulig å tilgi en klønete overgang fra Montaignes livsverden til jeg-ets eget skrivebord; det informale essayets far «plukker opp Ovid, reiser seg og gleder seg over bokens tyngde mot fingrene, skinn mot hud og ligament. Han går tilbake til skrivebordet hvor mobilen min ligger og vibrerer […]». De påfølgende skriftstykkene, som i all hovedsak skildrer morens sykdom og bortgang, befinner seg tettere på jeg-et – stilen er mer direkte, og setningene er mindre tynget av selvreferensialitet. Her viser Reisop en bedre teft for patos, og hadde refleksjonene rundt sykehuset i nyliberalismens tidsalder vært mer subtilt vevd inn i romanteksten, ville vi kanskje ha sett kimen til den interessante, kapitalismekritiske boken fortelleren drømmer om å skrive en dag.

En tidlig scene hvor Reisop tømmer hele lommeboken i kirkekollekten, og med det de to tusen kronene han har fått i julegave av foreldrene, gir også et lignende løfte, men da om finstemt komikk, og den har mer enn et anstrøk av det tragiske som ofte kjennetegner situasjonene Dag Solstads mannlige romanskikkelser befinner seg i. Men det hele er over etter noen raske betraktninger på et fåtall sider. Da er det symptomatisk at innflytelsen fra og angsten for påvirkning fra etterkrigstidens største norske forfatter, fremfor å bli gitt et mer inspirert uttrykk, gir seg til kjenne i form av eksplisitte referanser: en visjon i skyene på en flyreise (16.07.41.), en slektskrønike fylt til randen av utilgjengelig fortid i en oppkomst av navn (Det uoppløselige episke element i Telemark i peroden 1591-1896) og kafkask fremmedgjøring på politikammeret (17. roman).

Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss er en idérik og til dels ambisiøs disseksjon av et skrivende selv, kjærlighetens autentisitet og litteraturhistoriens tyngde, men dessverre er skalpellen for sløv. Neste gang er det lov å håpe på at Reisop tør å dissekere det indre sjelelivet uten så mange forbehold. 

Emneord: