Underlige kjensgjerninger

Clarice Lispector fortryller også i novelleformat  

Clarice Lispector

Familiebånd

Oversatt av Ida Munck

Noveller

Solum Bokvennen, 2018

153 sider

 

Hvor var dere i natt

Oversatt av Anne Elligers

Noveller

Solum Bokvennen, 2018

118 sider

 

«Den forferdelige plikten er å gå til enden», skal Clarice Lispector (1925-77) ha sagt om livet; en plikter å fullføre, å stå livet ut. Det er Benjamin Moser som siterer henne i et essay i The New Yorker (10. juli 2015), og forklarer at utsagnet skal ha vært Lispectors kommentar til ei gjentatt sammenligning av bøkene hennes med Virginia Woolfs litterære virke, ei sammenligning hun ikke skal ha likt: Woolf ga jo opp livet. Like mye som sitatet framhever Lispectors vilje til å stå på egne bein, sier det også noe vesentlig om den viljen til liv som går igjen i Lispectors bøker, tross all trausthet livet måtte romme. For på tross av begrensa goder og manglende ytre stimuli, virker livet aldri stusselig hos Lispector. Heller skinner en finurlig, smått engstelig, men like fullt standhaftig livsvilje gjennom i tekstene hennes – en vilje som kanskje mest av alt viser seg som en vilje til å tenke, fundere, eller som det gjerne blir sagt om Lispector: en vilje til å hengi seg til det indre livet.

Høstens utgivelse av de to oversatte novellesamlingene Familiebånd (opprinnelig fra 1960) og Hvor var dere i natt (1974) føyer seg inn i en serie av utgivelser av Lispectors bøker på Solum Bokvennen: I 2015 kom den lille romanen Stjernens time, og i 2016 debutromanen Nær livets ville hjerte. Denne gjenoppliva interessen for Lispector har de siste åra ikke bare funnet sted i Norge, men også i flere andre land, blant annet som følge av den nevnte Moser, hennes amerikanske biograf, som engasjert har arbeida for å løfte henne fram. De siste åra har da også Lispector fått ry som «en av verdenslitteraturens viktigste moderne forfattere», slik forlaget skriver på bøkenes baksider. Den ungarsk-brasilianske jødiske forfatteren, som skreiv på portugisisk, er tilgjengelig for langt flere enn før, antageligvis til stor glede for alle som nå får lese henne.

Familiebånd

Den eldste av de to bøkene, Familiebånd, handler i stor grad om nettopp familierelasjoner. Gjennom ulike personer undersøker de til sammen tretten novellene forholdet mellom enkeltmennesket og familielivets strukturer og forpliktelser. I novella «Kjærlighet» heter det for eksempel:

«Ad omveier hadde hun kommet til å havne i kvinnens skjebne, som hun overraskende passet inn i, som om hun hadde oppfunnet den. Mannen hun hadde giftet seg med var en virkelig mann, barna hun fikk var virkelige barn. Den tidligere ungdomstiden hennes forekom henne fremmed som en barnesykdom. Fra den hadde hun litt etter litt frisknet til for å oppdage at også uten lykke kan man leve.»

Tross mangelen på lykke har Ana funnet seg nokså vel til rette i det ekteskapelige livet. For gjennom det har hun fått øynene opp for det arbeidsomme livet de store menneskemengdene lever: Det som teller er å vise standhaftighet, utholdenhet, for ligger det ikke i dette også en viss glede? Så en dag ser Ana en blind mann tygge tyggegummi med øynene vidåpne, i en mørk trikketunell, og blir helt forstyrta. Kanskje er det mannens store munnbevegelser hun blir forferda over, som om hun plutselig får se noe privat, men like mye er det medlitenheta med mannens blindhet som med ett slår henne, og hun rett fram glor på denne mannen som ikke kan se at hun ser. Trikken kjører videre, den stakka stunden er over, men «verden var på ny blitt urovekkende». Tyggegummimannen leder henne til en plutselig innsikt, et skjelv i det trygge og etablerte livet hun har ordna omkring seg: «Det som kaltes krise var endelig kommet. Og kjennetegnet var den intense gleden hun nå så på allting med, smertelig skremt.» Med ett synes det sunne livet hun lever «som en moralsk sinnssyk måte å leve på», og kjærligheta hun føler for livet blir ispedd vemmelse.

Lispector skriver samtidig presist og forunderlig, og nettopp dette slår meg som Lispectors særegenhet og styrke: Ei oppmerksomhet retta mot innfallet, menneskets både pussige og omstendelige evne til å tenke, noe Lispector makter å skildre i et underlig og samtidig klart språk. Slik blir setningene hennes stående og dirre av sansa liv, erfart liv, og dessuten: forestilt liv, slik tankene og vurderingene vi gjør underveis i livet hele tida også utgjør en sentral del av livsløpa våre, sammen med det en normalt betegner som hendelser. Det er fortryllende lesning. Det er klok lesning. Kanskje nettopp fordi livsviljen gjennomsyrer så mye, noen ganger som glede, andre ganger som agg, trass, innbitthet, forskrekkelse.           

Kvinneliv

Er Anas ekteskapelige liv avstumpa? Ikke entydig, slik liv aldri er entydige. For selv om både denne og de andre novellene til Lispector er bygd opp av klare observasjoner og tydelige fortolkninger og refleksjoner omkring hendelsenes betydning, framstår ikke novellas personer som ferdige med å leve og gruble. Heller trer de fram i et vedvarende spenn, mellom kjærlighet og vemmelse, egenrådighet og forpliktelser.

Både i den nevnte «Kjærlighet» og i flere av de andre novellene i Familiebånd retter Lispector ei særlig oppmerksomhet mot kvinnelivet, slik dette kan være prega av å være datter, kone, mor, bestemor. Som en motsats til de ofte begrensende ytre omstendighetene, retter hun i stor grad oppmerksomheta mot det en gjerne omtaler som et rikt indre liv, uten at dette dermed rosemaler den underdanige posisjonen kvinnene ofte har. Den nevnte biografen Moser framhever nettopp framstillinga av hele kvinnelivet som ei litteraturhistorisk nyvinning hos Lispector. Lispector skreiv selv hele livet, ikke bare fram til hun for eksempel fikk barn, og hun skreiv også om kvinner i alle aldre. I «Gratulerer med dagen» møter leseren for eksempel ei 89-årig matriark som misliker familien, noe som også i dag sterkt bryter med det vel utbredte bildet av bestemødre som koselige vesener som alltid hygger seg når familien er samla: «Åh, forakten for det livet som forfalt. Hvordan?! Hvordan kunne hun som hadde vært så sterk ha født de skyggeaktige vesenene, med svake armer og engstelige fjes?».

Nattlivet

Den samme besvergelsen til livet er også sterkt til stede i Hvor var dere i natt. I ei av samlingas søtten noveller heter det for eksempel: «I livet kan du lide, men du har noe for hånden: det uutsigelige livet.» Et annet sted konstaterer Lispector: «Å leve mens du råtner opp betyr mye.» Tross hegninga om livet, er det tydelig at det å leve også har en bismak. Denne bismaken framstår i flere av novellene som umiskjennelig moderne.

Den første novella, «Verdighet», handler for eksempel om ei eldre kvinne, Fru Jorge B. Xavier, som vandrer i mørke korridorer under et fotballstadion uten å finne veien ut. At hun befinner seg akkurat der, er dessuten en feiltagelse: Hun skulle egentlig ha deltatt på et foredrag et annet sted. Det er labyrintisk, ja, beint fram kafkask, idet forvirringa stikker så djupt at den medfører en gjennomgripende kvalme. Novellas avslutning lyder: «Og så var det at fru Jorge B. Xavier brått knakk sammen over vasken som om hun ville spy ut alle innvollene sine, og avbrøt livet sitt med en øresønderrivende stumhet: Det! må! finnes! en! uuutvei!».

Natta, som en metafor for de mørke, dunkle og forvirrende sidene ved livet, preger Hvor var dere i natt. Natta motsetter seg det lettvinte, det åpenbare, det overfladiske, og nettopp slik blir det at natta utgjør, slik Lispector skriver, «en eksepsjonell mulighet». Det er tittelnovella som begynner med dette utsagnet, og fortsetter i et drømmeaktig univers hvor en androgyn skikkelse, som i novella blir kalt Han-hun (i objektform i omvendt rekkefølge: Henne-ham) befinner seg på et fjell. Han-hun er forferdelig vakker, og gjenstand for menneskenes begjær, som klatrer oppover i forsøk på å nærme seg. Slik rommer novella overskridelse både mellom kjønnskategoriene mann og kvinne, og dessuten også mellom gud og mennesker. Natta gir rom for ny erkjennelse, en slags annen type fornuft.

Det drømmeaktige går også igjen i flere av de øvrige tekstene, hvor mysteriet gjennomgående står høyere i kurs enn det en til motsats kan kalle dagens klare logikk. Like fullt konstaterer Lispector, slik «Hvor var dere i natt» avslutter: «Alt jeg har skrevet er sant og eksisterer. Det finnes en universell ånd som veiledet meg. Hvor var dere i natt? Det vet ingen. Forsøk ikke å svare – for Guds skyld. Jeg vil ikke vite svaret. Adjø. Gud være med dere.»

Plikt og skjebne

Slik oppfordringa lyder, unnlater Lispector ofte å svare. Det endelige svaret er ikke det interessante. Men til forskjell fra mange andre moderne forfattere, som gjerne lar livets forvirrende irrganger være ledsaga av en sekulær tilnærming til livet, er livstolkninga Lispector forsyner personene sine med, som antyda, stadig prega av en idé om noe guddommelig. Skjebnetanker finnes i flere av novellene, ikke som en enkel eller selvoppofrende utvei for å godta vonde kår, men heller som en vrangvilje, som noe å krangle og gå i rette med. Et sted heter det for eksempel: «Til slutt pusset hun nesen. Og så tenkte hun følgende: at hun ville utfordre ‘skjebnen’ og få en større skjebne. Med viljestyrke klarer man alt, tenkte hun uten den minste overbevisning.» Skjebnen, slik jeg ofte opplever det hos Lispector, blir ei anledning for å snakke om det enkelte menneskets livsløp som noe enestående. Slik tydeliggjør skjebnen individets særegenhet, og det er i nettopp dette at Lispectors personers vilje også ofte ligger: viljen til å leve, fordi de er sitt eget eiendommelige menneske.

Nettopp frimodigheta Lispector viser i å portrettere menneskenes forsøk på å forstå og skape sammenhenger i møte med slike store og smått diffuse kategorier som skjebne og gud er eksempler på, er noe av det jeg finner mest forfriskende med Lispector. I forlengelse av dette finnes det også i enkelte av novellene hennes en tanke om plikt, idet flere av personene hennes måler handlingene sine opp mot en overordna rettesnor. Denne rettesnora er ikke moraliserende, ikke en forkynnelse av rett og galt, men heller en portrettering av menneskenes forståelse av denne moralen, slik den ofte kan komme til uttrykk på merkelig vis.

Et eksempel på dette finner en for eksempel i «Matematikklærerens forbrytelse» fra Familiebånd, hvor en matematikklærer forsøker å rette opp feilen han gjorde da han forlot sin egen hund ved å begrave en tilfeldig hund han finner død. Han ønsker å straffe seg selv i forsøk på å gjøre opp for den tidligere udåden, men innser underveis at han bare gjennomfører denne handlinga av egoistiske grunner: Han gjør det for å trøste seg selv, men føler så at han ikke fortjener trøst, og graver hunden opp igjen, slik at synden hans igjen ligger åpent tilgjengelig i verden. Den døde hunden og den blinde tyggegummityggende mannen er begge eksempler på en ofte brukt form hos Lispector: Små, tilfeldige hendelser brukes som frasparkspunkt til å reflektere over livet og dets vesen. Noe som får meg til å tenke at det kanskje mest av alt er kjensgjerninga Lispectors noveller handler om; novellene utgjør portretter av ulike personers forsøk på å tenke sant om livet, slik det utarter seg på underfullt vis.

Dyrisk

I tillegg til denne døde hunden florerer det av andre dyr i novellene. Ofte bringer disse dyra fram komiske, men like fullt alvorlige sider ved mennesket. For eksempel beskriver novella «Bøffelen» ei kvinne som elsker altfor mye, og som derfor leiter etter et dyr som kan lære henne ikke å tilgi, og ender til slutt opp med bøffelen som læremester. I «Ei høne» flykter ei «søndagshøne» på liv og død for å unngå å bli middagsmat. Høna flakser fra tak til tak, etter følger herren i huset, som til slutt fanger henne. Vel inne igjen, men før høna mister hodet, klekker hun ett egg, og siden behandler familien henne som husets dronning. «Hva var det i henne som gjorde henne til et vesen?» spør Lispector, og trekker slik linjer mellom dyr og mennesker. Novella undrer, men svaret er et annet sted, og til slutt blir da også denne høna slakta.

Selv om jeg gjennomgående setter pris på Lispectors inderlige underfundighet, opplever jeg ikke alle novellene som like gode. Enkelte av dem kjennes, for eksempel, for påfunnaktige, mer som en øvelse i eksperimentvilje enn en egen tekst. Slik er det for eksempel med «Tørr studie av hester», en annen dyrisk tekst, som under ei rekke ulike overskrifter beskriver nettopp en hest gjennom ulike innfallsvinkler, ulike moduser, på lignende vis som Raymond Queneau vel først gjorde i sin Excercises de style i 1947. Queneau gjorde det også bedre, siden hans øvelser makta å si noe om historiefortelling som sådan.

Bortenfor øret

Like fullt er det en stor glede at enda to av Lispectors bøker nå finnes på norsk. For Lispectors språkfølelse er noe helt eget, ja, noe gjennomgående fortryllende. De underfundige, gjerne snirklete novellene glitrer med sin egen logikk, og blir slik stående som ei rekke annerledes vitnesbyrd som sier: også slik er det mulig å tenke og sanse om livet. Som i romanene som allerede forelå på norsk – her må også Lidelseshistorie nevnes, som utkom i 1989 som en del av Gyldendals Vita-serie, og som kanskje er hennes beste – viser Lispector i novellene en vilje til å utforske livet gjennom språket, og det med ei sjelden særegenhet. Hun skriver klart om forbausende ting, som om hun stadig strekker seg mot å bevege seg forbi det gitte, slik hun i åpninga på novella «Det er dit jeg skal» beskriver: «Bortenfor øret finnes det en lyd, i utkanten av blikket et perspektiv, ved fingertuppene en gjenstand – det er dit jeg skal.» Og så glad jeg er for at dette dit, dette bortenfor, finnes.