Å synge hatets lovsang

Jenny Hvals utforskning av hat, heksekunst og fellesskap er ujevn, men aldri uinteressant.

Jenny Hval
Å hate Gud
Forlaget Oktober
2018
246 sider
 

Under lesingen av Jenny Hvals roman Å hate Gud kom jeg raskt til å tenke på et av Stig Sæterbakkens essays, «Litteraturen og det etiske», der han stegvis forsøker å finne svaret på ett enkelt spørsmål: Kan en tekst være ond?

«Er det mulig å tenke seg en ond tekst, altså ikke en tekst som handler om det onde – for det gjør de aller fleste – men en tekst som er ond, i den forstand at den uttrykker det onde, har en ond utstrålning, representerer noe moralsk forkastelig ved å fremstå med, eller virke gjennom ondskapens attributter?»[1]

Ikke slik å forstå at jeg mener Jenny Hvals tekst er ond eller moralsk forkastelig; tvert imot. Men grunnen til at jeg kom til å tenke på Sæterbakken er nettopp romanens hovedtema, som, slik omslaget mer enn antyder, er hat. Teksten er uformelig, på et vis anarkisk, uvillig til å ligge i ro eller å innfri forventninger hva begrepet ‘roman’ angår. Beveger vi oss hinsides den villet banale tittelen trår hatet fram som Hvals grunntema og drivkraft: Hva er hat, og hvordan kan det brukes? Kan det tenkes at hatet, blant de mest miskjente av alle menneskelige følelser, i de aller fleste sammenhenger kun tilkjent vår arts verste representanter og holdt langt unna våre forhåpentligvis tette moralske skott, bærer i seg et kreativt potensial? At hatet, hinsides våre fordommer, er noe som kan brukes, ikke kun for å destruere, men for å skape?

I grenseland

Jenny Hval har lenge vært blant Norges mest interessante kreative stemmer; jeg har fulgt hennes arbeider med nysgjerrighet og fascinasjon. Gitt at hun jobber med flere formuttrykk om hverandre, oppstår det slektskap mellom arbeidene hennes: Debutromanen Perlebryggeriet fra 2009 utvikler en rekke motiver og ideer som forfølges i tekstene til albumene Viscera (2011) og Meshes of Voice (2009/14) med Susanna Wallumrød; essayboka Inn i ansiktet (2012) springer ut av installasjonen Innocence is Kinky – som seinere blør over i albumet med samme navn fra 2013. Å hate Gud er intet unntak: Flere av ideene fra albumene Apocalypse, girl (2015) og særlig Blood Bitch (2016) gjenopptas her, fra den tematiske kretsingen rundt heksekunst, blod, kvinnelighet og kapitalisme til den sjangermessige oppløsningen som forekommer så vel i romanen som på plate, en lydlig-språklig hybriditet som etter hvert har blitt noe av et kjennetegn ved Hvals arbeider.

Dette gjelder også for årets roman. Skjønt betegnelsen roman, til tross for at det står klistret på tittelbladet, oppleves som noe av en begrensning. Å hate Gud innbefatter så vel filmmanus, lange essayistiske analyser, dagbokliknende passasjer, poetiske fragmenter – altså helt i tråd med Hvals virke for øvrig. Det sammenbindende elementet er hatet, ideen om at hat er en uutnyttet ressurs, et fortiet tema verdig en utforskning. Hatet mot Gud forgreiner seg til et hat mot autoriteter, mot et hvitvasket Sørland, farsfiguren og den patriarkalske og kapitalistiske rasjonalitetsorienterte logikk. Fra en oppvekst i Tvedestrand og omegn skriver Hvals forteller om behovet for å oppsøke det mørke, å dykke inn i svartmetallens verden i et forsøk på å unnslippe et striglet og konformt hverdagsliv uten pusterom. Det kunne vært dødsens alvorlig, outsiderens dystre oppvekstskildring, men tvert imot er passasjene ofte svært morsomme, som her:

«I 1998 mørklegger jeg klassebildet til gymnasklasse 2b. Jeg står øverst i venstre hjørne med mine svarte klær og svarte leppestift, og på et tidspunkt blir jeg lei av fotografens smileoppfordringer og sier faen. Halve klassen korser seg rundt meg, som om de virkelig tror at ordet mitt kommer til å bringe med seg faen ned til (Eller opp til? Hvor kommer han egentlig fra?) Grimstad sentrum i egen person, i eget kjøtt og blod.»

Hatets søsterskap

Det som her framstår som en ungdommelig motvilje i møte med kristendom og konformitet forgreiner seg imidlertid gjennom boka til en langstrakt og vidtfavnende analytisk virksomhet, der så vel filmhistorien, atombomben og kapitalismen legges under lupen, eller snarere: På disseksjonsbordet – og dette kun i bokas første del! Den analytiske virksomheten drives av hatet, framskyndet av en mulighet, ganske enkelt en tanke om hva som kan ha vært, eller hva som kan være, noe som kommer til orde i en drøfting av Munchs maleri Pubertet:

«…kanskje jenta fra Pubertet, og alle nakne, unge kvinner fra alle malerier, egentlig sitter og hater. Hater maleren, hater det kjedelige, traurige livet, hater kongen og presidenten og biskopen og statsministeren og forfatterne og samfunnet og sin egen plass i det. Kanskje det ikke er en skygge som klatrer oppover veggen bak henne, men røyk fra hatetes selvantennende, okkulte bål.»

…og kanskje, kunne man lagt til, er dette hatet noe mer enn et kanskje, men en faktisk mulighet, noe som kun trengs å begripes, sees og villes, for deretter å kunne anvendes, være det for å skape kunst, skape forbindelser mellom mennesker, eller også – ideelt sett – å velte om på et samfunnssystem der naturødeleggelsen, opprettholdelsen av økonomiske ulikheter og utbredt rasisme og utbytting av lidelse og sorg går hånd i hånd med en godmodig tro på at alt vil ordne seg, eller i det minste at noe vil ordne seg, til tross for at ingenting tyder på at noe vil bli bedre. Det er et utopisk håp, men samtidig ikke; Hvals roman (som jeg tidvis er fristet til å kalle et manifest) viser hvordan det er mulig å mobilisere ubrukte krefter, å ganske enkelt (eller: ganske vanskelig) pirke i det tabubelagte: Hatet og dets søsterskap, analogt med heksekunsten, med blodet og fellesskapet i det kroppslige, som Hval tidligere har betont så sterkt. Dette leder hennes undersøkelser stadig vekk mot de samme feltene: Til dritten, den sorte gørra, svartmetallens konturløse smørje som en motsats til et samfunn tuftet på patriarkalske verdier, der lydighet og aksept er de høyeste dyder og både kunst og kritikk mister mening. Og hvorfor?

«Kanskje det er fordi jeg er opptatt av at det vi gjør, skal bety noe, at språket skal kunne finne andre strategier og være noe annet enn maskiner for skam og fornektelse. Kanskje det er fordi jeg ikke klarer å gi slipp på ideen om at vi må finne samfunnets grenser og overskride dem på så mange måter som mulig, for å belyse det, for å studere det, analysere det, selv ned til den laveste dritten.»

Ingen lav ambisjon; men samtidig framstår det i Å hate Gud, og i Hvals kunstnerskap for øvrig, som en nødvendighet, snarere enn kun nysgjerrighet.

Å skrive hatet

Når jeg likevel ikke opplever Å hate Gud som en helt vellykket bok, handler det om at den etter hvert flyter ut, liksom den mister noe av sin analytiske konsentrasjon. Hvals forestillingsevne, den språklige musikaliteten og en rekke kaleidoskopiske motiver og temaer lar etter hvert romanen oppløses i en, ja, nært sagt formløs masse, som jeg ikke evner å gripe. Kanskje dreier det seg dog om mine egne begjær, formet som de er av en rekke mekanismer jeg ønsker å motarbeide: Ønsket om mer essayistikk – for Hval er en glitrende god essayist – framfor surrealistiske passasjer der analysen opphører og fantasien tar overhånd, der jeg fortapes i bilder av hekser stivnet i aspik og en svartmetaller i fysisk oppløsning til en pøl av svart gjørme. Samtidig er det, som Hval selv skriver, nettopp denne typen oppløsning hennes forteller begjærer:

«Står jeg i spenn mellom rom jeg ikke når fram til, som jeg ikke føler meg berettiget til å tre inn i? Jeg må lete videre etter det stedet som jeg kan kalle å skrive, som jeg kan kalle filmen.»

Filmen er boka, boka er musikken, musikken er stemmen, utsagnet, eller utropet, Fader vår, du som er i helvete, en invertert bønn om å unnslippe de fastsatte strukturene og å finne et rom, eller en arena, eller et språk der vi ikke er omhegnet av forventninger og fastlåste strukturer. Og selv om jeg sånn sett opplever Å hate Gud som en ujevn roman – ofte svært intelligent og tankevekkende, dessuten morsom; til tider for formløs, for glad i sin egen vrangvilje, kanskje? – finner jeg nettopp søkenen etter et språk, eller en form, eller en arena, som det avgjørende ved boka. Det bringer tankene til «Lorna», avslutningssporet på Blood bitch, som nok er det av Hvals album som er sterkest forbundet med Å hate Gud:

«No one ever asked me: How do I desire? I don’t think anyone ever talked to me using the word desire at all. No one ever told me or taught me how to contain it. It kept existing, but there was no language. Does anyone have a language for it? Can we find it?»

I musikken som i romanen dreier det seg om å finne et språk som kan uttrykke noe ukjent, eller navngi det som står hinsides navn; hva som sperrer forståelsen og hva som åpner den. Og i den innstendige utforskningen av hva som binder oss sammen, og hva som binder oss fast, er Jenny Hval i en klasse for seg.

 


[1] Stig Sæterbakken, Det onde øye, s. 111

Emneord: