Sinte unge menn og hva de har å skjule

I V.S. Tidemans romaner kjemper unge menn en innbitt kamp med verden, språket og seg selv i fortvilede forsøk på å gjøre seg fortjent til en plass i livet.

Brev
2018
185 sider

Sirkler
2013
342 sider

På den andre siden
2011
249 sider

kockmania inc.
2009
155 sider

Alle bøker fra Forlaget Oktober

1.

Hvem er V.S. Tideman? Jeg hadde aldri hørt navnet før, men en dag i våres kom jeg over et intervju med ham – hans første, etter vel 10 års forfatterskap – der han, blant annet, diskuterer bruken av pseudonym og tanken bak å i så mange år avstå fra intervjuer og offentlig eksponering. Forfatterens ønske er at bøkene skal leses som bøker, uavhengig av navnet som står klistra på bokomslaget; en hengivenhet til teksten på dens egne premisser.

Når jeg nå gjør det nøyaktig motsatte, altså å lese V.S. Tidemans fire romaner sammen, fanget inn nettopp under navnet forfatteren bruker i offentligheten, dreier det seg om at jeg ønsker det motsatte av ham. En bok kan ganske enkelt ikke unnslippe forfatterens navn, om den ikke dermed også skal falle utenfor offentligheten overhodet – slik jeg har inntrykk av at Tidemans egne bøker til en viss grad har gjort, all den tid en større mottakelse av bøkene mangler, til den grad at jeg knapt finner noe skrevet om forfatterskapet, annet enn spredte anmeldelser hist og pist. At de fire romanene som nå foreligger – kockmania inc., På den andre siden, Sirkler og årets Brev – bør tilkjennes dypere oppmerksomhet, står dog for meg som åpenbart. Dette for å sette søkelyset på et spesielt konsentrert romanunivers, båret av en usedvanlig elegant språkføring, like deler barokke setningskonstruksjoner og fragmenterte obskønitetsflommer.

Så altså: Hvem er V.S. Tideman? Eller snarere: Hva skjuler seg bak navnet på omslagene?

2.

Debuten kockmania inc. gir kanskje en indikasjon. Romanen om 28 år gamle Mathias er (med rette) lest som en harselas med Mathias Faldbakkens Abo Rasul-bøker, fulle som de er av menneskeforakt, versaler, narko og nazisme. kockmania inc. står ikke tilbake for disse: Mathias er i trøbbel med en gjeng pakistanere, hater familien sin og seg selv, og drives av vennen/antitesen Kock, en skikkelse like deler Rasul og Tyler Durden, til å leve et nederdrektig liv med langfingrene slengt slapt i alle retninger. Boka renner over av aggresjon og selvforakt, angst og likegyldighet; den er skrevet med hat i fingrene, kunne man tenke, men ikke uten humor, for ikke å si kjærlighet. Her finnes en skillelinje: Tidemans Mathias er et mulig endepunkt for den ‘sinte unge mannen’ i kulturhistorien, en tikkende bombe av nihilisme, sæd og infantile forsvarsangrep på omverdenen, men også et sårbart vesen, drevet av et nesten ubehagelig begjær etter bekreftelse – som han avliver ved første åpning. Gjemt mellom utbruddene finnes dermed passasjer hvor det eksistensielle alvoret trenger seg på:

«Tanken på umuligheten av enhver form for endring gjør meg deprimert med det samme. Alt jeg ser er bare den samme gamle sirkelen, den samme stillstanden. Og jeg føler meg plutselig ufattelig ensom og fattig; og at ingenting noensinne vil løfte meg ut av min totale isolasjon, uansett hvor hardt jeg måtte prøve.
Jeg er bestemt til ulykke, jeg er bestemt til ensomhet, jeg er bestemt til å være den jeg er[i]

Vi ønsker alle å bli sett, ikke kun som vi ser oss selv, men utenfra, som et fullt og helt menneske – altså å bli bekreftet. Og nettopp bekreftelsen, eller kampen om den, er også, etter hva jeg kan forstå, noe av det som definerer Tidemans romanunivers. Alle hans fortellere vitner om det samme: Fra Kock-Mathias’ retningsløse agg, via På den andre sidens fortelling om den unge, ensomme guttens fall for den avdankede, alkoholiserte og kvapsete poeten Sven Åkerberg; fra Sirkler-fortellerens arkeologiske utgravning av sin egen families historie, punktert av stadige, bekreftelsessyke spørsmål, og til Brev, der hele romanen oppleves som et langt og gedigent forsøk på å finne et holdepunkt i livet, nært sagt å skrive seg fram til et utenforstående ja i en verden full av nei eller øvrig likegyldighet.

Det samme gjelder for forfatterskapet som helhet: Lest i sammenheng merker man hvordan Tideman lar ulike momenter og motiver gjenoppstå i seinere bøker, hvordan de så å si danner en kjede der han, i ulike format og med ulike forelegg, utforsker de samme hendelsene igjen og igjen, fra nye sider eller i ny språkdrakt, som for å kryste en potensiell mening ut av dem.

Dette elementet får sitt sterkeste uttrykk i Brev, Tidemans til nå sterkeste roman, der hendelser som tidligere er beskrevet i både På den andre siden og kockmania inc. kommer tilbake i ny tapning, med små variasjoner i materialet, tillagt større eller mindre betydning, men likevel formende det skrivende jeget, som ikke evner å la materialet ligge. At jeget i Brev, om man ønsker å spekulere, begynner å anta noe av V.S. Tidemans persona – det kan man i det minste anta, gitt bostedet i Berlin, yrket som forfatter, samt nettopp bruken av eldre motiver og hendelser – gir også romanen et skinn av noe selvhevdende, som om det ikke lenger er en romankarakter alene, men en forfatter (eller en karakter, ‘V.S. Tideman’) og hans prosjekt, som fremmer kravet om bekreftelse, eller forsøker å skrive seg til et holdepunkt.

3.

Hvordan har det blitt sånn? Hvorfor er Tidemans karakterer, som stammer fra svært ulike romaner, likevel så like, drevet av et vanvittig behov for bekreftelse, være det som anerkjennelse av «hvem jeg er», eller også «at jeg er», og hvordan det hele kan henge sammen? For det er noe av dette spørsmålet, et spørsmål om identiteter, som dominerer Tidemans forfatterskap, fra første til siste bok. Kock-Mathias, som til å begynne med framstår som en tikkende bombe av sinne og forakt, viser seg gradvis å være en usikker, skjelvende liten skapning, kastet mellom søkingen etter faste holdepunkter og en nært sagt patologisk trang til å destruere disse så fort han har nådd dem. Stukket inn mellom hans mange utbrudd finnes åpninger der håpløsheten tar ham over, der gardinene skyves til side og åpenbarer en endeløs natt. I samtale med psykologen Billing, når temaet hypnose bringes på bordet som en mulig behandlingsmetode, avsløres Mathias av sin reaksjon:

«Jeg er skeptisk. Jeg kunne like godt kle meg klissnaken, vrenge opp rasshølet mitt og la ham skride til verket. Som en jævla ny CAREER IN INDIEROCK. Dessuten er jeg redd for hvem eller hva som vil slippe ut:
Hvis hypnosen avdekker hvem jeg virkelig er, hvem er jeg egentlig? Hvem tror jeg at jeg er? Hvem har jeg løyet for i alle disse årene?»[ii]

Hvem er jeg når all min offentlige staffasje skrelles til side? Hvem er Mathias når hans misantropi knekkes åpen og vi ser inn gjennom sprekkene?

4.

Spørsmål av denne typen gjennomsyrer hele forfatterskapet, de fotfølger Tidemans karakterer. Tenk bare på hvordan På den andre siden, hans andre roman, tangerer de samme motivene: Mathias, en hoven ambassadørsønn med en alkoholisert mor og en fraværende far, forsøker gjennom hele boka å finne ut hvem han er. Han tiltrekkes av eldre menn; han runker i badstuer og stirrer gjennom nøkkelhullet på sin far som dusjer; han bruker utallige timer på å finne seg selv i Richard von Krafft-Ebings leksikon over seksuelle avvik. Til dels er det et ungdommelig forsøk på å finne svar, til dels selve sinnbildet på ensomheten: Begjæret på avstand, onanien som den ytterste einsemd, i mangel på så vel forståelse som noen å dele begjæret med. Familiehjemmet, en staselig villa et stykke utenfor Oslo, er tomt. Ikke for ting eller mennesker, men for kjærlighet, varme, nærhet, tilstedeværelse.

Originalt er det jo ikke, men det er noe besnærende i hvordan Tideman lar den unge gutten, i et forsøk på å unnslippe sin knugende ensomhet, omfavne den halvt oppløste poeten Sven Åkerberg, som, med Jean Genet og Nietzsche som ledestjerner, tar Mathias med på en dannelsesreise i nedrighetens bakgårder, fra Danmark via Øst-Europa og til Istanbul. Gjennom hele denne turen, hvor Mathias stadig sviktes av Åkerberg, stadig skyves dypere ned i en skitten underverden av gambling, prostitusjon og kriminalitet, bæres han av troen på at Sven Åkerberg forstår «hvem han egentlig er», noe som har vedvart fra deres første møte:

«Da jeg den siste helgen i februar 1989 møtte Sven Åkerberg første gang, stirret han på meg med de grå, matte øynene sine som om han intuitivt skjønte hvem jeg egentlig var. Hvorvidt han virkelig gjorde det, eller om det bare var noe jeg forestilte meg, i mitt hode, er jeg usikker på, men med det samme følte jeg meg neste avslørt, som om han så noe i meg ingen hadde sett tidligere, og som jeg muligens heller ikke hadde våget å legge øynene på eller innrømme overfor meg selv.»[iii]

Hva denne åpenbaringen skulle bestå i er ikke godt å si: Dragningen mot eldre menn, ungdommens poetiske sjel, eller – og det er nok mest sannsynlig – at Mathias er ubotelig ensom. Åkerberg blir en farsfigur, en elsker, en venn, en mentor; han fyller alle de rollene Mathias har manglet i livet, eller: Mathias lar ham fylle dem. Når han mot romanens slutt sitter igjen i Istanbul, forlatt og alene, jaget av tyrkiske kriminelle og uten penger, velger han prostitusjon som utvei, en enkel løsning på et monetært problem som, slik fortellingens logikk tilsier, også bevitner hva det ble av hans forsøk på å oppnå bekreftelse: Pengetransaksjoner, bekreftelse for betaling, kjærlighet som en vare, og kapitalismens rungende tomhet i hjertet av tilværelsen. Det eneste som løsner opp i ensomheten og sorgen over hva livet ble, er for Mathias forsøkene på å skrive, og, enda sterkere, evnen til å glemme:

«Ute er tåken i ferd med å lette: himmelen lyseblå, pastellfarget, bladene på trærne gule, solen gjemt. Jeg er som dette været. Og hukommelsen er som et spindelvev, eller lett dugg i gresset om morgenen, og alt forsvinner før du vet ordet av det, som varm pust på et speil.»[iv]

Slik en vakker avslutning, og desto vakrere for dens selvfornektelse; for er det ikke slik at selve romanen som foreligger, Mathias’ fortelling om sin historie, nettopp vitner om at han ikke kan glemme? At ensomheten og behovet for bekreftelse som eter ham opp innvending, dementerer glemselens forsikringer? Gutten som fulgte Sven Åkerberg på leting etter seg selv, fant kun tomhet; han forsøker å tillegge livet sitt «den mening det ikke har»; han fant sitt jeg som en utbyttbar vare. Og når han, som luksusprostituert i Oslo, fortsetter å ta imot klienter – er det ikke for å få bekreftelse igjen, å en siste gang føle nærhet, tross pengene som ligger mellom partene lik en hinne?

5.

I Tidemans romanunivers er livet en kamp om bekreftelse. Bøkene baler med de samme spørsmålene, vrir og vender på noenlunde like problemstillinger fra ulike synsvinkler, være det kockmania inc.s morbide Oslo-underverden eller På den andre sidens småborgerlige forstadstilværelse, den navnløse fortellerens identitetsjag i Sirkler eller brevskriverens innstendige forsøk på å overbevise så vel kjæresten som seg selv – og dessuten leseren – om at han eksisterer. Og der de to første romanene i større grad antar (mer eller mindre) tradisjonelle romantrekk, er de to siste preget av større eksperimentvilje, forsøk på å bryte gjennom stadig nye lag av fortellerteknikk i arbeidet med å sirkle inn fortellernes identiteter.

Ingen steder i Tidemans forfatterskap er dette tydeligere enn i Sirkler, hans tredje og mest avanserte roman. Boka er inndelt i tre seksjoner (foruten prolog og epilog), hver seksjon bestående av «sirkler», som igjen består av kapitler, der fortelleren forsøker å fange inn sin egen tilblivelse, sin identitet, og sin slekts historie, fra et lappeteppe av vestlandståke, paranormale aktiviteter og familietragedier. Fortelleren har levd på barnehjem fra fireårsalderen; faren forsvant på havet, moren begikk selvmord, familien raknet. Samtidig finnes tegn på at han i barndommen var medium for paranormale begivenheter, at han som barn ikke var seg selv.

Sirkler er ribbet for svar; som leser er man etterlatt med en innstendig repetisjon av de få kjensgjerningene fortelleren sitter på, en rekke mystiske hendelser som aldri går helt opp – og som kanskje heller ikke skal det. At romanen er Tidemans svakeste, skyldes bokas ambisjoner, som overskrider hva den evner å levere. Men skjult i virvaret av informasjon, antydninger og gjetninger fra fortellerens side, kommer vi stedvis inn til et sentralt motiv i forfatterskapet, som tangerer bekreftelsestrangen: Behovet for å skrive, skrivingen som – nettopp – en form for bekreftelse, et håndfast bevis for å ha eksistert, og, dersom språket tillater det, å skride forbi ensomheten, å finne et feste, her representert ved en refleksjon over den selvdøde morens notatbøker:

«Hele livet har jeg levd mutters alene: Først innelåst, så i en ny familie, siden, ja, jeg vet i grunnen ikke hva man skal kalle det. En slags ikke-tilværelse kanskje. En tilflukt.
Når man ikke er noen ting, er man praktisk talt død. Det er kan hende også derfor hun skriver; for å holde seg i live. Når hun ikke skriver, er hun jo ingenting, og da er døden overalt. Og hvordan kan man egentlig unnlate å skrive da?»[v]

Hvis skrivingens motsvar er død, er det ikke rart man skriver; for det er et jag etter å leve som driver Tidemans karakterer: Et sterkt begjær etter nærhet, bekreftelse gjennom en utenforstående part, noen som kan støtte opp om deres liv, være det fra oven eller fra en like. Derfor er Sirkler gjennomgående punktert av små spørsmål som tigger lik en bikkje etter bekreftelse: Eller? Eller? Eller? Fortelleren kaver i et materiale som er utenfor ham: Familien er død og begravet, dokumentasjonen er ufullstendig, hans paranormale barndom er en uløselig gåte – og den er hans essens og endepunkt. Altså er han dømt til å fortsette å grave, å fortsette å skrive. Som romanens siste ord sier: «Jeg er helt alene». Det kan ikke bæres.

6.

Tross i at vi har med fire romaner å gjøre, skrevet over en tiårsperiode, er Tidemans verk som nevnt tematisk sett forholdsvis konsistent. Man kunne sagt: Det er modig å skrive såpass like bøker, å stadig trekkes tilbake til de samme motivene og temaene, men motet belønnes, da forfatterskapet vinner styrke gjennom denne fandenivoldske konsentreringen. Og der Sirkler slutter, der tar Brev til: I ensomheten.

Brev er, spør du meg, Tidemans sterkeste roman, en tour de force som tar opp i seg de tre foregående til en lang, konsentrert utblåsning av ensomhet, begjær og bekreftelsessyke. Boka har ingen avsnitt; i en form som ligner Thomas Bernhard (og dessuten navnefetter W.G. Sebald) møtes leseren av side på side med massiv tekst, et eneste omfattende forsøk på å gjøre livet tålelig. Brevskriverens kjæreste er borte, dratt på institusjon, og tilbake sitter han, ensom, fattig, ødelagt av savn – og han skriver til henne. De andre bøkene hentes inn: Reisen til Istanbul gjengis; en trekantfortelling fra kockmania inc. dukker opp igjen, men snarere enn humoristisk er den nå sår; den fraværende faren, som kanskje er det oftest tilbakevendende bildet i Tidemans bøker (og altså et kapittel for seg), utgjør en av Brevs vondeste bihistorier, en forfallsfortelling som gir innsikt i brevskriverens frykt. I ordkverna blir motivene, anekdotene, fortellingene kvestet sammen i en strøm av erindringer, nedtegnet for å holde ensomheten og en forførende alkoholisme på avstand.

Men hva dominerer brevet? Først og fremst, som i forfatterskapet som helhet, en vanvittig usikkerhet. Et typisk eksempel:

«Jeg har jo ikke møtt noen som deg, det vet du; ikke noen så stolt og sterk og stri og sta, og det er fremdeles den personen du er for meg når jeg ser deg nå, uavhengig av hva som har hendt det siste året; det vil jeg at du skal vite. At alt av deg i meg fremdeles er nøyaktig slik det bestandig har vært fra jeg traff deg første gang. Men nå skal jeg være litt forsiktig så ikke dette brevet blir for patetisk eller sentimentalt; jeg vet du ikke liker det, at jeg gir deg for mange komplimenter, men jeg følte jeg likevel måtte si det. Vi skulle oftere si ting vi kanskje burde være litt forsiktige med å si; bare slik går verden videre. Om alle utelukkende sa det de trodde de burde si, kom vi jo ingen vei; da sto alt stille, bom stille, skjønt problemet i dag vel ikke er at det sies for lite, men for mye, ja, at folk rett og slett ikke klarer å holde kjeft, men nok om også det.»[vi]

Romanen er full av slike passasjer: En utladning som bygger i intensitet, et resonnement som tvinnes inn i stadig sterkere og mer opphøyde ordladninger – inntil fortelleren selv avbryter flommen, spenner bein på seg selv, og altså ender opp ved start igjen. Disse utallige avbrytelsene, nok om det, røper en grunnleggende usikkerhet, et bekreftelsesbehov som grenser til det sykelige – slik hans savn, som er den ytre motivasjonen for skrivingen, er et sykelig savn, preget mer av narkotisk avhengighet enn av kjærlighet – skjønt hvor går skillelinjen?

7.

V.S. Tidemans fire bøker utgjør en konsistent utforskning av ensomhetens og bekreftelsens anatomi. Hans fortellere er sviktede og svikefulle, oppslukt av seg selv og sine følelser; det er nesten som om språket selv er sykt, som om det er smittet av ensomhet og lengsel, men at det, verken som versalbefengt sprut eller som velformulerte kjærlighetsbønner, evner å bryte gjennom ensomhetens og savnets skranker. Ikke siden Stig Sæterbakken har jeg lest et så nedrig indre mørke i norsk samtidslitteratur, enn si en så fandenivoldsk vilje til å utforske de grelleste sidene av vår tilværelse; hva mennesket er villig til å gjennomgå, hvor langt det vil strekke seg for å bli bekreftet, å ikke forgå i en verden som føles tom, hul, lik et skafott eller en dynge. Og denne verdenen, dette livet, som Tidemans karakterer kaver seg gjennom, får sitt mest presise bilde i en passasje fra Brev:

«Du husker kanskje hva Mike har fortalt meg om hvordan det en gang var her, på 90-tallet, med punkere og okkuperte bygårder og hundedritt overalt. Ingenting av det finnes lenger, kan hende bortsett fra hundedritten, som tidvis er den samme, men sånn er det vel i enhver by av en viss størrelse, så lenge man bare gir det nok tid: de store pengene flytter inn, de interessante menneskene flytter ut og hundedritten forblir. Det er enerverende. Man blir ganske enkelt stående og stirre på en skjelvende, tynn hund som krummer ryggen og gjør sitt beste for å klemme ut en liten dritt på det tørre fortauet, og det slår en med ett hvor skammelig det er å leve, å være til.»[vii]

Skammen, grunnlaget for så mye av vår kulturhistorie, står også ved hjertet av Tidemans forfatterskap. Den beror på frykten for ensomheten, og resulterer i skrift, litterære verk skrevet i forsøket på å unnslippe, å overbevise ikke bare en selv, men også den omkransende verden, om at det finnes noe å leve for. At Tideman lykkes i sitt prosjekt, er ingen liten bragd.

 


[i] kockmania inc., s. 102–103.

[ii] kockmania inc., s. 63

[iii] På den andre siden, s. 28

[iv] På den andre siden, s. 249

[v] Sirkler, s. 105

[vi] Brev, s. 144

[vii] Brev, s. 109–110

Emneord: