Nostalgi til ungdommen

Er det fremdeles mulig å fange ungdommen med en historie om Beatles og oppvekst på åttitallet? Hans Olav Hamran har gjort et helhjertet forsøk.

Hans Olav Hamran

Rubiks kube og den femte beatle

Ungdomsroman

Gyldendal, 2018

320 sider

 

Det kan være hardt å ligge bakpå trendene. Det vet alle som investerte konfirmasjonspengene sine i en MiniDisc-spiller, som var den siste til å kjøpe Spice Girls-samlealbum, som satt igjen med store stabler med ubrukte Pogs. Hovedpersonen i Hans Olav Hamrans Rubiks kube og den femte beatle er Beatles-fan. Han har alle albumene deres, en dongerijakke med navnene til bandmedlemmene brodert bakpå, og drømmer om å dra på Beatles-konsert med moren sin. Men dette er ikke 60-tallet: Når romanen åpner, sier kalenderen 1980. Alle klassekameratene hører på Kiss, og fra radioen strømmer nyheten om at John Lennon er død. Med andre ord må Anders og morens drøm om gjenforeningskonsert legges kaldt og ugjenkallelig død. Men kanskje finnes det fortsatt håp for å møte de gjenværende medlemmene?

Rubiks kube og den femte beatle er delt inn i tre deler, dedikert til hvert av de tre gjenlevende Beatles-medlemmene: George Harrison, Ringo Starr og Paul McCartney, som Anders bestemmer seg for å besøke sammen med den halvalkoholiserte ungdomsskolelæreren Pølsa. I den første delen av romanen er nåtidssituasjonen lagt til skoleavslutningen på ungdomsskolen, der Hamran alternerer mellom rektors avslutningstale og tilbakeblikk til hendelser fra de tre ungdomsskoleårene til Anders.

Teksten flyter best i de mer fortellende partiene, og skoleavslutningen virker tidvis som en litt påtvunget ramme, som Hamran klokelig slipper i de to neste delene av romanen. Boka inkluderer også et etterord, der Hamran forklarer at scenene der Anders og Pølsa møter Beatles-medlemmene er lagt til steder der medlemmene faktisk oppholdt seg på de gitte tidspunktene. Hvor relevant denne opplysningen er for lesningen, kan selvfølgelig diskuteres, men det tilfører visselig en viss historisk schwung, en slags stemme som hvisker: Dette kunne ha skjedd.

Nostalgisk rundreise

Rubiks kube og den femte beatle er en bredt anlagt oppvekstroman, en slags nostalgisk rundreise i Fredrikstad og på Østlandet. Handlingen strekker seg over hele hovedpersonens ungdomstid, fra åttende klasse til Anders’ russetid, og er lagt til en tidsperiode som samsvarer ganske nøyaktig med forfatterens egen ungdomstid. Romanen er da også full av tidsmarkører, først og fremst skiftende musikkreferanser, men også i form av tidfestende objekter, som LP-er, kassetter og Rubiks kuber, eller Anders’ stadige besøk i telefonkiosker. Hamran går heller ikke av veien for å legge inn små humoristiske sleivspark til karakterenes feilslåtte fremtidsvisjoner, som når Anders forklarer hvorfor faren har anskaffet telefon i bilen: «Den hadde kosta en formue, men pappa var overbevist om at det var en god investering som han ville få tilbake når bilen en gang skulle selges. ‘Om ti år er det ingen som kjøper en bil om det ikke er installert mobiltelefon i den’, hadde han slått fast. Han var veldig stolt av den, og for en gangs skyld var vi først ute med noe.» (s. 168), eller når Anders får i skoleoppgave å skrive stil om såkalte «prøveforhold», en ny konstellasjon der folk bor sammen og får barn utenfor ekteskap, og erklærer at han har lite tro på fenomenet.

Nostalgiske bøker har en høy stjerne for tida. Ketil Bjørnstads Verden som var min-serie flyr ut av hyllene i bokhandlene, og Vega forlag har nettopp lansert en egen Året-serie med en tittel fra hvert av årene 1950-1979. Samtidig vender jo disse bøkene seg hovedsakelig til voksne lesere, som har et forhold til tidsperiodene som skildres. Leserne Hamran forsøker å treffe, derimot, har knapt opplevd 1900-tallet. Kan de likevel engasjeres av denne typen nostalgiske tilbakeblikk, av presise tidsmarkører og treffende musikalske referanser?

Å hoppe etter Saabye Christensen

To bøker som viser at svaret på dette spørsmålet helt klart kan være ja, er Tore Renbergs populære roman Mannen som elsket Yngve (2003), der handlingen er lagt til 1990, og Lars Saabye Christensens kult-klassiker Beatles (1984), der handlingen er lagt til 60- og 70-tallet. I begge disse oppvekstromanene spiller musikken en sentral rolle, og bøkene danner tydelige tidsbilder av periodene de skildrer, samtidig som de lykkes i å skape universelle konflikter som også oppleves som relevante for samtidige lesere.

Hamrans roman er bygget over samme lest, og trekker også inn nettopp Beatles som en intertekstuell referanse (kanskje for å komme kritikken i forkjøpet?): «Jeg gikk opp på rommet mitt, åpna boka og gled sakte bort fra denne verden. Sammen med fire gutter fra Oslo kasta jeg bilmerker i sjøen, lytta intenst på nypressa Beatlesplater og dansa med skjeletter. Gunnar var John, Kim var Paul, Seb var George, Ola var Ringo, og jeg var den femte beatle. Jeg hadde rømt fra Veum og sto på første båt over til Nesodden. Da jeg lukka boka, var det en ny dag. Det var håp.» (s. 231).

Hamran når aldri de samme dybdene, og treffer aldri like hardt på de rette stedene som Renberg og Saabye Christensen, men romanen hans har likevel noe av den samme fengende rytmen, den som får en til å ville lese videre selv i de delene der det ikke skjer noe særlig, eller kanskje spesielt i de delene der det ikke skjer noe særlig. En av Rubiks kube og den femte beatles’ fremste styrker er den lune og behagelige fortellerstemmen som bærer i selv de mest handlingstomme partiene, samt karaktergalleriet, som man umiddelbart blir glad i. Selv om det er jakten på de gjenværende Beatles-medlemmene som binder handlingen sammen, er noen av de fineste scenene i romanen de som ikke handler om Beatles i det hele tatt, men snarere om sterkt og solid vennskap mellom gutter, og om en forelskelse som strekker seg over flere år. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet når Anders og bestevennene Frode og Brigt legger ut på sykkelekspedisjon til Hvaler for å finne jenta Anders er forelska i, bare fordi Anders vil ha et bilde av henne til å ha i lommeboka. Eller når Anders og moren drar for å kjøpe moped til Anders, og moren bruker situasjonen som en sjanse til ikke bare å hjelpe sønnen med transportmiddel, men til å bevise at hun fortsatt er i stand til å gjennomføre noe.

Det er nemlig ikke slik at alt er på stell hjemme hos Anders: Mesteparten av tiden må moren «legge seg litt nedpå». Moren som stenger seg inne på soverommet er gjenkjennelig fra en annen Saabye Christensen-roman, Halvbroren (2001). I Rubiks kube og den femte beatle er motivet lenge bare et slags bakgrunnsspor i handlingen, men når romanen nærmer seg slutten, får det likevel sin funksjon og tilfører handlingen en tiltrengt sårhet og dybde. La gå da at Hamran tar noen snarveier, som at tre ungdommer uten problemer klarer å skaffe flybilletter til London på én dags varsel, eller at Brigts homofili og farens mulige utroskap er litt svakt integrert i plottet.

Men hva med ungdommen?

Men tilbake til inngangsspørsmålet: Er en historie om åttitallsnostalgi og musikalske referanser fortsatt egnet til å fange ungdommen? Det korte svaret er kanskje nei. Det lange svaret, derimot, er at Rubiks kube og den femte beatle gjør mer enn dette: den er en oppvekstroman som i like stor grad som musikalsk engasjement behandler universelle temaer som familie, vennskap og den søkenen etter identitet som tilhører enhver ungdomstid. Derfor tror jeg romanen også vil kunne skape gjenklang hos dagens ungdom – så får det heller være en bonus om foreldrene deres også leser den.