Blikket fra sykehussengen

Psykolog Maria Alstad Øverås hadde lyst til å lese om veien ut av spiseforstyrrelser fra perspektivet til den som har vært syk. Da hun oppdaget at en slik bok ikke finnes, skrev hun den selv.

Maria Alstad Øverås
Å bli frisk: Veier ut av spiseforstyrrelser
Universitetsforlaget, 2018
200 sider

Da jeg gikk på psykologistudiet lærte vi at spiseforstyrrelser er de mest dødelige psykiske lidelsene, og at åtti prosent av dem som har hatt en spiseforstyrrelse, får en forkortet levetid. Siden har jeg ikke klart å finne disse tallene, til tross for ekstensiv googling og rasling i boksider, men jeg leser at anoreksi er den tredje vanligste dødsårsaken for unge kvinner i Europa, ifølge helsebiblioteket. Ifølge Helsedirektoratet er forekomsten av spiseforstyrrelser i den generelle befolkningen 0,5 prosent for anoreksi, 2 prosent for bulimi og 3 prosent for overspisingslidelse.

I den norske bokheimen er inntrykket mitt at av alle psykiske lidelser, skrives det mest om spiseforstyrrelser. Psykiater Finn Skårderud har i bidratt til dette, både med bøker som Sultekunstnerne (Aschehoug forlag, 2000) og opprettelsen av instituttet Villa Sult i Oslo. Norske forfattere som har delt (delvis) selvbiografiske sykdomsfortellinger inkluderer Mette Karlsvik med Vindauga i matsalen vender mot fjorden (roman, 2005), Linnéa Myhre med Evig søndag (roman, 2012) og Ingeborg Senneset med Anorektisk (sakprosa, 2017). At denne sjangeren domineres av bøker om anoreksi, ikke bulimi eller overspising, er noe å reflektere over. Muligens fordi det knytter seg et større stigma til å være overvektig enn å være tynn, selv om alle med psykiske lidelser selvfølgelig kan utsettes for stigmatisering.

Å bli frisk og å bli friskere

Et større mangfold er imidlertid representert i Å bli frisk: Veier ut av spiseforstyrrelse. Både en gutt på nitten år og en kvinne på femtifem er blant dem som blir intervjuet, selv om flertallet er unge jenter. Vi leser også om mange ulike handlinger knyttet til mat, både å sulte seg, kaste opp, ta enorme mengder avføringsmidler eller overtrene. Øverås påpeker at det ikke alltid er hensiktsmessig å skille den ene lidelsen fra den andre, eksempelvis fordi anoreksi kan gå over i bulimi hvis sykdommen varer over tid.

Men boken handler ikke om å være syk, men å bli frisk. Og hvor mange blir egentlig friske? Øverås skriver i innledningen: «i underkant av halvparten av pasientene som går i behandling, blir helt friske (symptomfri). Omtrent en tredjedel av pasientene blir relativt friske (har fortsatt noen symptomer), mens omtrent en femtedel har det de omtaler som et kronisk forløp (lite eller ingen bedring.»

Gode råd og tips

Boken er delt inn i to kapitler om spiseforstyrrelser skrevet av redaktøren og syv intervjuer med mennesker som har blitt friske fra spiseforstyrrelser. Kapitlene skrevet av Øverås er gjennomgående gode og informative. Hun gir mange eksempler på hva hun bruker å si til pasienter, tips som er gull verdt for dem som jobber i feltet. Blant annet bruker hun å fortelle om sin angst for hunder og behovet for å unngå hunder for enhver pris, for så å knytte dette til pasientens angst for mat og behovet for å unngå å spise.

Da boken gikk over fra akademisk innledning til intervjuer preget av en muntlig tone, merket jeg hvor vant jeg er til å lese akademisk språk. Overgangen til det mer subjektive språket var befriende, men samtidig kunne intervjuene ha blitt presentert både annerledes og bedre. Vi vet ikke hva intervjueren spør om, men svarene kommer i store, tunge bolker med mange muntlige småord (eksempelvis ekstremt mange «jo»). Dette gir et muntlig og autentisk preg, men skjemmer teksten. Det hadde vært en fordel med både en grundigere språklig gjennomgang og tiltak for å forbedre leseflyten. Slik det er nå, blir lesningen noe slitsom og stakkato.

Ærlighet og kjærlighet

Historiene i seg selv kan alle lære mye av, både med hensyn til hva som er viktig på veien til å bli frisk, i tillegg til hva omverdenen kan gjøre for å hjelpe. «Kvinne 31 år» videreformidler noe en tidligere kjæreste sa til henne og som hjalp henne med å begynne å bli frisk:

«Dette er et meningsløst prosjekt. Hvis du er opptatt av å bli likt, hvis du er opptatt av å gjøre karriere, hvis du er opptatt av å få barn, å være mor. Det er ingenting annet i livet enn spiseforstyrrelsen, som lar seg realisere gjennom spiseforstyrrelsen. Det er valgene dine. Hva som helst, du kan gjøre hva faen du vil. Eller spiseforstyrrelsen.»

Sterke ord, og det er interessant, fordi mange er forsiktige med hva de sier rundt syke. De ønsker kanskje ikke å være for rett på, da det kan virke brutalt og snokete. Det som imidlertid kommer frem ganske gjennomgående i de syv intervjuene, er at man kan være ganske direkte, så lenge man har en god, varm og respektfull relasjon med den som er syk. Derfor vil det å støtte og vise omsorg for en person med en spiseforstyrrelse alltid være det viktigste. Å få god behandling på en avdeling med spesialisert kunnskap om spiseforstyrrelser virker også som en positiv faktor i flere av bokens historier. Et annet viktig moment er bruken av tvang: Om man ikke var det før, kan man lett bli en motstander når man leser om hvilke ydmykende og meningsløse metoder det blir brukt under tvangsinnleggelser. Det er også en rød tråd i de fleste av intervjuene at når omgivelsene prøver å legge press på de syke eller tvinge dem til å bli friske, vekker det nesten utelukkende trass, ikke motivasjon.

Sykdom sett innenfra og utenfra

Et moment som overrasket meg, er forskjellene mellom hvordan verden ser personen med en spiseforstyrrelse og hvordan denne personen ser seg selv. For mange er det fysikken til den syke som er i fokus, det livstruende og prekære. For den syke er det mange andre ting som opptar tankene, alle mulige gjenkjennelige behov som at man vil styre eget liv, at man trenger mening i hverdagen, folk rundt seg og respekt. Ofte skjønte jeg ikke hvor syke de intervjuede hadde vært, før de plutselig sier at de endte opp med sonde eller på tvunget psykisk helsevern. Det minner meg om noe min første veileder sa da jeg var nyutdannet psykolog: Hvis man er i en grøft, så trenger man et tre utenfor grøfta for å feste tauet i, slik at man kan klatre ut. Med det mente han at man trenger noe å holde på med som ikke handler om sykdommen/mat: en jobb, studier, å være sammen med venner og så videre. Kanskje det nettopp er denne egenskapen til å fokusere på mål utenfor seg selv, som har bidratt til at disse menneskene har kommet seg ut?

Av og til er det uklart om de intervjuede faktisk har blitt friske, eksempelvis «kvinne 55 år». Friskhetsbegrepet tematiseres: Når er man «frisk nok»? Denne historien er også en av de sterkeste og tristeste. Hun forteller om seksuelle overgrep i barndommen, en spiseforstyrret mor som ikke lyttet, klassekamerater som mobbet og spisingen som ble en mestringsstrategi eller noe å holde fast i. Noen liv er uendelig tunge, men folk klarer likevel å bære dem. Jeg leser disse historiene med en enorm respekt for menneskene som har måttet stå i store fysiske og psykiske vansker over en lang årrekke.

Man skal ikke se skogen for bare trærne eller sykdommen for symptomene. Hvis man kjenner noen eller jobber med noen som har en spiseforstyrrelse, kan det være lett å fokusere på det tynne eller det livstruende. Å bli frisk er en bok som viser menneskene bak symptomene, hva som gir mening i deres liv, og at det i grunn er kjærlighet og respektfull og verdig behandling, i motsetning til press, som hjelper folk med å bli friske. Dette kan også generaliseres til å gjelde andre sykdommer, og siden nesten alle før eller siden blir pårørende, er det en god lærdom å ha med seg videre.