Søsterlig begjær og sjelelig småskrot

Mona Høvring skriver i sin nye roman hjertevarmt om skjebnens grammatikk og fantasiens nødvendighet

Mona Høvring

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født

Roman

Forlaget Oktober, 2018

128 sider

 

Det er en sommerdag i min barndoms hage at jeg tar jeg fatt på Mona Høvrings nye utgivelse, romanen Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Jeg blir med én gang møtt av det umiskjennelige språket, som i og med at dette er Høvrings tiende utgivelse, utmerker seg som høyst gjenkjennelig høvringsk. Med sine egenarta ordformer og rike ordtilfang står Høvrings litteratur for meg som helt særegen, og dessuten høyst skatta i den norske samtidslitteraturen. Mens jeg leser skyller en glede over meg; tenk at også dette ordet finnes! Tenk at Mona Høvrings bøker finnes! Og slik det å vende hjem for meg ofte innebærer å gang på gang gjenoppdage noe som har gitt meg glede – de bugnende ripsbuskene, de gamle naboene, de for lengst passerte somrenes leikekamerater – slik opplever jeg det å lese Høvring. Som en gjenoppdagelse av omsorgen som finnes både i språket og i verden, ja, som ei hjerteutvidende sansning.

Følelsenes forvirring

Ikke dermed sagt at alt er fryd og gammen i denne romanen med den så finurlige tittelen. Med mine egne søstre (og bror, dessuten) virrende omkring leser jeg om Ella og Martha, søstre begge født den åttende oktober, men med ett års mellomrom. De var særs nære i barndommen, forteller den yngre søstera Ella, som i romanen også fører ordet. Som ung voksen bryter imidlertid Martha plutselig opp fra familien, hun flytter til Danmark for å gifte seg, noe Ella opplever som et stort svik. Når Martha seinere vender tilbake, er det «som om hun [hadde] skifta hjerte, som om alt i henne hadde kjølna.» Den tidligere nærheta er svunnen, og Martha har dessuten kommet i ubalanse, hun er ramma av hysteri og skrives inn på et sanatorium. Umiddelbarheta mellom søstrene er bytta ut med avstand, relasjonen deres har blitt hakkete og vrang, som i en opphørt naivtilstand.

Etter oppholdet på sanatoriet blir Martha anbefalt å tilbringe et par uker i frisk fjelluft, og Ella blir med som følge. «Denne historia begynner med at søstera mi og jeg ankommer en alpelandsby litt utpå ettermiddagen», forteller Ella innledningsvis, men seinere korrigerer hun seg selv; det er til et hotell i ei enkel norsk fjellbygd de har reist. Hotellet og de par ukene de to tilbringer der, utgjør hendelsesmessig bare ei lita flate, men denne lille flata rommer til gjengjeld store sjelevibrasjoner. De deler en langsom hverdag på hotellet, forsøker å nærme seg hverandre, men ender like mye opp med å være hverandre til forargelse. De kjekler og trekkes mot hverandre, for deretter å få plutselig nok av hverandre. Gjennom dette skildrer Høvring gjentatte forhandlinger mellom den tapte nærheta og den nå uoverstigelige avstanden mellom dem.

Blant de mange små konfliktene som oppstår mellom søstrene, har den største av dem utgangspunkt i en av de andre hotellgjestene: Dani, et småmystisk menneske i høyhalsa genser. Ella, som før Martha snakker med og slik oppdager Danis kjønnsidentitet, besitter ei hemmelighet overfor søstera, noe som ved en anledning gjør Martha forlegen. Når en av dem seinere innleder en affære med Dani, er hun særlig møysommelig med å fjerne alle spor – for et slikt svik vil hun ikke at skal synes. Hvordan kan dette oppleves som et svik? Det er som om søstrene ikke tåler at den andres begjær blir retta mot noen andre enn dem sjøl. Søstrene, slik det synes, tåler ikke avstand mellom hverandre, like lite som de orker å slippe den andre innpå.

Allerede på bokas første side siterer Høvring tittelen på en av Stefan Zweigs bøker, som flere ganger i romanen blir referert til; Verwirrung der Gefühle. Slik jeg leser romanen, er det kanskje mest av alt dette den undersøker; følelsenes forvirring, i ei både særegen og typisk søsterrelasjon.

Ei dikta virkelighet

Ei rekke elementer i Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født framstår nesten eventyraktige. Tittelen, med dens underlige skjebneforklaring, er en ting. En annen er Ellas vilje til å ljuge, eller altså; dikte. Romanen sjøl påpeker den feilaktige opplysninga omkring reisedestinasjonen – norsk bygd heller enn alpelandsby – og i forlengelse av dette kan en undre: Er virkelig søstrene født samme dag? Het virkelig foreldrene Roger Hartmann og Karlotta Kornelia Adelheid? Og så videre. Men dette er uviktig, for virkelige eller ikke, disse elementene utgjør romanens fortelling. Og i fortellinga framstår både tida, rommet og personene nesten tidløse, slik det bare er mulig i fantasien.

Fantasien fungerer i romanen ikke som en flukt, men som ei nødvendig sjøloppholdesesdrift: «Jeg likte å la sånne fantasier flyte fritt, jeg tillot dem å ta bolig i meg, da gikk jeg ikke fra forstanden». Fantasien, påpeker Høvring, gjennomsyrer dessuten all gjenfortelling, all opplevd og erfart virkelighet: «Men når vi tenker tilbake på noe som fant sted i en annen tid, i en annen epoke – i barndommen, eller bare for noen skarve år siden – da er vi tvunget til å dikte. Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i det minste for oss sjøl». Slik blir fortellingas karakter av å være oppdikta satt i sammenheng med det subjektive som ligger til grunn for all historiefortelling. Historia er først og fremst Ellas eget forsøk på å forstå søstera, seg selv, og verden omkring dem.

Fortrøstningsfull fortelling

Martha framstår i Ellas blikk som sjølsentrert, forfengelig og dessuten sykelig, men like fullt skinner ei anna innsikt gjennom i Ellas tilnærming: I relasjon til andre må en stadig legge til side seg sjøl, stoltheta si og sin egen versjon av ting for å kunne bære over med den andre. Å kjenne til sitt eget sneversyn, sin egen tilstand av å være innskrenka, som følge av det subjektive blikket, synes slik som en måte (den eneste?) å sette andre høyere enn seg sjøl på. Ikke dermed sagt at Ella makter å sette søstera Martha før seg sjøl. Heller enn total hengivenhet, fullkommen uselviskhet (hvis det da er noe å trakte etter), er Ellas tilnærminger forsøksvise, prega like mye av oppgitthet som av kjærlighet.

Noe av det jeg liker best ved Høvrings roman, er omsorgen i den. Omtanken Ella viser for søstera og seg sjøl viser seg som en aksept av livet, slik det har utarta seg. Som Høvring lar Ella formulere det: «Å krangle med sin egen skjebne, tenkte jeg, det var som å krangle med grammatikken i et dikt». Men like sterk som aksepten, er viljen, den flerfoldige, som i Ellas resonnement både rommer villdyrvilje, velvilje, vrangvilje, uvilje, ødeleggelsesvilje og «viljelaus» vilje. «Å forsøke å være et godt menneske var ingen enkel affære.» Men valga Ella tar, får henne like fullt til å framstå som viljesterk, og hun velger seg bort fra det destruktive: Hun velger søstera, og hun velger livet, og slik sett er romanens fortelling fortrøstningsfull. Overbærenheta Ella forsøker å vise i møte med søstera, slår meg som noe stort; forsøka Ella gjør på å forstå både seg sjøl og Martha opplever jeg som en både vennligsinna og overbærende humanisme som samtidig kjenner til menneskets vrange og stridige sider. Som den ene kapitteloverskriften sier det: «Jeg går i rette med mitt ynkelige indre». Et slikt oppgjør opplever jeg at Ella forsøker å gjennomføre.

Slik sett er romanen moralsk, idet den formulerer postulatet: «Ingen burde ønske seg noe som til sjuende og sist er til skade». Og dette gjør romanen forfriskende. Den har omsorg for menneskenes forhutra sjeler og oppfordrer til å velge det gode, som i romanen framstår som det samme som å velge den andre.

Ordas assosiasjonsrikdom

På lignende vis er Høvrings språklige omhu oppkvikkende. Hennes på samme tid dyssende og klartenkte språk er fullt klar over at ord er minst like mye klang som mening. Til å beskrive Høvrings prosa ytterligere, velger jeg å avslutte med dette sitatet, som slik jeg ser det like mye skildrer opplevelsen av å lese Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født som det beskriver et norsk fjellandskap:

«Veien var nybrøyta, dalen stille og vennlig, de snødekka trærne var liksom så frimodige, det var som om de hadde latt alle sorger fare, all anger, de lot vintersola renne inn i seg, gjennom alt de var, de gjorde gavmildt plass til lyset, trærne hadde ingenting de ville eie, de hadde bare de lette konglene og de mjuke nålene å slippe taket i. Jeg stansa ved en åpen bekk, bøyde meg og drakk fra begge nevene. Det var godt, og det var vondt»