Tale om lyrikk og samfunn

Hos Vigdis Hjorth springer innsiktsfull essayistikk ut av grenseoppgangene mellom erfaringen og skriften.

Vigdis Hjorth
Å tale og å tie
Essay
Cappelen Damm, 2018
93 sider

Da det i 2014 ble kjent at Peter Handke hadde vunnet den internasjonale Ibsenprisen og den såkalte Handke-debatten blusset opp, hadde jeg akkurat begynt å studere litteraturvitenskap. På sett og vis var debatten skoledannende, og virker fortsatt inn på hvordan jeg tenker om kunstens politikk, forfatterens ytringsansvar og forholdet mellom individ og samfunn. For en 21 år gammel student var det forbløffende å se at all tenkningen fra seminarrommene plutselig ble aktualisert, og at den tydeligvis ikke bare berørte oss som satt gapt over og stavet oss gjennom dunkel poststrukturalisme. Man blir – heldigvis – aldri utlært i tankegodset til en Derrida eller en Foucault, og skal vokte seg for den som måtte påberope seg å ha løst floken som heter teori og praksis, men i ettertid tok jeg med meg to lærdommer etter Handke-polemikken: I en samtid der tingliggjøringen av kunsten neppe kommer til å avta med det første, er det stadig nødvendig å insistere på forfatteren og det hun skriver som et forstyrrende element. Samtidig finnes det ikke grenser for hvor mye forfatteren kan tillate seg å mene og uttale såfremt han gjemmer seg bak de nesten esoteriske kategoriene «litteraritet» og «tvetydighet».

Litteratur ført i pennen av andre

Glødende engasjement    

Forfatteren som et menneske i verden

Utsøkt assosiasjonskraft

Litteratur i dialog med verden

Artikkelen er 2370 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement