Kritikk

Naturen rundt

Sigurd Hvervens Naturfilosofi argumenterer godt for naturens egenverdi.

Publisert digitalt

Sigurd Hverven
Naturfilosofi
Sakprosa
Dreyers Forlag, 2018
229 sider

I en av årets kanskje viktigste akademiske utgivelser søker stipendiat i filosofi Sigurd Hverven seg mot det han kaller en utvidelse av det moralske fellesskapet. Bevegelsen mot å etablere en ikke-instrumentell egenverdi for naturen går som en rød tråd gjennom boken, og veileder leseren gjennom et lite hav av filosofisk tankegods om natur og miljø. Vi skal gjennom antroposentrisme, idéhistorie, erfaring, tenkning om individ og helhet og ikke minst velfundert kritikk av naturvitenskapelige dogmer. Undertegnede er på ingen måte fagfilosof. Derfor verdsetter jeg den klargjørende tonen, og setter raskt pris på gode utlegninger av grunnpremissene for et fagfelt jeg ikke har vært i særlig berøring med tidligere.

Jeg lar meg særlig overbevise av parallellene Hverven trekker fra den tysk-amerikanske filosofen Hans Jonas til Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk (1947) om kritikken av et dogmatisk natursyn. De relevante hovedpoengene i sistnevnte verk – fra myte til opplysning, avfortrylling, opplysningens eget mytegrunnlag og selvsagt tolkningen av Odyssevs og sirenenes sang – er fint og presist utlagt. Adorno er jo også en stilist som ikke akkurat inviterer til enkel gjendrivelse av sentrale poenger. For de fleste som har forgapet seg over dem Hverven kaller den kritiske teoriens stamfedre, er frykten for å fremstå banal i sin omgang med den adornittiske tanken gjenkjennelig. Dermed står man i fare for å forsøke å internalisere både form og innhold fra Frankfurt. Heldigvis er ikke dét tilfellet med Naturfilosofi. Det er nettopp her, ved siden av passasjene om Jonas – og om de naturvitenskapelige «spøkelsene fra 1600-tallet» – at forfatterens engasjement skinner sterkest gjennom. 

Likevel savner jeg en lignende inngang i bokens struktur som med (?) Adorno og Horkheimers fortelling om den homeriske list, om ikke annet for å fange leserens oppmerksomhet bedre; det skal fint la seg gjøre å levendegjøre et teoretisk stoff uten å gå helt ut i det dikteriske. De innledende sidene, der Hverven forteller sobert om sitt eget forhold til naturen, gjør ikke stort for å løsrive Naturfilosofi fra den skjematiske fremstillingsformen som kjennetegner alt for mange lærebøker i høyere utdanning. Det virker mer som et obligatorisk pliktløp for å la oss bli kjent med forfatterens subjektive stemme, men vi får ikke servert stort mer enn en standardisert dannelseshistorie fra lek i naturen til filosofistudier. Når han betegner tiden vi lever i med en så ladet frase som en «revolusjonær tid», skulle jeg gjerne som leser likt å få fornemmelsen av at enda mer sto på spill enn en velstrukturert introduksjon til nye måter å tenke om naturen på. Fremstillingsformen er innbegrepet av metoden, heter det jo hos Adornos læremester Walter Benjamin – det hadde vært merkelig å forvente at språkføringen i Naturfilosofi skulle være en dialektisk negasjon av rasjonalismens barbari, men litt flere krumspring hadde ikke skadet. 

Gro og innhold 

Heldigvis taler mye av innholdet for seg selv: Hverven er en god formidler, og de fleste setningene er skrevet med presisjon. Jeg sympatiserer både med (det positivismekritiske) prosjektet og (stort sett) stilen han har valgt. Og boken er motivert av en prisverdig ambisjon: åhar en enorm formidlingstrang, og at ede okritikken. , med flere skjønnlitterære eksempler, er forankret i filosofien, men med H introdusere naturfilosofi for den allment opplyste leseren. Dessuten er det oppløftende å se en så stor formidlingstrang på vegne av eget fagfelt. Den introduserende tonen, som flere steder bare gir riss av tenkning heller enn å bore dypt inn i den (underforstått: der hvert konsept møysommelig utlegges til det er lite igjen av den spontane tanken), kan tidvis oppleves litt overfladisk, men det er nok et bevisst grep å ikke la tankegodset koloniseres av den analytiske filosofitradisjonen. Hverven retter da også betimelig kritikk mot en overdreven hang til tankeeksperimenter og abstraksjoner som vanskelig kan omsettes i praktisk handling.

Noen ganger tar det imidlertid litt av, og jeg danner meg tidvis et bilde av en filosof som spaserer akkurat litt for raskt gjennom åndshistorien for å hente ut eksempelets makt. Hvis boken hadde vært forankret tydeligere i én fortolkningshorisont, ville Hverven neppe rukket over et så stort antall tenkere på drøyt to hundre sider, men til gjengjeld kunne nok hans egne tanker fått utfolde seg mer. Hverven er opptatt av Adornos begrep om identitetstenkning, tingenes særegenheter og erfaringens unike karakter, men det partikulære står flere steder i fare for å drukne i alt boken skal rekke over. 

Litt besynderlig er det jo også at en forfatter som er så interessert i Opplysningens dialektikk ikke trekker flere slutninger fra et instrumentelt natursyn og herredømmet over naturen til produksjonsforholdene – og omvendt. Forholdet mellom økonomi og natursyn blir avspist med et (riktignok godt) kapittel på drøyt ti sider. Refleksjonene rundt erfaringsbegrepet [Erfahrung] hos Adorno og Benjamin er et interessant bidrag til forståelsen av forholdet mellom den enkeltes livsverden og et større miljøprosjekt, men mangler historisk kontekst og røres sammen med Hegel og Gadamer uten tilstrekkelige nyanser. Uten å antyde at Hverven egentlig skulle ha skrevet en bok om Frankfurterskolens syn på naturødeleggelse, eller å trone frem med den kritiske teoriens lengste pekefinger («dette er ikke dialektisk nok!»), er det på sin plass å spørre seg om forfatteren ikke kunne ha prioritert hakket strengere. Det ville nok ha gjort boken mer slagkraftig og overbevisende. 

Salig Adorno ville nok neppe ha gitt sitt samtykke til en vending som dette, som må kunne sies å være ganske uheldig: «”Det er typisk norsk å være god,” sa Gro Harlem Brundtland. Jeg vet ikke om det er riktig. Jeg vet heller ikke om det er typisk norsk å være først, men akkurat når det gjelder naturfilosofi, var Norge faktisk imponerende tidlig på banen, med Arne Næss (1912–2009) som det utvilsomt mest kjente navnet.» Man må spørre seg hva en nasjonalsjåvinistisk uttalelse, som for lengst har gått inn i den kollektive bevisstheten som en uttømt spøk, egentlig har å gjøre her. Hvorfor ikke bare si det som det er, at Arne Næss var tidlig ute med naturfilosofi?

Pensuminnsprøytning 

Selv om vi stadig oftere hører ordet «antropocen» i de allmennkulturelle tidsskriftene og i universitetsgangene, dreier det seg fremdeles om en tenkemåte som ikke har vunnet tilstrekkelig terreng i den offentlige samtalen. Det er et langt skritt fra å snakke om menneskeskapte forandringer i jordas atmosfære, til å anerkjenne at vi lever i det geologene kaller menneskets tidsalder. Og mer enn bare å dvele ved begrepene, resonnerer Hverven godt for hvorfor vi bør tillegge naturen en unik egenverdi – uten å tale til menigheten. 

Enkelte svakheter til tross; Naturfilosofi er en kunnskapsrik, opplysende og tilgjengelig bok som ansporer til videre tenkning og diskusjon. Det skinner også virkelig av bokens avsluttende kapittel om ideer til et nytt natursyn i forlengelsen av Hans Jonas’ tenkning. Får boken innpass på pensumlistene, noe den utvilsomt streber mot, vil den helt klart utgjøre et forfriskende supplement til den stemoderlige behandlingen av naturfilosofi i ex.phil. (som stort sett er redusert til Peter Singer og dyreetikk). Derimot har økokritiske tilnærminger fått stadig større betydning i litteraturvitenskapen, kanskje særlig i USA. Nå skal man helst ikke murre over at ens eget fagfelt ikke innlemmes i en bok som tross alt er forankret i filosofien, men i lys av Hvervens multidisiplinære og tverrestetiske tilnærming, som også omfatter flere skjønnlitterære eksempler, tar jeg meg i å savne et lite nikk også til økokritikken. 

Powered by Labrador CMS