Kritikk

Frykten for helvete

Helvete, som er en sentral del av både det kristne og islamske verdensbilde, nevnes ikke med ett ord i KRLE-boka.

Publisert digitalt

Jakten på den gode lærebok. Bidrar norske lærebøker til å heve kvaliteten på under­visningen, eller er bøkene for overfladiske og står i veien for elevenes læring? I BLA vil Leif-André Trøhaugen fremover forsøke å finne svaret.

Pål Wiik, Ragnhild Bakke Waale
KRLE-boka
Cappelen Damm, 2016
356 sider

I 2014 ble RLE forvandlet til KRLE og halvparten av faget omhandler nå kristendom. Alle de store verdensreligionene skal samtidig behandles med respekt, men også Human-Etisk Forbund og religions­kritikken skal få plass. I Cappelen Damms lærebok med det treffende og forsøksvis hegemoniske navnet KRLE-boka, kan vi side for side se hvordan de ulike intensjonene bak KRLE-faget kolliderer i en farge­sprakende kollasj. 

Både utsiden og innsiden preges av sterile bilder med pene og smilende mennesker i tilgjorte situasjoner. Når det er mennesker sammen, har de gjerne ulik hudfarge og utstråler intens glede over å kunne oppleve dette fellesskapet. Det finnes bilder med pedagogiske funksjoner, men lykke-bildene er de som best gjenspeiler bokas innhold. Ingenting skal være provoserende, og minefeltet som religion kan være, lister man seg i utkanten av. Opplæringslova foreskriver at skolen skal lære elevene «å tenkje kritisk», men skal tanken trenes, må den i det minste utfordres og presenteres for sannferdig informasjon. KRLE-boka viser respekt for religion gjennom å utelate viktige temaer, fakta og spørsmål. Slik svikter den sitt oppdrageransvar. 

Helvete

Når elevene mine skriver, ber jeg dem bruke ord som gjør det tydelig at de forklarer årsakssammenhenger. «Derfor», «fordi» og «årsaken til» er blant ordene elevene bør inkludere i besvarelsene sine. I KRLE-boka er det lite av dette. I kapittelet om islam brukes «derfor» 10 ganger på 24 sider og tidvis uten at noe forklares. Halal er «det som er lovlig, og haram, det som er forbudt. […] Svinekjøtt er forbudt å spise, og derfor er det haram».1 Her står det egentlig at svinekjøtt er forbudt, og derfor er det forbudt. Ikke akkurat oppklarende. Teksten preges generelt av mangel på et rammeverk som kan sette faktaopplysningene i en meningsfylt sammenheng. Haram og halal er begreper som forteller mye om religionens struktur, der verden deles inn i det gode – som Gud har foreskrevet og er rent – og det onde – som gjør deg uren og kanskje fortjent til et evig opphold i helvete. Islam er en endetidsreligion der hverdagens små handlinger kan knyttes opp mot troen på dommedag. Derfor er også mange muslimske ungdommer svært opptatte av det som for ikke-troende kan virke som bagateller. Kan jeg spise tyggegummi under Ramadan? Er det lov å onanere? Når detaljene sees i lys av religionens grunnstruktur, blir de også mer logiske og mulig å bruke i en forklaring. Helvete, som er en sentral del av både det kristne og islamske verdensbilde, nevnes ikke med et ord i KRLE-boka.

Berøringsangst

Et annet problem er at kapittelet om islam står i diametral kontrast til versjonen som presenteres i media. Ikke misforstå, det er viktig med en motvekt til tabloid skremselspropaganda, men er det klokt å la alle vanskelige problemstillinger ligge? Motvekten bør være en nyansering, ikke en tilsvarende enøyd fremstilling med motsatt fortegn. Berøringsangsten er til å føle på, og teksten vekker få eller ingen følelser, noe som blir et pedagogisk problem. KRLE-boka engasjerer ikke fordi den behandler religionene respektfullt gjennom å unngå kontrovers. Det hoppes bukk over synet på frafall fra islam, bruk av religiøse hodeplagg, barneekteskap, segregering av kjønnene og andre problematiske temaer der Koranen og profetens eksempel blir brukt som begrunnelse. Betente temaer blir nevnt med et par setninger: «Muslimske kvinner må gifte seg med muslimske menn. […] Innenfor islam aksepteres ikke likekjønnede ekteskap». I Norge har vi en muslimsk statsråd som giftet seg med en norsk mann. Vi har muslimske homofile kjendiser. Hvorfor bruker man ikke disse mulighetene til å diskutere «aktuelle spørsmål som opptar mange muslimer», slik læreplanen oppfordrer til? 

Lite kildekritisk

Virkelig problematisk blir det likevel ikke før kapittelet om kristendommen, der de kildekritiske perspektivene glimrer med sitt fravær og sannheten behandles omtrentlig.

I KRLE-boka kan vi lese at apostelen Lukas nøye undersøkte «alle muntlige og skriftlige kilder som forelå, før han skrev evangeliet. […] Noen øyenvitner levde fremdeles da Lukas skrev, og dem kunne han snakke med underveis i skriveprosessen».2 Den første påstanden er, ja, en påstand. Vi «vet» av Lukas egne uttalelser at han brukte ulike kilder, men at undersøkelsene hans var nøye og at han undersøkte alle kilder, antyder at Lukas ligner en moderne historiker og at fortellingen hans er objektiv og sann. Påstanden om tilgang på øyenvitner kan diskuteres. Det er om lag 50 år fra Jesus ble korsfestet til Lukas skrev sin beretning, og fortellingene vandret på folkemunne over store geografiske områder før de ble skrevet ned. Sannsynligheten for at Lukas hadde tilgang til øyenvitner er liten, og uansett ville vitnenes historiske sannferdighet vært tvilsom. Minner endres idet de gjenfortelles og tilpasses poengene man vil ha frem. Det er naturlig å stille kritiske spørsmål til en historisk tekst, men fremfor å bruke anledningen til å øve opp elevenes evne til kildekritikk, farer forfatterne med halvsannheter for å styrke det kristne budskapets historiske troverdighet. Dette er ikke greit i en fagbok for ungdomsskolen.

Det kristne kvinnesynet har endret seg, men å hevde, slik vi kan lese i KRLE-boka, at «Bibelen lærer at kvinner og menn har den samme grunnleggende verdi»3, er hverken i tråd med Paulus ord eller Guds vrede i skapelsesberetningen. Ifølge Bibelens Paulus skal eldre kvinner «være gode eksempler så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet».4 Kvinnens reproduktive rettigheter er et betent tema i flere kristne land. I Polen foreligger nå forslag om totalforbud mot abort, og i USA er det i flere stater nærmest umulig å få utført. Religion former politikk og ikke engang kapitlet om religionskritikk behandler dette på en skikkelig måte. Vi kan lese at religion «har bidratt til forskjellsbehandling […]. Det gjelder for eksempel kvinners rett til arbeid utenfor hjemmet, rett til skilsmisse og rett til arv».5 Deretter følger ingen utdypning eller forklaring på hvorfor – og jeg lurer på hvorfor det. 

Elevene må utfordres

Det virker som forfatterne ser for seg elever som ikke er modne nok til å håndtere virkelighetens nyanser. Men blir ikke elevene utfordret, utvikler de heller ikke sine kognitive ferdigheter. Det er viktig å få frem både de gode og negative sidene ved troens kraft, og særlig religiøse elever har behov for tekstkritiske innfallsvinkler. Hvorfor følger de noen deler av Bibelen, men ikke andre? Er denne selektive virksomheten Guds vilje, eller er den et uttrykk for at religion er et produkt av menneskelige prioriteringer? Går det an å tolke Bibelen eller Koranen på flere måter? Må vi ikke tolke for å lese? Hvorfor gjør religion det så lett å rette sinne mot «de andre» når den samtidig oppfordrer til kjærlighet? Listen over engasjerende temaer, der man kunne benyttet kunnskap om religion til å utvikle elevenes refleksjon og evne til nyansering, er lang, men dessverre fraværende i KRLE-boka.

Noter

  1. Wiik, Bakke Waale 2016:248
  2. Wiik, Bakke Waale
  3. Wiik, Bakke Waale 2016:179
  4. Paulus’ brev til Titus, Kap 2, 3–5
  5. Wiik, Bakke
Powered by Labrador CMS