Tusen siders ensomhet

Noen ganger er det vanskelig å være helt profesjonell. Som for eksempel når Ingvar Ambjørnsen kommer med en ny Elling-roman tjue år etter at punktum egentlig var satt.

Man sier at de bøkene man leser som ung har en helt særlig kraft. Det er jeg enig i. På et vis fungerer de som en art støttehjul på veien inn i voksenlivet: Velkommen til virkeligheten, det er sånn den funker. Den er ikke bare som foreldrene dine sier, eller lærerne, eller kompisene. Det er et helt hav av erfaringer der ute, det er bare å plukke fra øverste hylle. Og de første bøkene man plukker opp, de er på en måte den første bevegeren, det er de som viser vei.

Men så er det noe annet som også gjør seg gjeldende: Det er de aller færreste romanene man leser som ung som tåler gjenlesning i voksen alder. Noe er skjedd med dem. Og tar man opp en fordums helt, leser man vedkommende i et annet lys. Setningene har ikke lenger den samme magien, det er som om de er blitt blassere. Eller for å si det som det er: Man er blitt voksen i mellomtida.



Artikkelen er 3741 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement